Endelig smelter snøen

Det er slutten av februar, og det er snart tomt for snø her vi bor, og det er så deilig! Føler det nesten bare er meg som ikke setter pris på en lang og kald vinter med metervis av snø. Jeg kjenner blodsmaken i munnen bare ved tanken på å måke snø i hele gårdsplassen. Nå er det ikke jeg som bruker å måke snø, men det er ganske så tungt å se på også. Hver gang det laver ned med den hvite guffen fra himmelen får jeg plutselig mektig vondt i ryggen. Oioioi så vondt. Kan jo ikke ut å måke snø med en slik vond rygg. Så har jeg den djevelen på skulderen som hvisker meg i øret «Ikke rart du er så tjukk. Kanskje du hadde gått ned litt i vekt hvis du gjorde din del av jobben..» Hysj på seg, jeg kan heller gjøre noe innendørs. 

Mannen min er dessuten av den litt macho typen. Han er den som bestandig skal bære inn handelposene uansett om han har vært med på handletur eller ikke. Ta alle tunge løft og gjøre typisk «mannevond». Det tok litt tid før jeg ble vandt til det, rykket litt kraftig i rødstrømpene, men nå setter jeg veldig stor pris på det. Jeg bruker sjeldent strømper uansett. 
 

Såpebobler i minusgrader er veldig fasinerende. 

 

Jeg liker heller ikke å gå på ski, mulig jeg ville likt det bedre hvis de lange føttene mine hørte etter og skjønte at de ikke skal bli til gelé hver gang det er en nedoverbakke. Det er helt klin umulig å holde seg oppreist. Jeg er ikke akkurat en liten person, så det blir ganske så store hull etter et fall i lysløypa. Det kommer jo bestandig en eller annen galing med siste mote av utstyr og el-ski i vill fart forbi og skal komme med en morsom kommentar på min bekostning der jeg ligger og kaver og ikke kommer meg opp. Hysterisk morsom altså, håper du går tom for batteri og mister farta di.
 

Jeg prøvde meg som isdanserinne tidligere i år, det gikk jo egentlig som forventet. Ikke så veldig bra. De lange beina likte ikke det heller, det ble vill skjelving i beina og ukontrollerte bevegelser. Jeg brukte vel ca 30 sekunder før jeg skjønte at det der var bare å gi opp. Jeg hadde ikke sjangs til å holde meg oppreist. Gamle gubber og små barn gikk rundt meg i ring som om de var født med skøyter på beina. Skrytepaver. Jeg satt igjen skøytene ved isbanen og dro hjem.

 

Ensom og forlatt

 

 

Hvis jeg må finne noe aktivitet jeg liker med vinteren så er det akebrett, men da bør det være en heis opp bakken for jeg orker ikke vasse opp i dyp snø og bli både bløt og kald. Jada, jeg skjønner hva djevelen på skulderen skal hviske til meg, tjukka å alt det der…
Snøhuler er også morsomme å lage, det lager vi mye på hytta, der er det store hardpakkede snøskavler og vi lager rutsjebane inne i snøhulen. Kjempemorro! 
Isfiske kan være greit også, men da må jeg få fisk, ellers kan jeg bli smågrinete resten av dagen. Jeg har ikke ro i kroppen til å sitte der å se på det lille hullet i mange timer uten at noe skjer. «Men ligge på sofaen å se på tv uten nyttig innhold i mange timer greier du lett..» Den der djevelen på skulderen min er ikke nådig, men for en gang skyld har den et godt poeng. 
 
 

 

Utsikten fra hytta. 
Veldig lite snø der også, men akkurat nok til snøhuler på baksiden av hytta. 

 

Nå skinner solen og den varmer godt gjennom de møkkete vinduene mine. Kan ikke vaske vinduer i solsteken har jeg hørt, så vindusvask må vente til en annen dag. 
 

Lurer på om jeg kan labbe ut i t-skjorte for å sjekke hønsegården, det er faktisk 10 varmegrader, og det er vel stort sett ikke varmere på sommeren heller. Jeg liker forresten ikke når det er for varmt heller… 

 

Mvh frøken Grinete.

 

 

Dyr som terapi er ikke bestandig lett

Jeg har tidligere nevnt hønseflokken min som jeg har blitt så uendelig glad i. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli helt hønegal, men det har altså skjedd. Jeg er egentlig katt og hund menneske, men siden jeg har 2 allergibarn ble det plutselig pelsfritt her i huset. Men jeg har enda ikke gitt opp håpet på en allergivennlig hund.

Det første jeg gjør når jeg våkner er å se ut  mot hønsehuset for å se om gjengen min har våget seg ute. Hønene mine er Islandshøns, og den vakre hanen min er kjøpt som Ayam Cemani. 
 

Jeg må si «kjøpt som«, for jeg tror enkelte ville legge hodet mitt på hoggestabben og bruke øksa på meg fordi de mener jeg ikke kan påstå at han er Ayam Cemani. «Man kan tydelig se at han ikke er renraset. Dessuten er han veldig syk og han burde møtt øksa for lenge siden«. Wow. 
Folk på Facebook forum kan være helt gale! 

 

Det var dette bildet jeg la ut som startet det hele på forumet. 
Bildet ble tatt ikke så lenge etter hundeangrepet så vi tenkte først at han også blitt angrepet eller slått seg.

Lucifer, som hanen min heter, er min lille hjerteknuser og er den som gir meg aller mest glede av flokken min etter at favoritthøna ble drept av en nabo hund som slet seg løs fra eieren. Vi plukker enda fjær etter den episoden, og det brister i hjertet hver gang jeg finner fjær etter henne. Lucifer sluttet å gale etter den episoden. Han lager bare litt rare lyder når han blir ivrig når han ser meg. Jeg tror han egentlig gir blaffen i meg, men han vet at når jeg kommer så er det godbiter å få. 
 

Lucifer har full oversikt når han får komme inn

Som helt fersk hønseeier ble jeg usikker på om han virkelig var syk. Jeg gråt og ble helt hysterisk og viste ikke min arme råd for hva jeg kunne gjøre for den vakre hanen min. Det var ganske mange stygge kommentarer og meldinger om at jeg var et dårlig menneske og burde ikke hatt høner når jeg ikke kan se selv at han er syk. Jeg var allerede ganske lei meg fordi jeg og unge nr3 så at denne hunden sprang med favoritthøna vår i munnen bortover veien.  Jeg ble veldig lei meg og ekstremt usikker på meg selv om jeg i det hele tatt burde hatt høner. Dette henger sammen med at jeg er så usikker på meg selv, jeg tror jo ikke at jeg klarer stort. Ting jeg ikke er helt trygg på vipper meg lett av pinnen hvis noen er veldig bastante med sin mening mot meg. Hvis jeg derimot er trygg på noe så kan ingen rikke på min mening. Det har jeg hørt er veldig irriterende, og det kan jeg godt forstå. Men for meg så betyr det veldig mye at det er noe jeg er trygg på ved meg selv. 

 

 

Dette bildet tok vi ikke så lenge før vi endelig fikk komme inn til veterinær i mellomjulen, jeg burde virkelig sett at han hadde småkryp på seg. Men nå er de borte med middel fra veterinæren. 

Det er mest vanlig å bruke øksa på fjørfe hvis man mistenker sykdom. Hønseflokken er mine kjæledyr, og jeg er glad i mine dyr. Jeg har de ikke kun for å få egg, jeg kan sitte lenge inne hos de og bare se på de. Jeg avliver de ikke bare fordi noen forteller meg at de er syke, da kontakter jeg veterinær. Grunnen til at folk bruker øksa er vistnok fordi høner er så billige og det er kostbart å dra til veterinær. Det er ikke verdt det. Katter er også billige…

Lucifer hadde hovne øreflapper eller hva det nå heter, og det måtte behandles fikk jeg beskjed om av flere. Mest sannsynlig ørebetennelse. Øksa fungerer best. Han bør avlives med en eneste gang. Panikken boblet i meg, jeg vil jo ikke at han skal lide, men han ser eller virker ikke syk i det hele tatt. Han spiser og drikker som vanlig, eneste tegn på at han er syk er hovne ører og en kul på halsen. Fjørfe skjuler at de er syke veldig godt, så kanskje han virkelig må på hoggestabben? Usikkerheten vokste seg større og større for hver dag, og jeg begynte å få panikk for det var ingen veterinærer i nærheten som hadde erfaring med haner. Jeg var så redd for at han hadde smerter og ubehag, jeg måtte få noen til å se på han, enda en veldig erfaren fjørfe veterinær fikk se video av han kunne fortelle meg at det er ikke typisk ørebetennelse, så lenge han spiste og drakk vann som vanlig måtte jeg ta det med ro. 

 

En flott dame jeg har blitt kjent med klarte å roe meg ned og fikk meg til å tenke fornuftig. Det finnes enkelte mennesker som bare utstråler en varm ro over seg, og det kan jeg kjenne enda hun bor mange mil unna meg. 

 

Jeg brukte faktisk ganske mange uker på å finne en veterinær som kunne se på Lucifer om han var syk eller ikke. Ringte og sendte melding til mange klinikker før jeg endelig fikk lov til å komme inn med han.

Lucifer fikk endelig komme inn til en flink lokal veterinær og etter en grundig undersøkelse fikk vi med oss sprøyter hjem som jeg måtte sette på han etter opplæring. Ikke så lett for ei med sprøyteskrekk, men det gikk fint og han var så flink som alltid. Vi merket ikke stor forskjell etter behandlingen, og han er enda litt hoven. Han hadde småkryp på seg, jeg hadde ikke sett de, men nå studerer jeg hele flokken flere ganger i uken. Akkurat det har jeg dårlig samvittighet over, for det burde jeg ha sett. Jeg kjøpte flokken min i slutten av august i fjor, så jeg er veldig ny på fjørfe, men akkurat det burde jeg ha lagt merke til. Trodde jeg hadde lest meg opp på alt jeg trengte, men det er veldig mye å lære. 
 

Formen til Lucifer er akkurat den samme som før veterinær, han kjefter på kyllingene og er sjefen. Han får bestandig lete etter de beste godbitene først, og han hopper ivrig opp for å se hva jeg har i hendene. Er det ikke noe han liker så får jeg høre det. Jeg tror virkelig ikke at han er syk, selv om kulen på halsen er der enda og han er litt hoven ved ørene. Endelig begynner jeg å bli trygg nok til å ha tro på meg selv med at jeg gjør det riktige for den vakre hanen min. 

 

Dette er min hobby, skinnpreging, noe jeg føler meg ganske trygg på og som kan gi meg mestringsfølelse. Men innimellom kan det også tappe meg helt for energi. Det skal jeg skrive om senere en gang, men ville bare dele dette bildet av den stolte hane. 

Angstkontroll

For noen dager siden var jeg til tannlegen. Helt alene, og helt uten medisiner som setter hjernen min på pause så jeg blunker og flørter med tannlegen og forteller de teiteste vitsene. Tror tilogmed jeg sovnet i stolen en gang. 

Det er ikke noe jeg kunne gjort for 10år siden, så jeg er faktisk stolt av meg selv av at jeg har klart å overvinne noe angst. Eksmannen min måtte følge meg inn til tannlegen og sitte å holde meg i hånden. Tror nok de fleste av oss ikke liker å gå til tannlegen, men det værste er faktisk det å betale etterpå. 

Når jeg satt meg ned i tannlegestolen tenkte jeg at jeg har født 4 barn, 2 av de uten noen form for smertelindring. Dette er en bagatell. Jeg klarer dette lett. Det er den der jævla sprøyta, å fy hvor lite jeg liker sprøyter. Og det samme for jeg høre nesten hver gang «du som har så mye tatoveringer, så er du redd for sprøyter?» Hvis en tatovør noen gang stikker blekket så langt inni huden min bør hen finne seg en annen jobb, kanskje i blodbanken. 

Jeg fikk krem før sprøyten, tror ikke den virket for det gjorde like vondt. Tror jeg. Mulig det bare var fordi jeg spente alle musklene i kroppen og glemte å puste med magen. Jeg hadde musikk på ørene men jeg kunne ikke ha på så høy lyd for jeg ville høre hva tannlegen skulle gjøre. Det er viktig for meg, jeg må vite hva de skal gjøre og helst hvilken lyd som kommer. Er det en høy bzzz eller en mørk bzzz, skal du pirke eller støvsuge munnen min fri for alt av spytt? Jeg må vite hva som skal skje. Tannlegen jeg har nå er veldig flink, og hun fikk meg til å slappe av så godt som mulig. Hun nynnet og var veldig hyggelig, jeg følte meg trygg. 
 

Min angst tror jeg blusset opp for alvor da jeg var rundt 16-17år, i dag er jeg over 40år, så det er noe jeg har levd med i mange år. Buss er noe av det jeg har slitt mest med opp igjennom alle disse årene. Jeg tror jeg vet når den angsten fikk flammer under beina. Jeg var vel en 10-12år og måtte plutselig ta buss hjem alene fra byen. I den tiden fantes ikke mobil telefoner og jeg var veldig lite kjent i byen men jeg viste hvor bussen hjem til bygda gikk. Jeg husker det var mørkt og det var vel ikke en plass man lot små barn gå alene. Til min store forskrekkelse gikk det ikke flere busser hjem. Jeg gråt og gråt og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Heldigvis var det en snill dame som kjørte bussen på hjembygda mi der, hun så meg og lot meg sitte på hjem.

Jeg flyttet fra den lille bygda og nærmere byen i tenårene, der måtte jeg ta mye buss. 
Min eks mann måtte være med meg og følge meg til bussholdeplassen, og vente der helt til jeg var på bussen og den hadde kjørt langt unna. Jeg følte meg som verdens rareste, og trodde det var kun meg i hele verden som var slik. Eks mannen min måtte også være med meg inn til legetimer, inn til tannlegen, ringe for meg, han måtte gjøre alt jeg så på som skummelt. 

Ris til egen bak. 

Jeg ble jo ikke akkurat kvitt den angsten min så lenge han gjorde alt han fikk beskjed om av meg, men han ville jo bare hjelpe meg.  Tror ikke jeg hadde vært nådig hvis han hadde sagt «nei, dette må du gjøre alene.» 

Jeg tror at hvis jeg tok grep og fikk kontroll over angsten min allerede den gangen så hadde den ikke fått blusset opp slik den gjorde. Men jeg har tatt små steg og har lenge tatt buss alene, selv om jeg enda ikke liker det. Det værste er å gå inn på en stappfull buss der jeg føler alle stirrer på meg og dømmer meg fra topp til tå, for så å sitte helt tett inntil en fremmed. Det kjennes veldig trangt, og jeg sliter med å få puste. Jeg må sitte i nærheten av døren, ellers får jeg helt panikk. Slik var det før jeg tok kontroll over denne angsten.

Når jeg går på en buss nå så prøver jeg å se på de som sitter der og ser for meg hvordan de har det hjemme. «Han ser ut som et ordensmenneske, han har sikkert et minimalistisk hjem med lyse farger og stilfulle møbler. Hun ser ut som en kunstner med humoristisk sans, sikkert litt rotete men bra system. Hun har mangle glade farger og kunst på alle flater.» Slik kan jeg sitte og drømme meg bort og se for meg hele boligen som jeg tror de har det, og da er ikke angsten så ille. Jeg leste en gang at sceneskuespillere så for seg publikum nakne, det fungerte svært dårlig for meg. Det er så viktig å ikke gi opp, men fortsette å prøve å finne ting som kan hjelpe DIN angst. Det som hjelper til en person trenger ikke nødvendigvis være rette veien for deg å gå. Jeg bruker mye av det som inntreserer meg, interiør er noe jeg liker, og da virket det veldog bra for meg. Kanskje din metode kan være å se for seg hvilken musikk samling de har hjemme, eller hvilke matvaner de har? 
 

Telefonen er enda pyton, den vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere på best mulig måte. 
Hjertet mitt slår salto og er på tur opp halsen. Svetten pipler i panna og ordene stokker seg. 
Jeg tror det er værst fordi jeg ikke kan se personen jeg snakker med. Ruller den personen med øyene nå fordi jeg sa noe feil? Sitter det noen i bakgrunnen og ler av meg? Høres jeg ut som en mann? Hva hvis jeg begynner å gråte? 

Nei, det er best å bare snakke med pappa, de gangene jeg tar telefonen når han ringer. For jeg ringer ikke, det er helt sikkert. 

Jeg har mye angst igjen, men jeg skal overvinne angsten og bli til den jeg egentlig er. For jeg føler meg ikke som den jeg er når angsten tar over.

Benekter konsekvent overgrep

Jeg klarer enda ikke å gi slipp på tanken på hva som kunne blitt gjort annerledes. Det er så mye som kunne forandret min oppvekst om bare enkelte kunne gjort jobben sin riktig. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og jeg gjør ikke det hele tiden heller. Noen dager er bare litt mørkere enn andre dager, og det er små ting som kan trigge en eksplosjon av tanker som hva-hvis-hvorfor. 

«Det var ikke slik på den tiden» er svar som ofte går igjen på spørsmålene mine. 
Det er vel derfor jeg ikke klarer å få helt fred. 

Jeg skjønner at tidene har forandret seg, og er veldig glad for det, men det hjelper så lite. 
Jeg vet ikke hva som kan hjelpe heller. Jeg trodde samtalene jeg hadde på DPS virket, det gjorde de også en god stund, og jeg er mye bedre nå enn jeg har vært tidligere, men det er den siste biten jeg må få orden på.  

Jeg skal klare det, jeg er bare litt usikker på hvordan. 
 

Det er ikke bare barnevernet som ikke gjorde jobben sin riktig, det var en lege som heller ikke gjorde jobben sin godt nok. Ifølge journalen min var jeg mye til lege pga underlivsproblemer, og  denne legen har skrevet dette i journalen:
 

«Samtaler litt med henne på 2-mannshånd om mulighetene for sex.-overgrep men dette benekter hun konsekvent.»

Men ingen av mine foreldre ble kontaktet. 
 

11 år og benekter en slik konfrontasjon. 
Har så mye underlivsproblemer, og vi lar den ligge død fordi hun benekter. 

Beklager, men det at du forsvarer deg med at du var «ung og uviten« hjelper ikke meg. Det var det eneste du kunne si til min behandler på DPS når hen tok kontakt med deg på mine vegne. 
Jeg skulle konfrontert deg selv, jeg har skrevet mange brev til deg som har havnet i søppleboksen. Det hjelper meg lite å henge ut deg som lege, men du skal vite at den tabben du gjorde der satte store konsekvenser for mitt liv. Mitt liv. 
 

Hvorfor? 
 

Hvorfor kunne du ikke gjøre jobben din? 
 

Og til deg som kanskje sitter med en mistanke, gjør jobben din.

Min energibombe

Jeg sov nesten ikke i natt, våknet flere ganger og var redd. Urolig hele natten og det tok lang tid før jeg sovnet igjen etter hver gang jeg våknet. Tankene var fulle av vonde og såre minner, selv om jeg prøvde å tenke på noe annet. Det sklidde tilbake til det vonde. Blir så sliten. Kjenner en sterk tristhetsfølelse med en gang jeg våkner, og tenker at jeg orker ikke stå opp i dag. Vil bare ligge i sengen og sove, men jeg kommer meg opp.

 

Mannen min spurte meg om jeg ville dra på bruktbutikken en tur, det er noe som gir meg påfyll og det vet han så godt. Tror kanskje han angret litt da jeg gikk amok og kjøpte mye mere enn planen var. Det ble stappfull bil og såvidt jeg fikk plass til hønsematen på tur hjem. Hønene mine og den flotte hanen min skal jeg skrive om etterhvert. De gir meg også veldig mye glede, og noen ganger veldig mye frustrasjon. Litt slik som barna mine. 

 

Veldig få forstår hvordan et gammelt utslitt teak bord kan gjøre noen lykkelig, det er nesten så jeg ikke forstår det selv, men se på dette bordet jeg fant i dag. Wow! Jeg får en slik boblende lykkefølelse i meg, nesten som en forelskelse. En kortvarig en til tider, for som regel selger jeg videre disse skattene jeg finner, jeg kan ikke beholde alt selv om jeg egentlig vil. 
Jeg har bestandig likt gamle møbler, det er noe spesielt med gammelt design og historien bak møbelet. Akkurat dette bordet finner jeg ikke noe historie bak, ikke designer heller, men det er noe av det kuleste jeg har sett. Det kan løftes opp til et høyere bord, brettes ut til en større bord, og føtter kan lett vippes av for å legge det sammen. Noe så kult! 
 

 

Hva om ting ble gjort annerledes?

Det ble litt for mye på en gang til meg, igjen. 
Det ble for vondt å tenke på alt som burde vært gjort annerledes, og hva som kunne skjedd hvis ting ble tatt tak i tidligere. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, men det er så vanskelig å la være å tenke på hva som kunne vært, hvis ting var gjort på en annen måte. 
 

Jeg er veldig takknemlig til de som sendte bekymringsmelding til barnevernet, og til de som prøvde å hjelpe meg. Jeg gikk på en skole der det var flotte lærere som prøvde så godt de kunne, spesielt en lærerinne, hun har vært med meg i tankene opp gjennom livet. Hun fikk meg til å føle meg som en god person. Jeg kunne kjenne varmen hun utstrålte til meg, og det minte meg på at noen brydde seg faktisk om meg. 
Jeg fikk først vite for noen få år siden at flere hadde sendt inn bekymringsmelding til barnevernet. Selv politiet hadde sendt inn bekymringsmelding, uten at noe skjedde fra barnevernet sin side. Jeg klarer ikke å la være å kjenne på sinnet jeg har til de. Jeg klarer det ikke. Ting kunne vært så annerledes hvis de hadde gjort jobben sin og snakket med meg, snakket med naboer eller andre som viste hvordan ting var. Jeg tror nok «hele bygda» visste at ting var ikke helt i orden hjemme hos oss.

Jeg trodde jeg hadde full kontroll, men følelsene, sinnet, og de vonde minnene er noe jeg burde vite at jeg ikke har kontroll på. Enda. Men jeg greide å hente meg inn igjen før jeg falt helt ned i det store sorte hullet. Det tar jeg som en seier. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive ned tankene mine hver dag, det er ikke sikkert det er det som er riktig for meg heller. Jeg skriver denne bloggen som terapi for meg selv, og kanskje det kan være til hjelp for noen andre også. 

Det er ingen fasit på hva som er riktig måte å bli frisk på, man må finne den riktige veien selv, og jeg tror skriving er min utvei fra det store mørke, bare jeg tar det litt med ro. Men jeg har så mye på hjertet. 

Jeg tror alle har godt av å gå til samtale hos en terapeut iblant, og da mener jeg ikke kun de som har opplevd store traumer. Man trenger ikke ha opplevd store sorger for å slite psykisk, men det er bestandig godt å ha noen man kan snakke med og lufte tankene til og få noen konstruktive tilbakemeldinger fra. 
Det er ikke alltid lett å skjønne hverken for den det gjelder eller de rundt når de tunge mørke dagene er over oss. 
Jeg tror kjæresten min skjønner det før meg selv enkelte ganger at jeg har en mørk periode. Den kommer over meg så plutselig, og da er det veldig godt å trygt å ha noen jeg kan åpne meg til, selv om det tar litt tid. 

Jeg liker ikke å snakke så mye om barndommen min, men å skrive om det hjelper meg mye. Jeg har prøvd å fortrenge alt i så mange år, på lik linje som at jeg kan bli sint hvis noen spør meg om jeg har vondt i ryggen. Ikke snakk om ryggen min, for da blir jeg mint på hvor vondt jeg har, og da blir det enda vondere. Det er det samme om noen spør meg om hvordan det går med meg når jeg har den mørke skyen hengende over meg. Ikke spør, da klarer jeg ikke svare fordi tårene bare renner og jeg finner ikke ord som kan forklare hva jeg føler. Tungen krøller seg og jeg babler uforståelig. 

Det er vel en av grunnene til at jeg låser meg inne i lange perioder. Jeg tåler ikke det typiske spørsmålet når man treffer kjente. «Heisann, hvordan går det med deg da?» Enn at noe så fint kan være så vondt? Som regel tar man på seg masken og svarer at alt er superdupert og skinnende flott. Men hva hadde skjedd hvis jeg svarte helt dønn ærlig? At jeg har det vondt, og at jeg sliter med å komme meg opp fra det mørke? Jeg tror det ville blitt en klein samtale.
Jeg kommer garantert til å ta på meg den masken og svare at alt er bare bra. 
 

 

Vil du følge meg så har jeg en side på Facebook som heter Hjernevasket, der legger jeg ut link til nye innlegg.

Det går mot lysere tider

Jeg har ofte tenkt at jeg må være en særdeles mental svak person som kan la seg manipulere til å være så redd en person som bare vil meg alt godt. Men jeg tror jeg følte så mye skyld for min brors død at jeg ville legge den over på noen andre enn meg selv. Jeg var også ung og hadde en lett påvirkelig hjerne som i mange år hadde fått høre mye negative ting om pappa. Om så halvparten av det jeg ble fortalt er sant så spiller det ingen rolle for meg. Han har aldri gjort meg noe vondt. Han har aldri satt seg ned for å rakke ned på andre mennesker for å sette seg selv høyere. Vi alle har våre skjeletter i skapet, men pappa har fått mye ufortjent dritt. 

Jeg vet du leser hva jeg skriver hver dag pappa, og jeg har sagt det til deg tidligere, jeg skjønner ikke hva du er laget av. Du har bestandig vært der for meg, og jeg er så inderlig lei meg for hva jeg har trodd om deg. Jeg er veldig glad i deg, pappa.

Jeg har gått i terapi for å få orden på disse tankene mine, skyldfølelsen, skammen, alle spørsmålene jeg aldri får svar på. Noe må jeg bare innse at jeg aldri får svar på. Jeg må fortsette å se fremover og ikke bakover. Men det er ikke så lett når det stadig dukker opp nye minner og deretter nye spørsmål. Men det er vel en del av min PTSD diagnose ettersom jeg har forstått, enkelte ting kan trigge frem minner jeg har fortrengt eller bare helt glemt. Det er ikke alltid det er vonde minner som dukker opp først, men så plutselig får jeg en vond følelse og smerter i kroppen, så dukker de vonde minnene frem. Små øyeblikk. Ofte rotete og uklart, så litt mere detaljer før jeg ikke klarer mer. Da kan det bli mørkt, veldig mørkt. 

Det er lysere dager nå, selv om det er tungt å skrive ned tanker og følelser. Det går mot vår, og det hjelper utrolig mye. 

Hjernevasking – skadene i ettertid

Dette er hentet fra en artikkel på forskning.no

«- Er barn spesielt utsatt for hjernevasking?

– Ubalansen i styrkeforholdet blir spesielt sterkt når barn utsettes, og konsekvensene i ettertid desto mer alvorlige. Hjernevask kan påføre langvarig psykologisk skade enten man er barn eller voksen.» 

 

 

Hva gjør til at noen vil manipulere et barn til å bli redd sin egen far? Min historie er nok dessverre ikke så sjelden som man skulle tro. Jeg tror det er veldig mange grader av hjernevasking, spesielt i stygge skilsmisser der den ene parten legger all skyld og hat mot den andre parten. Og hvem står uskyldige i midten? Det er barna. 
 

Jeg sliter med dårlig hukommelse, eller fortrengelse av minner er kanskje riktig begrep. Det blir for mye vonde minner. Men jeg husker det var mye redsel, mye angst allerede som veldig liten. Jeg låste meg ofte inn og ville ikke være ute med andre barn. Gjemte meg for å være litt alene. Kanskje jeg bare er slik, eller ble jeg slik fordi jeg ble påført så mye redsel i oppveksten? Men hvorfor var jeg så mye redd? Fordi jeg ble fortalt at pappa var en slem mann. 
 

Jeg husker det såvidt selv, men blitt fortalt av flere om en episode der pappa kom på skolen uten forvarsel og ville hilse på meg. Det ble full redsel, og noen av de andre ungene gjemte meg mens læreren gikk ut og sendte pappa vekk. Jeg gråter når jeg tenker på den følelsen pappa måtte ha hatt den dagen, og mange andre dager. Hans egen datter er livredd for å møte han. Helt uten grunn. Pappa har aldri gjort eller sagt noe som har skadet meg på noe vis. Jeg tenker ofte på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg vokst opp hos han istedet. Kanskje jeg ikke hadde hatt så mange psykiske problemer. Men jeg må slutte å tenke på hva som kunne blitt gjort annerledes og heller se fremover på hva jeg kan gjøre for å bli bedre. Kanskje jeg burde slutte å være så sint. Men det er vanskelig. 

Dr.Google og hypokondri

Hypokondri

 

Jeg har fått høre at jeg er hypokonder opptil flere ganger. Jeg tenkte på det her om dagen om jeg er det, da jeg satt og leste meg opp på siste diagnose Dr.Google ga meg. 

Allerede som barn likte jeg å bla i de store tunge leksikon bøkene vi hadde hjemme. Leste mest om dyr og rariteter, men også endel om sykdommer. Nei, vi hadde ikke nettbrett og mobil telefoner når jeg var ung, vi hadde en gammel stor kasse av en tv uten fjernkontroll. Ikke at vi trengte fjernkontroll heller, for vi hadde jo kun en tv kanal. Fikk vel flere etterhvert men det var meget lite å se på den kassa.  Jeg likte å se på «trim for eldre», en gjeng med eldre mennesker som sto ved en stol og gjorde noen bevegelser. Skikkelig hard trening. Det var også ofte det kom et bilde der det sto «Vi beklager, teknisk feil». Da hadde de problemer med sendingen, og da var det ikke bare å spole tilbake eller se på opptak, så noe måtte jeg jo finne på.
 

Jeg husker jeg bladde meg frem til vitiligo (pigmentløse flekker i huden) i bøkene som fascinerte meg når kjedsomheten tok meg som verst. Den sykdommen hadde visstnok Michael Jackson også. Jeg hadde flekker på mage og lår som aldri ble brune i solen. Plutselig ble jeg redd for nesen min. Det var da det hele begynte. Siden har jeg lest om mange sykdommer. Sjeldne og ekstremt sjeldne. Hatt de alle. Iallfall en kort stund. Spesielt etter jeg oppdaget Dr.Google. 
 

Siste sykdom/lidelse er misofoni, ubehag i forhold til bestemte lyder uavhengig av lydstyrke. Slafselyder gjør meg irritert, for ikke å snakke om de som er litt snørrete og sitter å leker jojo med gørra si istedenfor å snyte nesen sin. Gnisselyden av stoler, spesielt de gamle i tørt tre som vi har, gjør at jeg må forlate rommet. Jeg klarer det ikke. Klart jeg har misofoni! Det er jo ikke fordi jeg omtrent konstant har hodepine og et øre som lager høye klikke lyder i lange perioder. 
Det øret har jeg faktisk vært til legen for, fant ikke noe, så da må jeg bruke Dr.Google til jeg finner årsaken selv. Hvem trenger vel en lege med lang utdanning? Tar meg 5 minutter å finne årsaken selv. 

Om jeg har vondt i magen eller plutselig oppdager en føflekk jeg ikke har lagt merke til før så må jeg innom Dr.Google en tur. Det er omtrent det samme resultatet hver gang nå. «Fyttikatta! Jeg visste det! Det er kreft!« Alle symptomer stemmer plutselig, og mer til. Det blir plutselig ekstremt vondt og jeg får klump i halsen, det er nå det skjer. Denne gangen er det faktisk alvor. Nå er jeg syk. Gurimalla så syk jeg er! Svetten pipler i pannen og hjerter raser avgående i turbofart. Jeg er sikker nå, det er bare å bestille kiste med en gang.. 
Men neida, ikke denne gangen heller, det går som regel over før jeg ringer prest og bestiller blomster. Ikke renner jeg ned legekontoret heller, jeg liker nemlig ikke å gå til legen. Jeg har Dr.Google. 

 

 

 

Skyldfølelse og selvmord

Min bror var bare 16 år når han tok det valget om å avslutte sitt eget liv. Et valg han tok selv. Hvorfor han tok det valget er det kun han som vet, men jeg har lagt den skylden på meg selv på grunn av en krangel vi hadde kvelden før. Det var egentlig ingen krangel heller, jeg ropte til han, slengte igjen døren og låste den.

 

Han var en som skilte seg ut. Han gjorde mye ting han ikke burde gjøre, som ingen burde gjøre. Man skal ikke snakke stygt om de døde, er et gammelt uttrykk som har bitt seg fast hos meg. Hvordan kan du snakke slik om din egen bror? Ikke alle er født engler. Jeg tror, nei jeg vet, at mye av min angst er et resultat av hans handlinger. Jeg vil fortelle min historie slik at det kanskje det kan hjelpe andre.
 

Jeg husker jeg satt på gulvet og lekte meg med et av våre mange dyr. Vi hadde i en periode «halve huset» fylt av bur med fugler, kaniner, marsvin, rotter, og selvfølgelig hund og katt. Jeg husker ikke hvilket dyr jeg lekte meg med, men min bror kom bort til meg med en stor levende flue han hadde fanget. Han sa ingenting, han holdt fluen forsiktig opp mot meg, og med et raskt rykk nappet han den ene vingen av, han lo rått. Han la den ned på gulvet, så hvordan den stakkars fluen strevde med balansen, tok den opp igjen og røsket av den andre vingen. «Det er bare en flue, ingenting å grine av» sa han til meg med den rå latteren i stemmen.

 

En gang brente han av værhårene på den ene siden til rotta mi. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan få seg til å gjøre slikt. Jeg blir uvel av å tenke tilbake på den episoden. Jeg husker den følelsen jeg hadde så godt. All empatien jeg følte for den stakkars uskyldige rotta mi. Jeg kjente fortvilelsen til rotta og hvorfor den måtte bli plaget. Jeg kjente på raseriet overfor min bror som gjorde noe så forferdelig mot et uskyldig dyr.

 

 

Jeg har såvidt nevnt den skjeve ryggen min, og som en del av behandlingen måtte jeg gå med et formtilpasset plastikk korsett i noen år. På den ene siden ved ribbeina var det bare tynn skumgummi eller noe. Det syntes han var veldig morsomt, for da kunne han slå meg hardt akkurat på den siden med knyttneven. Lufta gikk utav meg hver gang.

 

 

En gang hadde vi kranglet så mye at det rablet helt for han, han tok den største kniven han fant og kastet den mot meg så den traff meg rett i magen. Heldigvis hadde jeg på meg korsettet. Jeg grøsser med tanken på hva som kunne skjedd hvis han hadde truffet meg en annen plass. Det var ikke siste gangen han kastet kniver mot meg.

 

 

Han gjorde mye slikt. Og verre ting.
Jeg har tenkt mye på det i ettertid, hvorfor?
Hva gjorde til at han ble slik? Hvorfor nøt han synet av dyr som led? Og gjorde han det, eller var det allerede et rop om hjelp?
 

Jeg har hatt splittede følelser når det gjelder hans død. Jeg har følt en så stor sorg over å miste han, selv om vi sjeldent var venner. Jeg har følt lettelse for at han ikke kan plage noen igjen. Jeg har følt mye skyld, veldig mye skyld, både for hva jeg har følt og på at han tok det valget pga meg. Jeg tror det er grunnen til at jeg lot meg hjernevaske til å tro at det var pappa som hadde tatt livet av han. Den personen som manipulerte meg til å tro det i så mange år, gjorde meg livredd min egen pappa, kommer aldri til å bli tilgitt av meg. Aldri.

 

 

Jeg avslutter her for denne gang, før jeg havner i det store mørke hullet igjen. Hodet sprenger og tårene klarer ikke presse seg fort nok ut. Jeg er tilbake på at det er min skyld, men det er ikke det. Det er ikke det.

 

Faen.