Jeg gir opp

Jeg skrev jo i mitt forrige innlegg om at jeg er veldig god på dette med å mobbe meg selv, og det skjer veldig ofte når jeg feiler med ting jeg gjør. Bare det å lage middag kan være en stor seier for meg hvis jeg klarer å lage noe uten at jeg konstant må rakke ned på meg selv fordi jeg må google oppskrift for hvordan jeg skal lage hvit saus.

 

Straks 44 år og kan søren meg ikke lage omtrent en eneste middag uten at jeg må google. Kan ikke bake brød, de blir som murstein. Murstein smaker muligens bedre. Men er det noe jeg har satt fokus på nå i den siste tiden så er det at jeg har jo egentlig bare null interesse av å lage middag, jeg kan jo ikke være god på noe jeg ikke har interesse for. Hvorfor er det så viktig for meg være så innmari god på alt? Jeg kan ikke være god på alt. Og det vet jeg jo egentlig også, jeg bare glemmer det når djevelen på skulderen dukker frem og skal fortelle meg hvor dum jeg er som ikke kan noen ting.

 

Teknologi for eksempel, vet ikke av noen som knoter og fjaser så mye med ting som burde være gjort på 1-2-3. Jeg er ikke den som står øverst på ringelisten til de som må ha teknisk hjelp. Men det kan jeg faktisk le av, etter at jeg har freset av meg sinne og frustrasjon over tekniske duppeditter som aldri virker som de skal..

 

Jeg har knotet og trykket meg hit og dit i noen dager nå, her inne på blogg. Jeg ler og banner om hverandre, jeg er nok ikke så god på nye ting. Det har nok litt med interessen å gjøre for jeg merker at jeg til slutt ikke gidder å prøve å lese alt som står her, jeg bare trykker hardere på tastaturet. Øyene går snart i kryss og jeg tror faktisk jeg skjønner mindre for hver gang jeg trykker på noe. Men det gjør absolutt ingenting, jeg har prøvd i mange timer og nå orker jeg ikke mer.

 

 

 

Det er godt å bare kjenne på at egentlig så gir jeg litt f@3n i om jeg virker dum nå. Jeg har bare ikke interessen for alt dette rare av statistikk og klikk. Jeg skjønner ikke hvorfor link til Instagram og Facebook ikke virker men får det bare være, jeg orker ikke. Jeg får til å legge ut bilder og innlegg uten problemer,  tror jeg, og det er bra nok for meg. Jeg vil heller være ute å nyte vårlufta enn å bruke mer tid på dette. Funker det ikke nå så får datter komme å ordne det for meg, jeg gir opp, og det uten å rakke ned på meg selv. Det tar jeg som en seier. Får feire med litt sjokolade!

 

God helg <3  

 

-klem Nina

Psykisk selvskading

Psykisk selvskading

 

Jeg har nevnt tidligere at jeg driver med psykisk selvskading, jeg mobber meg selv. Hver eneste dag. Det er ikke så mye fokus rundt dette, derfor vil jeg skrive litt om hvordan det er for meg. Min erfaring rundt dette. Kanskje kan det være for hjelp til noen andre.

 

 

 

I går da jeg og kjærest gikk en tur i marka koste jeg meg, skravla gikk som vanlig innimellom tunge pust. Jeg følte meg glad og bittelitt sprek.
Men så merker jeg plutselig at jeg går og kliper meg selv i sideflesket. Et godt grep over det som ligger over bukselinjen. Et bilde av Michelin mannen popper opp i hodet mitt samtidig som jeg legger merke til det faste grepet. Jepp, vi ligner mye, jeg og Michelin logoen.

 

 

Hvor lenge jeg har gått slik vet jeg ikke, det er ikke alltid jeg legger merke til det før det har gått en stund. Kanskje jeg ikke merker det i det hele tatt enkelte ganger heller. Ubevisste handlinger som har blitt en rutine. Jeg er veldig flink til å minne meg selv på alle mine feil og mangler. 

 

 

Det er for å påpeke til meg selv at jeg ikke er sprek, at alle disse kiloene som har lagt seg på kroppen min de siste årene sitter bom fast. Det hjelper ikke uansett hvor mange timer jeg subber rundt i skogen.

 

 

Jeg gjør mye slike ting, både bevist og ubevisst. Det går mye på at jeg ikke er bra nok som person, men også veldig mye på hvordan jeg ser ut. Jeg tror ikke det går en eneste dag uten at jeg påpeker noe negativt med meg selv, selv om det har blitt bedre etter at jeg har innsett dette og prøver å forandre på hvordan jeg ser meg selv.

 

 

Jeg legger ofte mine egne meninger om meg selv over til andre mennesker rundt meg. De må jo også se på meg som en dum person som bare gjør feil? Kjæresten min må jo mene at jeg er kjempetykk og stygg når jeg selv ikke ser annet enn en Michelin mann i mitt eget speilbilde? Slikt kan det fort bli konflikter av.

 

 

Det hjelper ikke om tusen andre mennesker sier at jeg er god nok, eller at jeg er søt eller pen. Jeg ser ikke det, og jeg skriver heller ikke dette for at andre skal si noe pent om meg. Det er ikke det som er hensikten med min blogg. Jeg vil at andre skal få en forståelse for hvordan det er å leve med slike psykiske utfordringer. Jeg har skrevet mye om hvordan det er for meg å leve med angst, og noe av det kan dere lese her og her .

 

 

Det er faen meg ikke lett å leve slik, men jeg tror åpenhet kan forhindre at andre skal havne i den samme gjørmesuppa som jeg har havnet i.

 

 

Jeg har ingen fasit på hvordan jeg eller andre kan komme seg ut av denne suppa, men jeg prøver hver dag å se på lappen som står på hylla på badet. Den fikk jeg tilsendt i posten, anonymt, men jeg tror nok jeg vet hvem du er, og du skal vite at den lille post it lappen der det står «du er du og du duger» hjelper meg hver eneste dag. Jeg liker meg selv litt bedre for hver dag, selv om det ikke føles slik når jeg har de mørke dagene. Men jeg tror at for hver dag som går blir det mindre og mindre mørke dager, for jeg ser litt lysere på hverdagen enn tidligere.

 

 

Jeg håper at hvis du som leser dette kjenner deg igjen i den psykiske selvskadingen så lag deg en lapp der det står «du er du og du duger».  Heng den opp på badet så du ser den hver dag du står opp, og hver kveld du legger deg.

 

Du er du og du duger.

 

 

klem fra Nina

Rop det ut! Åpenhet for psykisk helse

Det ble ikke så lang tur i dag som vi tenkte. Det var litt for mye snø igjen til at jeg orket å gå så langt. Kjente humøret sank for hver snøflekk, og det var gjørmete og rimelig glatt å gå.
Kaldt var det også. Ikke akkurat perfekt turhumør der altså.

 

Ut på tur, bestandig sur.

 

Neida, humøret var på topp, det er bestandig godt å gå en tur, men jeg tror jeg venter til det har tørket opp litt mere før neste skogtur. Ikke fant vi noen sopp heller. Det var vel ikke riktig terreng, og for mye snø vil jeg tro. Får prøve til igjen i helgen, en annen plass.

 

 

 

Noe sopp er det bestandig å finne på tur. Disse kjukene var veldig fine så jeg måtte ta et bilde.

 

 

I den siste tiden har media vært ganske så flinke til å skrive om den psykiske helsen, det er veldig mange flere som sliter med psyken nå i nedstengningen. Det er supert at de skriver om det, og jeg skulle ønske de kunne skrive enda mer. Det blir aldri skrevet nok om den psykiske helsen.

Det er så viktig at vi er åpne om hvordan vi har det, men for mange er det enda et veldig tabu emne, og det gjør meg trist.

 

Jeg leser ofte inne på kommentarfeltene på artikler som omhandler psykisk helse, og jeg blir så innmari lei av å se drøssevis av kommentarer der godt voksne mennesker skriver slikt som;

 

«disse folkene må slutte å sutre, det er like ille for oss alle sammen» 

 

Jeg skjønner ikke helt hva de vil frem til. Jeg spør de ofte hva de mener, men jeg får egentlig aldri noe ordentlig svar.

 

Det er nettopp slike utsagn som kan hindre noen fra å være åpen om hvordan de har det. 

 

Noe som også går igjen veldig ofte er;

 

«gå deg en tur ut i frisk luft» 

 

Det er en storfavoritt.
Den får jeg så hjertebank av. Jeg blir frustrert, sint, og ikke minst trist fordi det er så lite forståelse for vår mentale helse. Er du seriøs nå? Mener du virkelig at en gåtur skal kurere psykiske lidelser? Tror du min PTSD bare plutselig bli borte med en tur ute i frisk luft?!

 

Nei, det fungerer faktisk ikke slik. Da skulle jeg aldri ha slitt med hverken angst, depresjon eller andre psykiske lidelser. Jeg låser meg mer eller mindre inne på vinteren, men resten av året er jeg mest ute i frisk luft. Langt ute på landet. Og jeg SLITER med min psykiske helse.

 

 

Jeg sliter så mye til tider at jeg havner langt nede i det mørke og det sniker seg inn selvmordstanker når det er på det mørkeste. Og vet du hva?
DET ER LOV å si at man har selvmordstanker.
Det er heller ikke noe som skal være tabu. Det er ikke smittsomt.

 

 

Hvis noen ser på deg som sin trygghetsperson og sier de har slike tanker, gi den personen en god klem og lytt.

 

Selvmordstanker SKAL bli tatt seriøst, og du må alltid ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. Fastlegen er en fin start, og det er mange hjelpetelefoner du kan ringe.
Og jeg er her for deg.

 

 

Hva skal til for at vi skal få en åpenhet og forståelse for vår psykiske helse?

Vi må rope det fra alle hauger og kanter, så høyt som vi bare kan.

 

Vi må snakke det ihjel!

Og jeg kommer aldri til å slutte å snakke om det. Eller, jeg snakker jo ikke, men jeg skal skrive om det til fingrene mine blir blå.

 

– klem fra Nina

Retro kupp

Jeg har tidligere skrevet om en av de siste stolene jeg kjøpte meg, en sjarmerende Per Asaslid stol. Den passet perfekt inn på hytta, og vi tenker å beholde den slik den er, med en herlig gammel patina.

I morrest fikk jeg en melding inne på en annonse jeg har for noen andre stoler, i den annonsen kunne man nemlig såvidt skimte min favoritt stol, saksestolen fra Sven Andersen møbelfabrikk.

 

Det er mange lekre gamle møbler fra Sven Andersen møbelfabrikk, men det er ikke så mye historie å finne rundt designer og årstall fra når saksestolen eller andre møbler ble produsert.

Jeg antar at saksestolen ble laget rundt 1950 tallet, og det er ganske høye priser på de, rundt 1500-2000kr ser jeg de ligger ut for.

Denne stolen er min store favoritt og den er veldig god å sitte i.

 

Hun som sendte meg melding ville ikke kjøpe de stolene jeg hadde til salgs, men hun ville veldig gjerne kjøpe saksestolen min. Det får hun dessverre ikke, det er omtrent den eneste stolen jeg vil beholde.

 

 

Jeg har, til min samboers fortvilelse, en veldig stor trang til å bytte ut møbler, og spesielt spisestuestoler. De stolene jeg liker utseende veldig godt på er ofte vonde å sitte på, eller de knirker og lager så mye lyder at jeg ikke klarer å ha de i hus.

 

Jeg kan være ganske sensitiv på enkelte lyder, tror ikke jeg er høysensitiv som prinsessen vår er, men noen lyder er bare forferdelige å høre på. Spesielt små urolige kropper som vrikker på gamle trestoler ved middagsbordet.

 

Men nå skal jeg ordne meg for å dra på tur i skogen, jeg gleder meg som en liten unge til å endelig gå meg en tur uten å få skoene fylt med snø.

 

Klem fra Nina

 

Ut på tur og fri fra angst

I morgen tenkte jeg å ta med meg kjæresten min på en liten tur i skogen. Kanskje finner vi noe Skarlagen vårbeger hvis vi er heldige.
Jeg har enda ikke plukket den soppen, men det er ikke så lenge siden den ble matsopp så jeg har bare sett den, og aldri plukket den.

 

Hit skal vi gå i morgen. En helt magisk plass som en lokal helt har frivillig lagt opp fine stier, broer, gapahuk og ikke minst kart for ulike turstier han har ordnet med. Jeg er så imponert over denne mannen.

Som regel velger jeg meg ut en eller to nye sopper for hvert år som jeg prøver å lære meg, men jeg tror jeg skal forsøke å lære meg noe annet å sanke fra naturen i år.

 

Jeg følger Trøndelag Sankeri på Facebook og YouTube, og der lærer jeg stadig noe matnyttig fra naturen. I dag så jeg de skrev om skvallerkål som god mat. Bare kom å plukk fra alle mine blomsterbed, ta så mye dere vil.
Hvor mange timer jeg har stått på kne med rumpa opp i været for å plukke hver eneste skvallerkål tust aner jeg ikke, men det er mange.

 

Jeg har tenkt å utfordre meg litt i år, enda mer enn tidligere, jeg skal prøve å gå tur i skogen alene. Min angst hindrer meg i så mye i hverdagen. Jeg har innsett at jeg aldri blir helt fri for angst, men jeg vil bare leve litt enklere, litt mere uavhengig av at andre må være med meg. Jeg liker selskap i skogen også, men av og til er det jo deilig å være helt alene og bare lytte til skogens stemmer.

Jeg har gått på tur alene i skogen rett ved her vi bor, men den var jeg godt kjent med. Da kunne jeg ha med hunden vi hadde til låns før allergien brøt ut på minstemann. Jeg følte meg så fri da jeg og hunden var på tur. Nå er den borte, både hund og skog, og selv om det er mulig å gå der på tur så vil jeg helst ha noe å plukke samtidig, og det er lite å plukke der etter at skogsmaskinene har vært der. Litt trist for meg, men samtidig skjønner jeg at slikt må til.

 

Kanskje jeg klarer å gå på tur dit vi skal i morgen, men da må jeg kjøre bil dit. Og bilkjøring, det er farlig det…

 

-Klem fra Nina

Hvem er «hjernevasket»?

Jeg har nylig blitt flyttet over fra miniblogg og tenkte det var greit å introdusere meg selv på nytt.

 

 

Jeg heter Nina, fyller snart 44 år, er så heldig at jeg er mamma til 4 nydelige barn, 2 voksne og 2 små.
Er også samboer med verdens fineste (og tålmodigste) mann.

 

Vi har også en fin hønseflokk som gir meg mye påfyll i hverdagen. Jeg ville egentlig ha hund og katt, men halvparten av ungeflokken er allergisk, så det ble høns og reptil. De får dere garantert hilse mere på fremover. Dyrene altså, ikke ungeflokken.

 

Jeg strever mye med spesielt angst og depresjon. Har PTSD som følger av barndommen min, litt av det kan dere lese her.

Jeg er min største mobber og har drevet med psykisk selvskading i lang tid. 

 

Den psykiske helsen min er hovedgrunnen til at jeg begynte å skrive blogg, jeg ville bruke det som terapi og skrive meg frisk. Jeg mener vi må ha mere åpenhet rundt psykisk helse, og jeg skriver mye om dette for at andre skal få en liten forståelse for hvordan det er å leve med psykiske lidelser.

I 2015 tok jeg fagbrev som skomaker, men jeg ble plutselig syk. Det viste seg at jeg hadde fått KOLS, og jeg kunne ikke fortsette å jobbe som skomaker pga faren for forverring av lungene.

 

KOLS diagnosen og det at jeg mistet muligheten til å jobbe som skomaker sendte meg rett ned i kjelleren. Alt som var mørkt fra før ble nå kullsort. Jeg fikk god behandling og hjelp fra DPS og ble mye bedre, men jeg har enda mye å jobbe med, spesielt angsten min.

Men jeg er ikke bare mine psykiske eller fysiske diagnoser, så det kommer til å være innspill av innhøsting fra naturen, litt møbel historie, hønseflokken min, og forhåpentligvis litt hobby også bare jeg får på plass selvtilliten igjen.

 

Min største hobby har vært å jobbe med skinn.
Den reddet meg fra å gå på veggen etter jeg ble langtidssykmeldt og etterhvert uføretrygdet.
Jeg har laget mange vesker, belter og mye annet i skinn, men en dag sa det plutselig stopp.
Det kan du leser mere om her.

 

Det var litt om meg, og jeg håper dere vil følge meg videre, og at dere hjelper til med å spre åpenhet om den psykiske helsen.

 

Klem fra Nina

En sprudlende fin dag

Dagen i dag har jeg bestemt meg for skal være en fin dag. Solen skinner og fuglene synger sine fineste sanger. Lucifer, hanen min, har våknet og synger for full hals, ikke like pen sangstemme som småfuglene, men det har sin sjarm med en hanerøst også. Ikke sikkert naboene er helt enige, men han galer heldigvis ikke så ofte.

 

Mesteparten av snøen har atter en gang smeltet bort, så kanskje jeg kan fortsette litt med hagearbeid eller gå meg en tur på soppjakt. Ramsløk ser jeg det er mange som plukker, men her oppe i Trøndelag er det lite å finne. Det er så lite av den, så det lille som er får stå.

 

 

Nå skal jeg nyte den gode friske vårluften og håpe at alle mørke tanker tar seg en lang pause. Jeg skal være flinkere til å bare la minnene få komme frem når de kommer sigende, og ikke bruke all min energi på å skyve de vekk. Kanskje jeg endelig er på tur til å bli frisk? Om ikke frisk, så mye bedre. Det er lov til å håpe.

 

 

Nå har jeg vært ute og sjekket til flokken min, og det første brune egget fra de nye Lohman hønene er lagt. Jeg er så glad!

 

 

 

Bråk i huset

I dag er humøret på topp, alt av angst og mørke tanker er satt til siden. 
Jeg sov godt i natt, uten å våkne, det føles som det er en evighet siden jeg sov sammenhengende en hel natt. 

Kanskje det hjalp å la minnene få komme i går? 

 

Eller er det bare fordi vi har vært og kjøpt oss nye høner? 

 

Det ble plutselig bestemt i går at vi skulle kjøpe 3 Lohman høner, de er 2 år gamle og den rasen legger brune egg. Det er noe jeg har ønsket meg, høner som legger brune egg.
 

 

Den ene nye Lohman høna, veldig rolig og tam

 

Jeg har hjerter i øyene når jeg er ute sammen med flokken min. Trodde aldri i verden at jeg skulle ha høner, men jeg er så glad for at jeg har disse kaklende bråkebøttene. De bråker ikke så mye til vanlig, men nå er det virkelig lyd på den lille flokken vår. 
Nye individer skal finne sin plass og de gamle skal markere område, slikt blir det litt høye lyder av.
 

 

Lille kyllinghanen vi måtte gi bort forrige uke

 

Jeg måtte gi slipp på den siste kyllingen i forrige uke, det ble litt mye med 2 haner på en liten flokk, bare uro og krangling. 
 
miniblogg.no/hjernevasket/116457/slossing-og-uro.html

 

 

Det var egentlig ikke planlagt å skaffe 3 nye høner, men jeg kom tilfeldigvis over de på Finn.no og bare måtte kjøpe de. Vi skulle skaffe oss en eller to høner til i løpet av våren men tenkte egentlig ikke på å kjøpe tre. Men nå er de her og det ser ut til å gå bra selv om den ene høna så ut til å være litt hissig. 

 

Lucifer – Verdens vakreste hane

 

Lucifer er av rasen Ayam Cemani

 

 

Tre nye høner i flokken. 
Den ene ble veldig hissig på Lucifer, men det ble rolig etterhvert.

Barndommen min og PTSD

Jeg skrev i går at jeg har det de kaller for generalisert angstlidelse, men jeg har også PTSD, og den diagnosen fikk jeg først for noen år siden selv om de hendelsene som forårsaker diagnosen skjedde mens jeg var barn.
Barndommen min er ikke noe jeg har så mye fokus på egentlig, men når jeg har vært inne i en periode med mye angst og depresjon så dukker det opp mye minner og tankene begynner å surre. Det er ikke i hovedsak alt som har skjedd jeg tenker på, men det som BURDE ha skjedd.
Les gjerne Benekter konsekvent overgrep

 

Etter at jeg begynte å skrive bloggen så har jeg fått utallige meldinger fra folk som kjente meg som liten, de skriver at de har tenkt mye på meg opp igjennom årene, og det er faktisk veldig godt å høre.

 

Selv om jeg vet at mange brydde seg om meg klarer jeg ikke helt å slutte å tenke på barnevernet og den legen som sviktet meg totalt.
De gjorde ikke jobben sin, og jeg er fremdeles sint og skuffet for hvor lite de brydde seg.
Det er de som burde beklage, ikke gamle naboer, barnevakter og slektninger.

Barnevernet fikk bekymringsmeldinger fra flere instanser, politiet var en av de som sendte inn bekymringsmelding, men ingenting skjedde.
Les gjerne Hva om ting ble gjort annerledes?

 

Jeg gleder meg til sommer og sol igjen, da vet jeg at humøret blir litt bedre.
Fortsatt like kleint å dele bilde av seg selv, dette er et profilbilde fra i fjor på Facebook, så da er det litt mere ok siden det allerede er offentlig. 

 

Jeg vet ikke helt om jeg bare er sliten eller om jeg er på tur nede i kjelleren igjen. Ned dit skal jeg ikke igjen. Selv om jeg er litt dårlig i dag skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig i løpet av dagen for å holde hjernen min opptatt. Men jeg utfordrer meg selv med å la meg få lov til å tenke tilbake på alt det som skjedde og ikke skjedde. Jeg tror ikke min strategi fra tidligere, blokkere vekk alt av minner er så veldig bra.
Jeg flyttet fra hjembygda mi når jeg var 16-17 år, og har nesten ikke vært der siden.
Unnvikelse er en del av PTSD diagnosen og jeg har unngått den flotte plassen jeg er vokst opp på, fordi jeg har vært redd for minnene.
Det er mange vonde minner. Men det er også mange flotte minner, og det er det jeg vil fokusere på.
For at jeg skal klare det, må jeg også la de vonde minnene komme frem igjen, og da skriver jeg ned det som opptar tankene mine akkurat her og nå. 

 

Bloggen er vel på en måte min egen dagbok som jeg gjør offentlig, nettopp fordi jeg vil ha fokus på åpenhet om den mentale helsen.
Jeg håper at en dag kan vi snakke like normalt om psykisk helse som hva vi skal ha til middag.

 

– Klem Nina

 

 

Alene om angsten

Et spørsmål som jeg har fått veldig mange ganger i løpet av den siste tiden er om jeg har vært med i en alvorlig bilulykke siden jeg er så redd for å kjøre bil, og det har jeg ikke. Heldigvis for det. 
Kan noen informere hjernen min om det? 

 

Det er ikke alltid at en spesifikk hendelse er årsaken til angst problemer. Jeg har noe de kaller for generalisert angstlidelse, og jeg er redd det aller meste, helt uten grunn. Jeg er ikke bare bekymret for hva som kan skje med meg selv, men med de rundt meg som jeg er glad i. 
 

Kjærest og halvparten av tvillingene har vært borte i helgen, og da er jeg stort sett bekymret hele tiden for hva som kan skje med de. De skulle kjøre slalom og da er jo hjernen min i full sving bare jeg får tilsendt et bilde av slalombakken.  

Hjertet banker hardere og fortere enn før, munnen blir knusktørr og halsen knyter seg så jeg må hive etter pusten. Tankeslangen er i full gang igjen og jeg ser for meg det aller værste som kan skje i en slalombakke. Tankeslangen kveler all fornuft jeg har og selv om jeg egentlig er en dame som tenker logisk så er det helt umulig når angsten setter inn. All logikk og sunn fornuft er som forduftet.

 

Jeg bruker enormt mye energi på å samle meg og riste tilbake litt sunn fornuft, eller venter til det kommer et nytt bilde der de er trygt tilbake til hytta vår. 

 

 

Slike tanker gjør noe med hele kroppen min, jeg blir helt utslitt. 
 

Psykiske lidelser setter seg ofte som fysiske smerter, og jeg har mye smerter i kroppen som jeg tror kommer av angsten. Nakkesmerter og hodepine er noe av det jeg vet kommer av angsten, for etter at jeg har lange perioder meg angst så har jeg sterke smerter. 
 

 

Jeg skrev det i et innlegg at jeg bare vil være som alle andre, og med det så mener jeg de som ikke er så besatt av et så skadelig tankemønster.  
De som ikke er plaget med angst. 

Jeg er smertelig klar over at jeg ikke er alene om å ha angst, men akkurat når det står på som værst føler jeg meg helt alene i verden om å ha slike tanker. 

Jeg føler meg som verdens rareste person og jeg vil bare være som «alle andre», de som ikke har en tankeslange som kveler all fornuft. 

Jeg er ikke alene, men ofte føler jeg meg helt alene. 

Nina

Følg meg gjerne på Facebook under «Hjernevasket», der kan du også dele mine innlegg så mye du vil.