En lykkelig dag

I dag fyller disse to kranglefantene 8 år.

 

 


Vi skulle bare på vanlig ultralyd, men ble lagt inn fordi noen ville presse seg ut. En liten undersøkelse og riene var i gang.
Det var rimelig nære på at førstemann ble født den 18. juli, men det ble samme dato med en knapp margin. 

 

Gutta ble født i uke 36, premature, men legen på sykehuset mente at førstefødte ble unnfanget 4 uker før broren sin.
Han så ut som en fult utviklet baby, veide over 3,5kg og 51cm lang. Ingen premature trekk, i motsetning til broren som var bitteliten og veide kun litt over 2 kg. 

 

 

 


Det var et ganske tungt svangerskap med svangerskapskløe, svangerskapsforgiftning og ekstrem kvalme. Jeg kunne ikke kjenne lukten av sjokolade uten å kaste opp. For en sjokolade elsker som meg var det reneste torturen.

 

Gutta krutt har gitt meg mange grå hår, men de har også gitt meg utrolig mye glede og latter.
Snille, omtenksomme og fornuftige gutter som jeg er uendelig stolt over.
Uendelig stolt over alle mine barn.


Nå skal jeg bake ferdig sjokoladekaken, heldigvis blir jeg ikke kvalm av sjokolade lenger. 

 

 

Sommerkroppen full av angst

Tenk deg at du er introvert, plages mye med sosial angst og har veldig lav selvfølelse og tror selv at det er ingen i hele verden som har en mer skamfert kropp enn det du har. Du skal nede på badestranden og der krydde det av mennesker, noe som snodig nok kom som et sjokk.

 

Trekker, løfter og suger inn det som kan på vei nedover til stranden, tenkte ikke på å ha noe over badedrakten som ikke sitter helt som den skal. Kun en litt for liten shorts over. Valkene tyter frem både her og der.  Skulle jo bare ta en kjapp dukkert med ungene, tenkte ikke over å sjekke i speilet for å se hvordan man egentlig ser ut, eller tenke såpass langt at det antagelig var mange andre som også ville bade i denne varmen.

 

Det knyter seg i magen og den vante følelsen av å bli sakte kvalt er på plass og det blir ekstra vanskelig å puste. Jeg kjenner at dette vil jeg ikke i det hele tatt, men jeg må for ungene sin del. Tårene som presser på er lett å skjule, svetten renner i strie strømmer nedover ansiktet. Det eneste jeg vil er å kjøle meg ned. Takler ikke denne intense varmen.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, en populær badeplass helt for oss selv på en så varm dag? Hjernen min fungerer ikke helt som den skal. Enten er den på høygir og overtenker alt og ingenting, eller så er den helt skrudd av og slike ting skjer. Noe som egentlig er veldig logisk tankegang kommer som et lyn fra klar himmel og jeg sitter igjen som et forfjamset spørsmålstegn.

 

Denne kroppen har bært og født frem 4 flotte barn, og det er mange tigerstriper på denne lange kroppen. «Bær tigerstripene med stolthet», roper damer med et par omtrent usynlige striper på innsiden av låret. Jeg har prøvd i mange år, jeg godtar de litt mere nå enn i min ungdom, men stolt over det? Nope. Mine strekkmerker ligner aller mest på zebrastriper, de dypeste stripene blir aldri brune, de er hvite eller lettere rød, mens resten av kroppen er brun. Jeg har vurdert å tatovere zebramønster på magen og nedover lårene, da blir det iallfall kunst utav det. Jeg elsker tatoveringer og jeg føler meg litt bedre for hver tatovering jeg tar, jeg får litt bedre selvfølelse for hver gang.

 

Jeg veier altfor mye, og det hjelper heller ikke på selvfølelsen på en strand full av spretne brune sommerkropper uten noen form for feil eller mangler. Alle er så fine, og  jeg føler meg som den stygge andungen. Klarer ikke gå ned og bade med ungene, sitter bare og følger med de og håper de aldri får den samme følelsen som jeg har om meg selv.

 

Jeg tar uansett denne som en seier, selv om jeg ikke klarte å gå ned for å bade så holdt jeg ut i mange timer på en badeplass med altfor mange mennesker på en gang i en ikke så veldig flatterende, men behagelig badedrakt.
Neste gang skal jeg klare å bade sammen med ungene, uansett hvor mange mennesker det er på badeplassen.

 

Klem fra Nina

 

#snakkdetihjel

Eksponeringsterapi

«Hvorfor er du så redd for det da, mamma?» spør sønnen på straks 8 år meg stadig vekk.
«Jeg er ikke redd noe jeg.» sier han ganske så eplekjekt.

Selv om han bare er 8 år så er jeg nesten helt sikker på at det stemmer godt. Han er av typen som bare hiver seg rundt og prøver ting, og klarer det, uten å tenke katastofetanker i lang tid i forveien.
Når jeg peker på et stort fjell med en vakker buldrende foss, så er det for å vise han hvor vakker natur vi har her i Norge. Han responderer med at det fjellet der skal han hoppe ned fra i fallskjerm, eller med de draktene som har vinger. Jeg har allerede begynt å grue meg til fremtiden der han skal drive med ekstremsport, for det er vi ganske sikker på at han kommer til å gjøre når jeg ikke får bestemme lengre.

 

Tvillingbroren er litt som meg, han vil ikke prøve ekstremsport eller andre ting som setter i gang adrenalinet. Ikke liker han å være så mye blant mange mennesker heller. Han har sagt til meg at han tror de som ser på han når vi er ute tenker stygge ting om han. Jeg spurte om hva han tenker på når han ser andre mennesker, om han tenker stygt om dem. Han så på meg med et stort spørsmålstegn og sa at nei selvfølgelig tenker han ikke slik. Det ble faktisk litt bedre etter vi hadde den samtalen. Merkelig hvor lett det kan være å gi råd, men ikke klare å følge de selv.

Jeg sitter her og hører på tordenværet og huker meg sammen for hvert store brakende bulder som kommer med jevne mellomrom. Jeg prøver å ikke vise tvillingene hvor redd jeg er, men inni meg er det helt kaos og jeg kjenner at tårene presser på. Den forferdelige ulykken med de tre søstrene på tur har nok gjort meg enda litt mere redd for torden og lyn. Jeg prøvde å være litt ute i hagen når uværet begynte, men det var ikke mange minuttene før jeg måtte springe inn. Jeg tar det likevel som en seier at jeg greide å være litt ute når det begynte å tordne og lyne. Jeg prøver så godt jeg kan å gi meg ros for det jeg klarer, ikke henge meg opp i det jeg ikke klarer. Det hjelper faktisk ganske så mye, og jeg føler meg som et litt bedre menneske etter jeg har begynt å flytte fokus.
Jeg anbefaler det på det aller varmeste.
Og ikke gi opp! ❤️

#snakkdetihjel

Stor klem fra Nina

 

Livet med angst

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå, det ble en lengre pause enn jeg hadde tenkt. Tiden flyr av gårde og jeg har bare ikke tatt meg tid til å skrive noe.

 

Livet med angst er ikke så enkelt, hverken for meg eller de jeg bor med. Jeg har kommet inn til behandling hos DPS, men ikke før slutten av August. Jeg er egentlig veldig forundret over at det er så lang ventetid, spesielt med tanke på at jeg har vært der i flere runder tidligere og sist gang med sterke selvmordstanker.
De streiftankene om å avslutte livet er der enda, men de setter seg ikke fast slik som de gjorde for bare et par år siden.  Jeg klarer å vente til slutten av August for time, akkurat nå tenker jeg «fuck it», jeg klarer meg selv uten medisiner og behandling. Men jeg vet at det kommer mørkere dager og det er de jeg trenger hjelp med. Det er altfor lang ventetid for å få psykisk helsehjelp, det er det regjeringen burde fokusere på med sin nullvisjon for selvmord.

 

Angsten min og de rare tankene mine setter så mange stopper for meg. Bare det å gå på et ukjent toalett er ekstremt vanskelig for meg. Går og holder meg som et lite barn, og det slår seg selvfølgelig i magen og jeg blir i ekstra dårlig humør. Jeg prøver å gå på toalettet men det låser seg helt fullstendig. For noen år siden klarte jeg ikke i det hele tatt å gå på et offentlig toalett, nå kan jeg i alle fall tisse hvis det ser rent nok ut, men aldri i verden nummer to. 

 

Det sier seg selv at det blir vanskelig å være lenge borte fra det trygge hjemmet vårt. Ikke tør jeg kjøre bil på veier jeg ikke kjenner, og jeg får panikkangst av å være alene på en ukjent plass. Som vanlig viser angsten seg som sinne og det kan fort bli konflikter av slikt. Heldigvis tror jeg kjærest vet når det er angst og når jeg virkelig er sint, men det har ikke bestandig vært slik.
Åpenheten om angsten både for meg selv og til andre har vært til stor hjelp, og de fleste rundt meg skjønner meg mye bedre nå når jeg er så åpen. Åpenhet hjelper virkelig, jeg skulle bare ønske at det fjernet all angst med å være åpen, men det krever nok litt mer enn det. 

 

#snakkdetihjel

 

 

 

Klem fra Nina

Skrivesperren løsnet

Nå er jeg endelig i gang med boken min, men det blir noe helt annet enn det jeg skrev i innlegget Hjernevasket – min bok.

 

Jeg har gått vekk fra å skrive en selvbiografi, og heller skrive den som en roman. Det blir en blanding av virkelige hendelser og fiksjon, og det tror jeg blir den beste løsningen for min del. Fikk mange gode tips og råd i går om hvordan jeg skal gå frem for å skrive boken min, så nå er det mye lettere å komme i gang. Jeg tror ikke boken blir ferdig med det første, men jeg er så lettet for at jeg endelig har en god start og at jeg er i gang.

 

Det har virkelig hjulpet meg masse å skrive her på bloggen, jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger fra alle dere som leser bloggen min. Det har gitt meg styrke og en dose selvtillit, det har jeg ikke hatt på veldig lenge. Så tusen takk til alle dere som har heiet på meg og gitt meg styrke til å fortsette å være åpen. Jeg blir nok litt mindre å se her fremover, mye å gjøre i ukene som kommer, og det blir lite tid til skriving når tvillingene går ut i sommerferie. Men jeg kommer til å stikke innom og oppdaterer litt, og spre åpenhet om psykisk helse. Det er min hjertesak og det kommer jeg aldri til å slutte med.

Ønsker dere alle en god sommer.

 

 

Klem fra Nina

Hjernevasket – min bok.

 

Hjernevasket

 

Jeg skulle så gjerne ønske det var mulig å gå tilbake i tid, rette opp i alle feil, forhindre at ting skal skje. Fjerne alle vonde minner og bare beholde de gode. Men det går ikke.

 

Jeg har glemt, eller fortrengt, mange av de vondeste minnene. Jeg tror det er som en beskyttelse for meg selv, at jeg ikke skal huske på absolutt alt. Har jeg husket på alt, tror jeg ikke at jeg kunne sitte her i dag, det hadde blitt altfor vondt. De streiftanken som er innom når dagene er litt tunge, de tankene om å ikke leve lenger, de ville vunnet over meg.

 

Enkelte minner er som limt fast på hornhinnen, og uansett hvor mye jeg vil glemme så klarer jeg det ikke. Det er som om det skjedde i går, men det er 30 år siden. Jeg husker så godt at han satt på gulvet ved sengen min og holdt i hånden min, han var så full at han ikke greide å snakke forståelig. Jeg ble sint og ba han gå ut av rommet mitt. Ba han ryke og reise og dra en viss plass.

 

Ville han si farvel?

 

Dagen etter var han død, storebroren min tok et valg, han ville ikke leve mer. Jeg husker nesten ingenting fra den dagen, hverken før eller etter at vi fant han død. Jeg vil ikke prøve å huske flere detaljer heller, jeg klarer det ikke. Jeg vet at jeg øyeblikkelig tenkte at det var min feil. Hadde jeg bare kunne snakket med han den natten før, så kanskje han ville valgt livet istedenfor. Jeg var skyld i min brors død. Det var min sin feil.

 

Jeg trodde selvmord var smittsomt, vår onkel tok selvmord bare 2 år før bror, og jeg var overbevist om at slike tanker var smittsomme. Det skulle heller ikke snakkes om, hverken selvmordene eller sorgen. Men det skulle legges skyld. Min bror tok ikke sitt eget liv, det var et mord. Men morderen var min far. Jeg ble sakte, men sikkert hjernevasket til å tro at det ikke var et selvmord, det var min egen pappa som tok livet av min bror. Min halvbror. Jeg bet på agnet, var det ikke selvmord så var det ikke min skyld at han var død.

 

 

Jeg vet ikke om dette er starten på boken, eller om jeg skal ta det fra en annen vinkel og begynne helt annerledes. Jeg tar imot gode råd og tips og tilbakemeldinger.

 

 

-Nina

 

 

Nedlatende svar fra NAV

 

 

Jeg er medlem i en gruppe på Facebook som heter AAP aksjonen. Der inne er det mye hjelp og støtte å få for både de som er under AAP, er sykmeldt eller uføretrygdet eller rett og slett bare under NAV.

 

I går ble det lagt ut et vedtak noen hadde fått fra NAV etter å ha søkt om nødhjelp til strømregning. Strømmen var koblet av, og som vi alle vet er strøm en nødvendighet. Dette er svaret søker fikk fra NAV.

 

 

«Det er nå sommer og det er meldt varmt og fint vær over en lang periode. Du er dermed ikke avhengig av varme i din bolig for å overleve. Videre er det muligheter for å grille mat ute nå. Kanskje kan du låne deg en grill om du ikke har en selv, slik at du kan lage deg middager uten å være avhengig av elektrisitet i hjemmet. Det ligger per 09.06.21 også flere griller på finn.no som gis bort i nærområdet. Videre kan du drikke saft/vann fra springen hjemme, slik at du ikke er i behov av kjøleskap for å få i deg drikke i disse sommerdagene. Du er i tillegg enslig og har heller ikke hjemmeboende barn som må hensyntas spesielt i din situasjon. Kanskje har du også bekjente som du kan låne penger av fram til du får din uføretrygd utbetalt igjen, slik at du eventuelt kan betale strømrestansen før uføretrygden utbetales den 17.06.21.»

 

 

Jeg har stort sett vært under NAV hele mitt liv, og jeg har aldri sett et så nedverdigende og svært lite empatisk svar på en søknad. Det er et tungt steg bare det å innse at du har havnet i en økonomisk krise, og at du trenger hjelp for å komme deg ut av den. Et slikt svar fra NAV er helt uakseptabelt, og jeg skjønner ikke hvordan en person som skal hjelpe andre mennesker i en nødssituasjon kan sitte slik på sin høye hest og se ned på en person som ber om hjelp. Det er så nedlatende og frekt.

 

Leder i AAP gruppen jeg er medlem i på Facebook hadde fått tilsendt dette vedtaket og hun la det ut i gruppen i går,  flere kastet seg rundt og kontaktet media. Nå ser jeg VG har laget en reportasje om det, og jeg tror faktisk ikke dette har skjedd uten denne gruppen, så har du problemer med NAV anbefaler jeg deg på det sterkeste å melde deg inn. Der er det mye gode råd og hjelp å få, og jeg tror ikke denne personen hadde fått igjen strømmen sin og en beklagelse fra NAV uten hjelp fra denne gruppen.

 

Legger ved link til artikkelen VG har skrevet Ufør mistet strømmen: NAV foreslo lån av grill – VG

 

Nina

Livslang skrivekløe

Redaktør Anders Mehlum var min tipp oldefars bror.

 

 

Det regner og blåser her, så det er atter en inne dag. Jeg kunne sikkert kledd på både meg og unger og tatt oss en tur ute, men det frister så lite. Jeg vil helst ikke bli syk akkurat nå, er så mye som skal skje uken som kommer.

 

Jeg skal prøve å sette meg ned og skrive litt på den boken jeg har prøvd å skrive i så mange år. Bare jeg klarer å komme i gang. Hvor mange ganger jeg har prøvd å skrive bare den første setningen i boken har jeg mistet tellingen på. Hvor vanskelig skal det være å skrive en bok da? Jeg må ta meg sammen hele tiden her på bloggen for å ikke skrive så altfor mye og altfor langt. Men en setning på en bok jeg har hatt i tankene mange år?! Neida.. Det er akkurat som at både fingre og hjerneceller stivner i skrekk. Det er altfor skummelt. Jeg begynte på et utkast for noen år siden,  jeg leste igjennom det for noen uker siden og likte ikke noe av det. Det var bare rot og usammenhengende. Det var vel derfor jeg la den på hylla, jeg får ikke til en god flyt.

 

Her på bloggen er det mye lettere,  det er bare å skrive og dele opp i flere innlegg, det trenger ikke være så god flyt heller. Jeg liker veldig godt å skrive blogg, jeg tror ikke andre SoMe passer så godt til meg. Instagram er for mye bilder og lite tekst, YouTube, Snapchat og TikTok er helt uaktuelt, selv om jeg gjerne kunne tenkt meg å snakke om psykisk helse, så er jeg så innmari lite glad i å se meg selv. Det er tryggest å skrive og ikke snakke enda, men jeg vet at jeg klarer det, det beviste jeg da journalisten var her på besøk for reportasjen av meg i avisen. Det er tryggest å skrive. Selv om jeg kanskje ikke er forfatter materiale har jeg litt forfatter blod i meg, det er veldig langt bak men det er morsomt likevel. Min tipp oldefars bror, Anders Mehlum var en kjent forfatter og redaktør for bladet Nu.

 

 

Redaktør Anders Andersson Mehlum

 (5. august 1848–11. august 1942) var ein norsk bladmann og forfattar frå Skaun i Sør-Trøndelag. Han levde ugift.

Mehlum var son til ein leiglendingsbonde. Sjølv tok han eksamen ved Klæbu seminar og var ei tid lærar i Nordland. Sidan var han journalist i Morgenbladet i Kristiania og redaktør av Drammens Blad og Kristianiaposten. Frå 1896 til 1932 gav han ut det «originale» vekebladet Nu, ein publikasjon som skulle «fremme fædrelandkjærlighed, urbanitet, sandhed og ret». Her formidla han mykje «smånytt» frå tallause ferder rundt om i bygdene på Austlandet, mest frå Hallingdal.

Mehlum gav ut boka Nordlandsliv i 1888, sju hefte med Hallingdal og hallingen åra 1891 og 1893 og boka Karen og Nils i 1938.

Anders Mehlum – Wikipedia

 

 

 

 

 

Klem fra forfatterspire Nina

 

Brosje i steinbit skinn

Ikke helt fornøyd enda, men det kommer seg.

 

 

Skulle egentlig gjøre litt nyttig hagearbeid i dag, men det bøtter ned innimellom sol gløttene, så jeg holder meg inne. Blir rimelig kjedelig å gå inne, så jeg fant ut at jeg skulle se litt mer på brosjen jeg holder på å lage til min fremtidige fantasidrakt.

 

Fantasidrakten min har jeg egentlig veldig klar i hodet, men jeg kjenner meg selv såpass at det blir mange forandringer underveis. Kommer sikkert til å lage en annen brosje også, det er faktisk litt moro å fikle litt med skinn igjen. Mange måneder siden jeg begynte å lage denne, så det går ikke akkurat så fort. Jeg unngår jo hobbyrommet mitt for det meste, det har jeg skrevet litt om i innlegget Mestringsfølelsen som forsvant.

 

Brosjen har jeg lagd av vegetabilsk garvet natur lær og steinbit skinn. Steinbit er et veldig fint fiskeskinn å se på, og det er veldig solid. Steinbit er min favoritt fisk på matfatet, det er få fisker som slår den. Den nest beste fisken til meg er uer, eller uggur som jeg er vant til å si. Jeg vet ikke om den egner seg til å garve, men det har vært morsomt å prøve, den har jo en nydelig farge. Jeg prøvde å garve et elgskinn for noen år siden, og det gikk ikke så godt, ryggen kollapset helt og jeg hadde problemer med å gå i lang tid pga smertene. Vet du ikke hva garving er, så kan du lese her.  Jeg skal aldri prøve å garve så store dyr igjen, men det har jo vært morsomt å prøve å garve sine egne fiskeskinn. Jeg er en elendig fisker, og får som regel ingenting unntatt når jeg pakker bolle eller pølsebrød rundt kroken, så da må jeg få noen til å fiske for meg hvis jeg skal prøve å garve selv. 

 

 

 

Må bestille meg noen mindre og større “pynt” så jeg kan se om det passer bedre.

 

 

 

Klem fra Nina

Hytta i treet

 

 

Er det noe jeg kunne tenkt meg så er det en overnatting i denne hytta, men jeg vet ikke om angsten min er like ivrig. Jeg føler meg helt splittet med denne angsten min, for jeg vil, angsten vil ikke. Kanskje det blir en overnatting til neste år når jeg forhåpentligvis har fått angsten litt på plass igjen. 

Jeg har aldri likt høyder, kjærest må vaske de vinduene som man må opp i tre trinn i en stige på. Hele meg skjelver og jeg blir svimmel for den minste høyden. Derfor er jeg litt forundret for at jeg har hatt så lyst til å overnatte i denne hytta i mange år. Men det ser jo helt magisk ut, ikke sant?

 

 

 

 

 

Dette skriver de på sin egen nettside:

Overnatt i Trøndelags første tretopphytte beliggende 550 moh. og 7 meter oppe i furutrærne i Soknedal, kun 1 times kjøretur sør for Trondheim og med lett atkomst fra E6. Helt for seg selv og langt fra annen bebyggelse ligger alt til rette for å nyte naturen og stillheten! Hytta sto ferdig i juni 2017, og kan bookes året rundt. Fra sommersesongen 2021 står ei splitter ny aktivitetsløype for barn og unge klar til bruk.

Tretopphytta er plassert 7 meter over bakken og har veranda med trygt og solid rekkverk hele veien rundt. Sovehemsen ligger hele 10,5 meter over bakkenivå! På verandaen i front er det et stort utebord med 8-10 sitteplasser, og med flott utsikt til skog og fjell. Bålpanne og gassgrill står til disposisjon. Området rundt hytta har et rikt dyreliv, og oppe på verandaen har man småfugl og ekorn helt inntil seg. Fuglefrø står tilgjengelig slik at alle kan mate fugler og ekorn. Om morgenen kan man også være heldig å få se rådyr eller elg passere på bakken.

 

 

 

 

 

 

Vil du lese mere om denne fantastiske hytta i treet kan du sjekke ut siden deres https://www.hyttaitreet.no/

 

 

Klem fra Nina