Når du trenger noen å snakke med

Det finnes flere hjelpetelefoner og organisasjoner man kan kontakte hvis det er behov for å snakke med noen, enten det er via telefon eller chat. Jeg har lagt ut info om det flere ganger tidligere og jeg kommer til å legge det ut enda flere ganger. Det blir aldri informert nok om hvor du kan søke hjelp.

 

 

I dag vil jeg framsnakke MAB, Metalheads Against Bullying, det er en gruppe mennesker som jeg virkelig har stor respekt for.

De kjemper mot mobbing, og for en større aksept om at vi alle er forskjellige. Leif, mannen bak den flotte non profit organisasjonen er en så tvers igjennom god person, han ønsker bare alt godt til alle. En person flere burde ha som forbilde.

Du kan lese litt om hva MAB gjør her i et intervju NRK gjorde av Leif, mannen bak MAB.

 

Du trenger ikke være en «metalhead» for å følge denne gruppen, disse folka inkluderer alle.

Litt ekstra kult er det jo at selveste Rob Halford i Judas Priest har holdt konsert med MAB t-skjorte! 

Metalheads Against Bullying er å finne på Facebook og Instagram 🖤

 

 

MAB sin plakat med nummer du kan ringe, og plasser du kan chatte hvis du er som meg og synes at telefoner kun er til for å tekste med.

 

De har også en Snapchat kanal der det snakkes om viktige tema hver eneste dag. Jeg anbefaler å legge de til på Snapchat.

 

 

 

Veldig fin Snapchat kanal der det er helt vanlige mennesker som snakker om sin hverdag med og uten utfordringer av ymse slag. Jeg skulle gjerne gjestet der selv, men jeg er ikke så tøff enda dessverre. Kanskje jeg en dag får motet til det.

 

 

 

Headbanging klem fra Nina

Snakk det ihjel!

Jeg har funnet mange firkløver opp igjennom årene, og det har noen ganger dukket opp en med både fem og seks blader. Det er veldig sjeldent med flere enn 4 blader på en kløver, men det finnes hvis man leter lenge nok, og har litt flaks. Rekorden er faktisk hele 56 blader ifølge Guiness Rekordbok, det kan du lese her.

 

 

En 6kløver jeg fant for 2 år siden.

 

Firkløver skal bringe lykke, det er noe som sies helt tilbake til middelalderen. Et universalt symbol for hell og lykke. Hvis du finner en firkløver er det viktig å ta vare på den og ikke kaste den, for da kan du snu hellet mot deg.

 

 

 

 

Jeg fant en hel haug med firkløver rundt den tiden jeg fikk min KOLS diagnose. Det gikk ganske lang tid før jeg fikk diagnosen, veldig mye til legen. Prøvde ut den ene medisinen etter den andre. Jeg strevde med pusten og jeg ble langtidssykmeldt. Alt var et ork, og jeg følte meg udugelig.

 

Det var rundt den tiden den mørke depresjonen min skjøt fart. Har hatt angst og depresjon i omtrent hele mitt liv, men begeret rant over etter jeg ble syk. En lungesykdom som sakte men sikkert spiser opp lungene mine, jeg fikk ikke lov til å fortsette i jobben min som skomaker. Jeg rakk såvidt å ta fagbrevet mitt før jeg fikk diagnosen. Hele verden raste sammen. Det ble mørkt. Jeg hadde endelig funnet ut hva jeg ville jobbe resten av livet som, men drømmen ble revet vekk fra meg.

 

Jeg kastet alle de fire og fem kløverene jeg fant den gangen. De lå i en bok til tørk, jeg kastet boken og kom på at de lå der til tørk mange uker senere. Tilfeldig? Tja, jeg er nok litt overtroisk av meg.

 

Jeg savner fortsatt jobben min, og jeg savner det å jobbe, men jeg har endelig innsett at jeg kan ikke jobbe uansett hvor mye jeg vil. Jeg har en kropp som krangler med meg både fysisk og psykisk, og jeg har egentlig gitt opp håpet om å komme tilbake i arbeidslivet. Jeg ville ikke bli uføretrygdet, men i dag kjenner jeg at det var kanskje greit likevel.

 

Men om jeg ikke kan gjøre nytte for meg i arbeidslivet så vil jeg prøve å gjøre en nytte for meg  med å snakke ihjel psykisk helse. Det er mange grunner til at «det tipper over» for oss, men for å unngå å havne i den mørke suppa så må vi være åpne om vår psykiske helse. For meg ballet det bare på seg etter at jeg fikk beskjeden om å slutte som skomaker. Det begynte å komme små glimt av minner fra barndommen og det ble mange mørke dager. Alt det vonde virket plutselig som det var skjedd i går.

 

 

Jeg fikk komme inn til behandling hos DPS etter bare noen få uker, men dessverre er det ekstremt lang ventetid for noen. Jeg har hørt historier om enkelte som har ventet i nesten et halvår for å få hjelp, enda de har en forhistorie med selvskading og mange mørke dager. Slik skal det ikke være. Hvis du knekker en arm så får du øyeblikkelig hjelp, og det SKAL være det samme hvis du trenger psykisk hjelp.

 

 

Den nye drømmen min er at jeg skal klare å stå frem og holde foredrag om psykisk helse. Snakke høyt om min erfaring på godt og vondt. La andre lære av mine feil. Jeg har holdt igjen og ikke ville snakke om noen av mine traumer og psykiske lidelser. Hvorfor? Jeg vet ikke. Kanskje fordi det enda er så mange fordommer. Jeg ville ikke si st jeg ble seksuelt misbrukt fordi noen suppehuer påstår enda den dag i dag at alle som har vært seksuelt misbrukt tar igjen på sine eller andre barn i voksen alder. Hva faen? Er det ikke ille nok for oss som er offer, om vi ikke skal få slengt den i trynet?

Jeg skal snakke til ALLE får en forståelse for psykisk helse.  
Jeg skal snakke til ALLE slutter med sine fordommer og idiotiske utsagn. 
Jeg skal snakke til jeg blir blå!

 

#snakkdetihjel

 

 

-klem Nina

Voo.. ehh.. nålepute!

I fjor lagde jeg denne lille nåleputen, i skinn selvfølgelig.

I dag ligger jeg her, rett ut med mine 182cm, og lurer på om jeg har terget på meg noen som har en slik miniatyr av meg liggende. Det kjennes ut som noen stikker meg både her og der og hele meg verker.  Nekter å tro at det lille av hagearbeid jeg gjorde i helgen har slått meg ut slik, da er det mer logisk med en voodoo dukke av meg.

 

 

Får å lage en slik trenger du ikke ha så mye liggende, det passer helt sikkert like greit med dongeri eller et annet stoff hvis du ikke har noe skinn liggende. En gammel skinnveske, jakke, eller bukse kan fort bli et par nåleputer. Kommer helt an på hvor mange du vil stikke, ehh.. har bruk for mener jeg.

 

 

En pepperkakemann utstikker av litt stor størrelse passer perfekt. Tegn rundt, lag ansikt, hjerte og andre kjennemerker, fyll med en gammel pute og hår. Sy sammen enten med symaskin eller for hånd. Pass deg for å ikke stikke deg selv. Husk å gi den navn etter du er ferdig med den. Men ikke Nina, det navnet er opptatt.

 

 

-En stikkende klem fra Nina

 

 

Lydene som gjør meg urolig

Jeg har behov for å være helt alene noen timer i løpet av uken, jeg blir veldig sliten av lyder og bråk. En knirkende stol ved matbordet kan være nok til at jeg kjenner at jeg må lukke øyene og puste rolig. Telle til 100.

 

 

I dag kjenner jeg et ekstra stort behov for å være litt alene, uten en lyd. Etter en helg med rimelig høyt støynivå kjenner jeg at den minste lyd kan gjøre meg frustrert. Kjærest prøvde å snakke til meg før han dro ut, men alt jeg vil ha er stillhet. Ikke en eneste lyd. Jeg skjønner at jeg kan virke grinete når jeg er slik, men jeg er bare sliten i hodet og klarer ikke konsentrere meg. Jeg orker ikke prate. Hver eneste lyd vibrerer i ørene mine, og den jævla klokka som henger på veggen tikker høyere og høyere for hvert sekund. Den gamle opptrekkbare veggklokken henger bare pynt, den fikk den sikre død etter et ding for mye for en stund siden. Kjærest savner at den dinger på hel og halv time. Det gjør så absolutt ikke jeg.

 

 

 

 

Jeg blir så stresset av mye lyder rundt meg. Jeg vet ikke om det har en sammenheng med angsten min, men jeg mistenker det. Jeg har googlet det flere ganger men det stemmer ikke helt. Jeg googler ofte, burde vel ikke gjøre det, kan få helseangst av mindre. Jeg har skrevet innlegget Dr.Google og hypokondri om det å Google symptomer tidligere. Jeg har mye vondt i ørene mine og har vært til legen for undersøkelse, legen fant ikke noe galt, selv om det kjennes ut som noen sitter inni der og hamrer og banker. Karius og Baktus som har bommet litt på hvor de skal banke på kanskje.

 

 

Jeg har ikke hatt det slik hele tiden, jeg vet egentlig ikke når det ble slik. Jeg har vært plaget med “svosje” lyder innimellom når jeg har hatt rask gange, men jeg tenkte det kanskje var gjennomtrekk eller fordi jeg er raskere enn Flash (en superhelt som beveger seg veldig raskt for de som ikke kjenner til han). Kommer det av alderen? Har jeg blitt en gretten gammel dame som ikke tåler en lyd fra verken barn eller naboer? Næh, så ille kan det ikke være. Kanskje det bare er slik som med en PC? Går den varm så er det bare å slå av og la den hvile en stund. La den kjøle seg ned litt. Jeg trenger ikke så lang tid på å kjøle meg ned, noen timer er nok, men da må det være helt musestille også.

 

 

– En stille klem fra Nina

 

 

 

 

Tid for hage

Jeg er helt ødelagt, fysisk denne gangen, ryggen er ikke fornøyd, og det er min egen feil. Jeg har overdrevet hagearbeid i helgen, altfor mange rare stillinger for å få på plass plantene der jeg vil, og et par tunge stein løft. Lærer aldri.

 

 

Er det noe som kan sette til sides angst og depresjon for en stund til meg, så er det hagearbeid. Frisk luft kurerer fortsatt ikke psykiske lidelser, men det skader ikke hvis man er såpass oppe at det er mulig å gå ut en tur. Ikke alltid man er langt nok oppe til å gå ut, og da kan det være veldig slitsomt å stadig å høre “ta deg en tur ut i frisk luft”.

 

Jeg er på et godt sted for tiden, selv om jeg har mye å jobbe med enda. Jeg utfordrer ikke akkurat angsten min med å være hjemme å jobbe i hagen heller, men jeg tror det går mye bedre med det mørke, depresjonen og de ekle tankene. Jeg kan egentlig aldri være helt sikker, for det kommer snikende noen ganger og jeg havner i det mørke uten at jeg merker det før jeg er langt der inne. Jeg vil ikke være der. Jeg vil være her det er lyst og ikke så vondt. Men for en forandring det har vært siden jeg begynte å blogge, å være så åpen om det psykiske jeg strever med har virkelig lettet mye på det trykket som har samlet seg opp over så mange år. Selv om jeg har vært ganske åpen til de rundt meg om angsten, så er det noe med det å åpne seg om de mørke tankene. Det hjelper så utrolig bare det å si det høyt.

 

Glemte selvfølgelig å ta bilder før kjærest tok vekk den gamle stein muren.

 

 

I helgen har jeg vært langt nede i det grønne, og tvillingene har hatt trillingen til overnatting. Sønnen til min eks mann, som er født dagen etter tvillingene. Tre viltre krabater og masse hagearbeid har gjort til at bloggen ble lite oppdatert, og det kommer nok til å være en del slike dager. Jeg skal gjøre mitt aller beste for å være flink til å oppdatere litt, om ikke med den psykiske helsen, så med litt annet som holder tankene mine på plass. Jeg kjenner på at jeg har veldig lyst til å jobbe med skinn igjen, men det er noe som holder meg tilbake, så jeg tror jeg må vente litt til. Jeg får en uro i kroppen hver gang jeg tenker på at jeg kanskje skal prøve å lage noe enkelt igjen, en lommelerke eller noe annet smått prege arbeid. Skinnarbeidet er noe jeg har elsket i mange år, det har gitt meg mye selvtillit og mestringsfølelse, men så forsvant den sakte men sikkert helt til jeg bare satt og gråt og ikke ville vise frem noe annet enn noen øredobber jeg lagde. Enkle ting som ikke krever så mye kunnskap eller kreativitet. Jeg har skrevet litt om det tidligere som du kan lese om her.

 

 

 

 

Jeg har egentlig null peiling på planter, men jeg liker å jobbe i hagen, så selv om jeg ikke kan de latinske navnene, eller de norske, så koser jeg meg med å se de vokse å gro. Noe dør, og noe blomstrer og gror år etter år. Jeg er ikke helt sikker på om de overlever denne flyttingen jeg har drevet med i helgen, men jeg håper det. Kjærest ville bygge en ny steinmur rundt det ene blomsterbedet, og da fant jeg ut at jeg skulle flytte noen planter med det samme. Jeg håper bare at det meste overlever, hvis ikke så er det alltids noen nye stauder å få kjøpt.

 

 

Jeg tror nok det blir lite hagearbeid i dag, ryggen er ikke i godt humør og det knurres godt der bak. Men jeg skal prøve å holde meg i bevegelse så den ikke låser seg helt, selv om jeg egentlig kunne tenkt meg en hel dag på sofaen akkurat nå. Med sjokolade.

 

 

-klem fra Nina

Kandisert vårsopp

Jeg glemte de få Skarlagen Vårbeger soppene jeg fant på kjøkkenbenken, de hadde tørket godt inn etter jeg renset de, men det gjør ingenting.

Jeg tørker ofte sopp jeg finner, blander mange forskjellige typer sopp og lager soppkrydder som kjærest lurer inn i saus og gryter. Jeg liker nemlig ikke sopp. Jeg elsker å plukke sopp og jeg leser om sopp så ofte jeg kan, men smaken og konsistensen av sopp er noe jeg absolutt ikke elsker.

 

 

 

 

De som har fulgt meg en stund, og kjenner meg, de vet at søtsaker er noe jeg virkelig elsker. Jeg får aldri nok. Derfor bestemte jeg meg for å prøve å kandisere disse få soppene jeg og kjærest fant for noen dager siden.

Det er ikke min ide, jeg kan ikke kokkelere så bra på kjøkkenet at jeg kan komme på en så smart måte å lage sopp på, jeg vet ikke hvem som står bak ideen heller dessverre.

 

 

 

Jeg la den lille håndfullen med tørket skarlagen vårbeger i en liten kjele, dekket de med vann og hadde på et par skjeer med sukker. Jeg kokte opp sopp og sukkervann til det ble en tykk sirup. Tok opp soppene og la de på et bakepapir til avkjøling.

 

 

Skarlagen vårbeger har en så nydelig rød farge, og den beholdt fargen under koking. Jeg ble rød på fingrene av å rense soppen, så tenkte det var en fin fargesopp, men litt usikker nå.

 

 

Det ser jo bare helt lekkert ut med kandisert skarlagen vårbeger.

 

Jeg tror det kan være veldig godt sammen med en god blåmuggost. Mulig jeg må dra ut på enda en sanketur snart, det ble ikke store smaksprøvene av dette. Jeg likte det faktisk, kjærest synes det smakte litt for lite sopp. Jeg kjente godt sopp smaken, men vi er nok veldig uenige angående hva som er søtt og ikke.

 

Husk å aldri plukk eller spis sopp du ikke er 100% sikker på. 

 

-Klem fra Nina

En stol blir til en bamse

Gjenbruk er noe jeg prøver å lære ungene mine.

Denne stolen har jeg mange planer med, eller det vil si skinnet på den.

 

 

 

Vi prøvde å gi bort denne stolen lenge, men ingen ville ha den. Den veide et tonn og jeg ville ha en lettere stol i stuen. Ettersom ingen ville ha stolen fant jeg ut at jeg skulle ta vare på skinnet, så stolen ble totalt ribbet for skinn. Vi har tilhørende sofa både på stuen og nede i kjellerstuen, og jeg elsker det skinnet. Jeg har jo en skinn hobby fra før, så jeg får alltids bruk for skinn.

 

 

Minstemann hadde tegnet en så fin tegning, og vi fant ut at den hadde vært perfekt som bamse.

Vi kopierte tegningen og klipte ut slik at vi fikk selve formen på bamsen.

 

 

Det var veldig viktig for minstemann å få den helt lik som tegningen, og da fikk jeg virkelig sette kreativiteten min på prøve. Jeg har jo mye skinn og “duppeditter” liggende, så han fikk lov til å velge alt selv. Det er det som er mest morsomt med å lage noe fra bunnen av til mine små tror jeg, få lete og rote inne på hobbyrommet mitt og se på alle skattene jeg har liggende.

 

 

 

Selv om jeg har symaskin som er for skinn og tykkere lær så velger jeg å sy for hånd, og jeg har lært barna mine å sy salmakersøm. Det er en veldig solid søm, der man syr med 2 nåler.

Her syr minstemann sammen delene på bamsen sin, etter at han har sydd på alle detaljer på fremsiden av bamsen. Vi lot det være åpent i bunnen slik at vi kunne fylle den med bomull vi tok vare på fra stolputen, så sydde vi igjen der til slutt.

 

 

Minstemann ble veldig fornøyd, og ikke minst veldig stolt, og det med god grunn. For en bamse!

Det er en mestringsfølelse når man kan lage sin egen bamse med litt hjelp fra mamma.

Er det noe jeg har gode minner med fra barndommen min så er det at jeg fikk bestandig lov til å være kreativ, og jeg skal snart finne tilbake til den følelsen jeg hadde når jeg lagde skinnvesker, jeg savner den selvtilliten.

Jeg holder på å trekke opp noen enkle spisestuestoler i rester fra denne stolen, det skal jeg vise dere litt senere, så følg med.

 

 

-Klem fra Nina

 

Hva er angst, og er det arvelig?

En av de behandlerne jeg har vært til på DPS, og omtrent den eneste jeg følte en kjemi med, mente at jeg kanskje ubevist hadde overført noe av min angst lidelse over på mine nå to voksne døtre. Den yngste av mine to døtre har perioder der hun strever mye med angst, og jeg tror nok at jeg har en god del skyld i dette. Om det er genetisk, eller om hun har lært av sin mors handlinger,  redd for å ta på dørhåndtak, store folkemengder, redd for små ekle kryp. Edderkopper.. eww!

 

 

Barna våre lærer av oss, de studerer oss. De tenker at når mor er så redd, så er det helt sikkert en grunn, og da blir de også være redd. Jeg tenkte ikke over det den gangen de voksne barna mine var små. Men jeg trodde jo også at jeg var superflink til å skjule alt. Tunglært som jeg er tenkte jeg ikke over det med de minste heller. Men det er aldri for sent å ta lærdom og lære av sine egne feil, og jeg har i den siste tiden vært åpen om min tankesykdom til de to minste. Det er jo ikke alt en 7-8 åring forstår, men jeg tror det er viktig at det er åpenhet om våre sykdommer enten de er psykiske eller fysiske. Åpenhet kan forhindre at vi legger over våre lidelser over på våre barn. Jeg har gjort mye feil som mamma, jeg er ikke perfekt, har heller ingen hensikt med å fremstille meg selv som det, men jeg prøver mitt beste.

 

 

Angst er en naturlig reaksjon hos mennesker, og vi føler angst når vi plutselig blir stilt overfor en faretruende situasjon. Ved angsttilstander er angsten altfor sterk i forhold til den reelle faren, og man kan ikke kontrollere den. Derved reduserer sykdommen livskvaliteten, samt evnen til å klare daglige oppgaver i familien og på jobben.

 

  • Ved panikkangst kommer angsten som et lyn fra en klar himmel, og den er meget sterk.
  • Ved sosial fobi kommer angsten når du er sammen med andre mennesker. Du er redd for å dumme deg ut og gjøre en dårlig figur.
  • Ved generalisert angst er angsten konstant til stede, og du er bekymret og engstelig.
  • Ved agorafobi tør du ikke kjøre buss, gå alene på butikken eller lignende steder.
  • Ved enkeltfobi er du redd for bestemte ting, f.eks. edderkopper eller små, lukkede rom.

 

 

Det er en viss genetisk (arvelig) tendens til angstlidelser, men de viktigste årsakene er psykologiske og sosiale forhold, særlig i oppveksten, men også senere i livet. Angsten blir ofte verre når man blir utsatt for ekstra belastninger, f.eks. sykdom i familien eller problemer på jobben.

-felleskatalogen.no

 

 

 

 

 

Jeg vet ikke hvor min angst kommer fra, men jeg husker at jeg bestandig har vært litt annerledes, følt meg annerledes. Jeg var livredd edderkopper lenge før jeg så Arachnofobia (skummel skrekkfilm om edderkopper), og jeg husker min mor skulle vise meg hvor vakre de var da jeg ropte at det var en edderkopp i sengen min. Hun satt og holdt i edderkoppen og ville absolutt at jeg skulle se hvor vakker den var og holdt den i hendene sine foran ansiktet mitt. Jeg kan nesten kjenne på den panikken jeg hadde, og den ble ikke mindre da den “vakre” edderkoppen hoppet ut av hendene til min mor og gjemte seg under sengen min. Jeg sov ikke et sekund den natten.

 

Det var ikke alltid jeg ville være ute med de andre ungene, jeg likte meg veldig godt alene, jeg og hunden vår. Ofte sittende på rommet mitt med musikk og noe kreativ lek. Jeg ble vel kanskje mer sosial ettersom jeg vokste opp, men jeg har bestandig likt å være alene. Jeg har behov for å være mye alene, uten en eneste lyd rundt meg. Mater jeg angsten min ved å unngå å være sosial i lange perioder? Tja, jeg vet ikke, jeg føler jeg lader opp, men jeg er jo langt ifra noen ekspert. Men jeg har lang erfaring med angst, vi snakker 30 år med angst, intens bitende angst som kommer og går i bølgedaler men bestandig ligger der og knurrer i bunn. Jævla angst!

 

Jeg kan også være ute blant folk, men ikke døgnet rundt, da blir jeg ekstremt sliten. Jeg kan være sosial i små mengder, hvis jeg får lade opp litt innimellom. Men er det bra for meg at det har vært så mye restriksjoner på grunn av covid-19? Nei. Et stort og rungende blankt nei. Selv om jeg kanskje nyter det å slippe å være så sosial, ha besøk og dra på besøk, så er det ikke bra for meg som har generalisert angst å ikke må presse meg til å dra ut på butikken, bursdager, lekeplasser eller hva det måtte være der vi normalt møter på andre mennesker. Jeg vet angsten min har blitt verre igjen etter pandemien, og jeg har blitt enda mer lat. Jeg føler det er en evig ond sirkel, og jeg både gruer og gleder meg til en normal hverdag igjen.

 

Jeg sitter og ser på en av de minste, han er veldig lik mammaen sin, liker seg i sofaen med et nettbrett på fanget. Han liker heller ikke å være ute blant store folkemengder, han liker ikke at andre mennesker ser på han. Hjertet mitt brister, har jeg videreført min angst til enda et av mine barn? Jeg håper ikke det. Det kan jo være fordi han nesten ikke ser noen andre utenom skolen. Det er ikke så lett å vite hvorfor vi er slik vi er, men uansett årsak så skal vi snakke om det, så mye han orker.

 

Ta vare på hverandre, og husk å #snakkdetihjel

 

-Klem fra Nina

Mygg – en djevel med vinger

Som den hissigproppen jeg kan være, er det ikke så mye som skal til før det renner over og blodtrykket skyter i været. Mygg er en av de tingene jeg virkelig ikke klarer, selv om den myggen jeg skriver om i dag ikke stikker, så er den satans oppfinnelse.

 

I år er det ikke så ille som det har vært tidligere, men det kom opp et bilde på Facebook som et minne for noen år siden. Jeg kjente det bruset i blodet når det bildet dukket opp, og jeg måtte se ut vinduet for å forsikre meg om at dette ikke var tilfellet i år. Det er noen små djevler som svirrer der ute, men ikke mange nok til å stenge meg inne slik som det var den gangen.

 

Den følelsen når jeg har snø og vinter langt oppe i halsen, gleder meg til all snøen er borte slik at jeg kan være ute og jobbe i hagen, så blir alt revet bort fordi noen små terrorister med vinger har bestemt seg for å ta over hele nabolaget. Da så jeg svart. Bokstavelig talt, det nyttet ikke se annet enn små svarte mygg.

 

 

Fjærmygg er en familie av insekter i underordenen mygg. Fjærmygg er en artsrik gruppe med omtrent 3000 kjente arter i verden, hvorav rundt 450 finnes i Norge. Navnet fjærmygg refererer til hannens fjærformede følere. Fjærmygg stikker ikke. I paringstiden opptrer fjærmyggene ofte i store, dansende svermer, gjerne rundt høytstående objekter eller høye punkter i terrenget. Svermingen varer noen uker.

-snl.no

 

Det året dette bildet ble tatt var det virkelig ille med fjærmygg, de var overalt i store svermer.

 

 

Fjærmygg (Chironomidae) er en meget artsrik familie av mygg. De finnes i alle ferskvannsmiljøer rundt omkring i verden – de er de eneste høyere insekter som finnes i Antarktis, noen arter lever i smeltevann på isbreer, og noen få lever også i havet. Det oppdages stadig mange nye arter av fjærmygg. I tillegg finnes det en god del arter som har larvene på land. Fjærmyggene er også ofte svært tallrike, og kan danne store svermer. I bunnsedimenter kan det finnes opptil 100 000 fjærmygglarver per kvadratmeter. Fjærmygglarver er en viktig del av ferskvannsøkosystemene, både som nedbrytere og som mat for andre organismer, blant annet fisk. I Norge er det funnet over 500 arter fjærmygg.

-Wikipedia

 

 

-Klem fra Nina

En håndfull lykke

I dag hadde jeg bestemt meg for at i dag skulle jeg finne Skarlagen Vårbeger. Kjærest hadde ikke noe valg, han måtte bli med og kjøre til den plassen jeg har hørt er et sikkerstikk for denne soppen.

Vi gikk lenge i busker og kratt og lette, men vi fant ingenting. Vi kjørte litt lenger bort, og stoppet for å sjekke ut hvor det kunne være mulig å finne denne lille rare soppen jeg har hatt på “sopper jeg vil finne” lista mi.

 

 

Det ble en fin tur, sola tittet frem etter hvert, og som vanlig angret jeg på at jeg ikke pakket med noe mat og drikke. Jeg har jo bestandig en plan om å “bare være snar”. Det er ikke noe som heter å bare ta en snartur, og jeg som ikke er noen frokost spiser blir bestandig veldig sulten, fordi jeg aldri lærer å spise før vi drar eller pakker med mat.

 

 

Jeg måtte ta en liten pause fra soppjakten, blikket er konstant nede i bakken, jeg måtte bare heve blikket opp og nyte all den vakre naturen som omringet oss. Heldige meg har en kjærest som er like glad i å være ute i naturen, selv om han kanskje ikke er så ivrig på soppjakten så blir han med meg på tur.

Jeg trives aller best når jeg går og leter etter noe, har noe å være opptatt med, mens han kan sitte i ro og nyte den vakre naturen vi er så heldige å ha her i Norge. Akkurat der vi var i dag skulle man tro noen trodde dette var en søppelplass, for det var så mye søppel rundt omkring. Alt fra bilvrak, kjøkkenmaskiner og julepynt lå rundt omkring. Det er et trist syn, og jeg skulle ønske folk ble flinkere til å kaste søppel der det hører hjemme.

 

 

 

 

 

Jeg begynte å bli smålei av å stikke meg på kvasse busker og bannet lavt for meg selv at dette orker jeg søren meg ikke. Den soppen får bare være, her er alt dødt uansett.

De kvasse spøkelseslignende buskene er Tindved, og de har lange skarpe pigger.

 

 

 

Tindved har spiselige bær som inneholder organiske syrer, garvestoffer, eterisk olje, flavonglykosidet quercetin, provitamin A og vitaminene B kompleks, store mengder vitamin C og E. Videre betydelige mengder med mineraler som svovel, selen, sink og kopper.

-Wikipedia

 

 

 

 

 

Tindved er en art i sølvbuskfamilien som danner busker eller små trær. Tindved finnes ved elveoser, strender og rasmark spredt over mye av Norge. Arten har små vindpollinerte blomster og oransje, bærlignende frukter. Dette er en pionerart (se suksesjon), blant annet fordi de kan fange nitrogen.

Tindvedfruktene («tindvedbær») brukes til saft, syltetøy, gelé og til smaksetting av brennevin. Fruktene har en aromatisk, men meget syrlig smak og brukes lite uten varmebehandling. Hvis de utsettes for frost, avtar syrligheten. Fruktene er rike på flere næringsstoffer og inneholder spesielt mye C-vitamin. Bruk av tindvedfrukter har vært mye større i våre naboland hvor arten er langt mer utbredt, men det er økende bruk i Norge, etter hvert også i form av dyrking og kommersiell produksjon av tindvedprodukter. Høsting av tindvedfrukter er en tidkrevende prosess, både på grunn av tornene og fordi fruktene sitter tett festa til kvistene.

-snl.no

 

 

 

En håndfull lykke

 

 

Vi bestemte oss for å kjøre hjem igjen og spise litt mat så blodsukkeret ble sånn nogen lunde stabilt igjen. Men vi kom ikke mange meterne før jeg ba kjærest om å stoppe bilen, jeg måtte bare sjekke ut en siste plass før vi dro hjem. Som vanlig er han ikke så tung å be, han må være veldig glad i meg, så jeg fikk gå en siste letetur, og tror dere ikke at der fant jeg endelig den soppen vi var på jakt etter. Den berømte Skarlagen Vårbeger. Jeg ropte et seiersrop og klappet meg selv på skulderen. Det er en mestringsfølelse rikere, finne en sopp jeg har bestemt meg for å finne i løpet av sesongen. Den er kanskje ikke så vanskelig å finne, men for meg var det en seier, og jeg tar de jeg kan, små eller store.

 

 

 

 

Rimelig fornøyd med funnet, trenger ikke plukke så mye, det er selve funnet som teller for meg.

 

 

I løpet av helgen skal jeg prøve å lage sukkertøy av de få soppene vi plukket. Det gleder jeg meg til å prøve, og jeg skal selvfølgelig dele oppskrift med dere.

 

-Klem fra en sprudlende fornøyd og glad Nina