Kroppen full av angst

Jøss, jeg kom meg inn på bloggen igjen, jeg hadde nesten gitt opp. Aner ikke hvorfor jeg ikke kunne logge inn, og aner ikke hvorfor det plutselig gikk å logge inn. 

Jeg tenkte at bloggen får bare dø ut, men samtidig så har jeg savnet den litt også, for det var her hele min reise begynte. Min reise på å skrive meg frisk.

 

Den reisen har langt ifra nådd slutten, det er som en dårlig oppfølger på en middelmådig film. Masse surr, dårlige scener og rett og slett litt pute tv. Mye frem og tilbake, klarer ikke holde en rød tråd gjennom hele filmen. Ser ut som det skal ordne seg og gå bra, så BAM! tilbake til start. 

 

Nå er jeg heldigvis ikke helt tilbake til start, jeg har lært meg mye på denne reisen, både om meg selv og om de rundt meg. Jeg har lært at jeg tvert imot er alene om å ha så mye angst, om å ha så mange utfordringer i hverdagen, selv om jeg er såkalt «høytfungerende».

Jeg likte ikke å høre den setningen på behandlingen, at jeg var høytfungerende, for jeg følte meg slettes ikke fungerende i det hele tatt. Jeg følte jeg bare holdt ut, hang i en tynn snor med en finger.

 

Selv med kroppen full av angst så greide jeg å fokusere på å nyte den herlige utsikten. Jeg greide å nyte øyeblikket, og det er ikke ofte. #stolt

 


Nå, i dag, føler jeg meg høytfungerende, etter å ha jobbet intens med meg selv siden februar i fjor. Jeg er ikke like slem med meg selv, og jeg er langt ifra det dype mørke jeg var i med sterke selvmordstanker. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde de mørke tankene, og det gjør så godt. Det hjelper å være åpen, det er helt sikkert.

 

Mulig jeg blir litt oftere her inne igjen, får se om skrivekløen kommer tilbake. Boka som jeg skulle skrive har også blitt satt på vent, men jeg har ikke dårlig samvittighet for det slik jeg har hatt tidligere. Den blir når den blir, og blir den ikke så er det greit også. 

Klem fra Nina 

#snakkdetihjel