En av de behandlerne jeg har vært til på DPS, og omtrent den eneste jeg følte en kjemi med, mente at jeg kanskje ubevist hadde overført noe av min angst lidelse over på mine nå to voksne døtre. Den yngste av mine to døtre har perioder der hun strever mye med angst, og jeg tror nok at jeg har en god del skyld i dette. Om det er genetisk, eller om hun har lært av sin mors handlinger,  redd for å ta på dørhåndtak, store folkemengder, redd for små ekle kryp. Edderkopper.. eww!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Barna våre lærer av oss, de studerer oss. De tenker at når mor er så redd, så er det helt sikkert en grunn, og da blir de også være redd. Jeg tenkte ikke over det den gangen de voksne barna mine var små. Men jeg trodde jo også at jeg var superflink til å skjule alt. Tunglært som jeg er tenkte jeg ikke over det med de minste heller. Men det er aldri for sent å ta lærdom og lære av sine egne feil, og jeg har i den siste tiden vært åpen om min tankesykdom til de to minste. Det er jo ikke alt en 7-8 åring forstår, men jeg tror det er viktig at det er åpenhet om våre sykdommer enten de er psykiske eller fysiske. Åpenhet kan forhindre at vi legger over våre lidelser over på våre barn. Jeg har gjort mye feil som mamma, jeg er ikke perfekt, har heller ingen hensikt med å fremstille meg selv som det, men jeg prøver mitt beste.

Angst er en naturlig reaksjon hos mennesker, og vi føler angst når vi plutselig blir stilt overfor en faretruende situasjon. Ved angsttilstander er angsten altfor sterk i forhold til den reelle faren, og man kan ikke kontrollere den. Derved reduserer sykdommen livskvaliteten, samt evnen til å klare daglige oppgaver i familien og på jobben.

• Ved panikkangst kommer angsten som et lyn fra en klar himmel, og den er meget sterk.
• Ved sosial fobi kommer angsten når du er sammen med andre mennesker. Du er redd for å dumme deg ut og gjøre en dårlig figur.
• Ved generalisert angst er angsten konstant til stede, og du er bekymret og engstelig.
• Ved agorafobi tør du ikke kjøre buss, gå alene på butikken eller lignende steder.
• Ved enkeltfobi er du redd for bestemte ting, f.eks. edderkopper eller små, lukkede rom.

Jeg vet ikke hvor min angst kommer fra, men jeg husker at jeg bestandig har vært litt annerledes, følt meg annerledes. Jeg var livredd edderkopper lenge før jeg så Arachnofobia (skummel skrekkfilm om edderkopper), og jeg husker min mor skulle vise meg hvor vakre de var da jeg ropte at det var en edderkopp i sengen min. Hun satt og holdt i edderkoppen og ville absolutt at jeg skulle se hvor vakker den var og holdt den i hendene sine foran ansiktet mitt. Jeg kan nesten kjenne på den panikken jeg hadde, og den ble ikke mindre da den “vakre” edderkoppen hoppet ut av hendene til min mor og gjemte seg under sengen min. Jeg sov ikke et sekund den natten.

Det var ikke alltid jeg ville være ute med de andre ungene, jeg likte meg veldig godt alene, jeg og hunden vår. Ofte sittende på rommet mitt med musikk og noe kreativ lek. Jeg ble vel kanskje mer sosial ettersom jeg vokste opp, men jeg har bestandig likt å være alene. Jeg har behov for å være mye alene, uten en eneste lyd rundt meg. Mater jeg angsten min ved å unngå å være sosial i lange perioder? Tja, jeg vet ikke, jeg føler jeg lader opp, men jeg er jo langt ifra noen ekspert. Men jeg har lang erfaring med angst, vi snakker 30 år med angst, intens bitende angst som kommer og går i bølgedaler men bestandig ligger der og knurrer i bunn. Jævla angst!

Jeg kan også være ute blant folk, men ikke døgnet rundt, da blir jeg ekstremt sliten. Jeg kan være sosial i små mengder, hvis jeg får lade opp litt innimellom. Men er det bra for meg at det har vært så mye restriksjoner på grunn av covid-19? Nei. Et stort og rungende blankt nei. Selv om jeg kanskje nyter det å slippe å være så sosial, ha besøk og dra på besøk, så er det ikke bra for meg som har generalisert angst å ikke må presse meg til å dra ut på butikken, bursdager, lekeplasser eller hva det måtte være der vi normalt møter på andre mennesker. Jeg vet angsten min har blitt verre igjen etter pandemien, og jeg har blitt enda mer lat. Jeg føler det er en evig ond sirkel, og jeg både gruer og gleder meg til en normal hverdag igjen.

Jeg sitter og ser på en av de minste, han er veldig lik mammaen sin, liker seg i sofaen med et nettbrett på fanget. Han liker heller ikke å være ute blant store folkemengder, han liker ikke at andre mennesker ser på han. Hjertet mitt brister, har jeg videreført min angst til enda et av mine barn? Jeg håper ikke det. Det kan jo være fordi han nesten ikke ser noen andre utenom skolen. Det er ikke så lett å vite hvorfor vi er slik vi er, men uansett årsak så skal vi snakke om det, så mye han orker.

Ta vare på hverandre, og husk å #snakkdetihjel

-Klem fra Nina