Påfyll av energi og terapi.

Påfyll av energi kan være så mye, og siden vi alle er forskjellige henter vi påfyll fra forskjellige kilder.

 

 

Jeg henter mye påfyll fra hagearbeid og turer i skogen. Det har vært veldig lite med turer i skogen i det siste, energi nivået har vært veldig lavt så jeg har heller holdt på med hagearbeid. Jeg har null dårlig samvittighet for at jeg ikke går så mange turer som jeg har gjort tidligere, jeg har ikke bare ligget på sofaen som jeg har gjort omtrent i hele vinter, så alt er en forbedring. Dessuten er det lite som er så deilig som å være i hagen mens solen varmer akkurat passe nok til at jeg kan fungere uten å kollapse i heten.

 

 

Musikk er også noe jeg bruker veldig mye, både som påfyll av energi og for å flytte fokus fra vonde tanker. Musikk er veldig mye brukt som terapi og det finnes en egen linje for å utdanne seg som musikkterapeut. Skulle jeg utdannet meg igjen tror jeg det ville vært perfekt for meg.
Jeg har egne spillelister for hvilket humør jeg er i, er jeg trist og lei har jeg en blanding av det jeg kaller glad pop, og musikk jeg har gode minner med. Det som går igjen mest akkurat nå er soundtrack fra filmen Dirty Dancing, da lukker jeg øyene og danser med i scener fra filmen med en ung og kjekk hoftevrikkende Patrick Swayze. Da er det ikke så mørkt og trist.

 

 

Noen ganger setter jeg på trist musikk bare for å få ut tårene som jeg har jobbet for å holde inne. Jeg gråter mye, men jeg holder også veldig mye inne, og da er det godt å bare rett og slett sette av en gråte dag. Da hører jeg på mange triste sanger, og slipper ut all gørra som har samlet seg opp. Jeg føler meg ofte 10kg lettere for hver gang, selv om det også gjør meg veldig sliten.

Du kan lese mer om musikk som terapi her https://snl.no/musikkterapi.

 

 

Jeg har også i perioder, til min samboer store fortvilelse, en greie der jeg bytter ut mye møbler. Jeg kan sitte timevis på både Facebook og Finn for å finne nye kupp, og det bør være både rimelig og unikt for at jeg skal kjøpe noe. Veldig ofte blir det totalt bomkjøp og jeg selger det videre igjen etter et par uker, eller jeg har funnet noe jeg liker enda bedre. Nå har jeg lovt å ta en aldri så liten pause fra møbelkjøp, det er vel uansett en slags vinter aktivitet for meg ettersom jeg er mye inne og bare går og ser på hva jeg vil forandre hjemme. Jeg er ikke så super interessert i interiør og trender, jeg liker å finne ting som er litt sært og originalt. Det får tankene mine på noe annet enn angst og depresjoner og vonde traumer.

 

 

Dyrene mine gir meg også litt påfyll, selv om de oftest kun liker meg hvis jeg har noe godt å gi de. Jeg er veldig glad i dyr og vil helst kose og klemme hele tiden, men høner er vist ikke så glad i kos som meg. Hanen min, Lucifer, lar meg få kose og stryke litt, men jeg tror ikke han liker det så spesielt mye. Gekkoen min, Lemmy, er heller ikke så glad i kos, dessuten er han nattedyr og jeg legger meg tidlig så jeg får lite tid til å holde på med han.

Jeg ønsker meg veldig en hund, men siden vi har allergibarn og kjærest ikke er så glad i hunder så får vi klare oss uten en stund til. Men jeg gir meg ikke, en vakker dag skal jeg ha hund igjen, det finnes mange raser som er allergivennlige.

 

Som jeg gleder meg til jeg kan fylle både kurver og lommer fulle av sopp. Dette bildet er noen år siden, og det var litt av et sopp år.

 

 

Er det noe jeg virkelig får påfyll av og gleder meg til hvert eneste år så er det når den store soppsesongen begynner, det gir meg så my påfyll, og selv om jeg ikke spiser sopp så er det noe jeg gleder meg som en liten unge gleder seg til juleaften. Jeg elsker å plukke sopp, og når jeg er på sopptur er det kun det som er i tankene mine. I år håper jeg at jeg kan gå alene på tur, at jeg ikke har så mye angst så jeg kan gå lenge, og langt helt alene, for å fylle soppkurven opp til randen. Men kjærest er som regel ikke tung å be med seg, heldigvis. Akkurat nå holder jeg på å lete litt etter spissmorkel i hagen, den er ofte funnet i barkebed og jeg har plukket den før i hagen vår, men siden vi har gjort om i hagen så tror jeg ikke den kommer opp i år. Kjærest vil uansett ikke spise den da han ikke synes den ser så god ut, og jeg spiser jo ikke sopp så da er det ikke så nøye med å finne den heller. Men finner jeg den så blir den tørket og spart til soppkrydder, da spiser til og med jeg den.

 

 

Jeg leter enda etter en perfekt hobby som er snill til hendene og som ikke krever all verden av utstyr, men jeg tror jeg savner og liker skinnarbeidet mitt for mye til å finne noe annet som fatter like stor entusiasme og glede som den ga meg i sin tid. Skriving har blitt en del av min nye lidenskap og hobby, og selv om det går litt i rykk og napp så koser jeg meg veldig med å skrive og fortelle litt om meg her på bloggen. Det er mye terapi i skriving, og snart føler jeg meg klar til å begynne helt på nytt med boken jeg har hatt i tankene i mange år. Nå skal det snart bli bok.

 

 

Hva gjør du for å få påfyll av energi og for å få flyttet fokus på tankene som er litt mørke og triste?

 

 

Klem fra Nina

Alt jeg gjør er feil

 

 

Sjokolade altså, roten til alt vondt.
Kanskje ikke så ille, men som en sjokkoholiker må jeg bite i det sure eple heretter. Diabetes type 2 er et faktum og jeg er skuffet over meg selv. Høyt kolesterol og diabetes er ikke noe jeg trengte å få akkurat nå. Jeg har fryktet diabetes en stund. Kanskje ikke fryktet den nok, for den typen jeg nå har fått er vel den man oftest får via feil kosthold. Jeg har prøvd å styre unna spesielt sjokolade siden det er noe jeg har spist altfor mye av, men jeg har nok ikke vært streng nok. Diabetes type 2 er også arvelig, så jeg kan jo alltids skylde på pappa, han er vel omtrent like glad i sjokolade som meg og fikk diabetes for noen år siden. Han har advart meg lenge, men som den datteren jeg er så lukker jeg ørene for all fornuft.

 

Jeg trodde jeg hadde forklart tvillingene nok om hvorfor mamma må legge om litt på kostholdet sitt og ikke spise is og sjokolade som jeg vil lenger. De har faktisk vært ganske så enige i at godteri er på lørdager, men is er innafor uansett ukedag hvis det er varme sommerdager. Det må være lov til å kose seg litt, men ikke så mye som jeg har gjort med søtsaker og wienerbrød som både belønning og straff for hver den minste lille ting. Spise sjokolade med den ene hånden og et fast grep rundt valken på magen med den andre hånden. Minne meg selv på hvor dårlig menneske jeg er. Hvor svak jeg er.

 

Minstemann er veldig opptatt av at jeg har dårlige lunger og må ta medisin hver dag. Kols fikk jeg påvist ikke så lenge etter de ble født, så de er vant til at mamma må ta medisin hver dag og at jeg ikke klarer å springe å leke så mye. Men det ble rett og slett for mye for minstemann når det ble enda en sykdom på mammaen hans, og han braste i gråt på skolen. Da jeg skjønte hvorfor han gråt, fikk jeg øyeblikkelig dårlig samvittighet. Burde jeg forklart enda mer? De overhørte samtalen jeg hadde med legen min på telefonen om diabetesen, det var egentlig ikke planen å fortelle de om det, men unger og lange ører er vanskelig å unngå enda jeg var på et annet rom.

 

Foreldrerollen er noe av det vanskeligste som finnes. Jeg er langt ifra en perfekt mamma, men jeg prøver hver eneste dag å gjøre mitt aller beste. Den dårlige samvittigheten for alt jeg har gjort feil i snart 25 år som mamma henger over meg som en mørk sky og konstant minner meg på hvor dårlig menneske jeg er. Jeg kan ikke la den skyen henge over meg, jeg blir et totalt vrak hvis jeg skal fokusere og stadig bli påmint på alle mine feil og mangler. Jeg vet ikke hva som er rett og galt hele tiden når det kommer til barneoppdragelse, eller alt annet her i livet, men jeg prøver mitt beste hele tiden. Det burde være bra nok, men det er ikke det. Jeg har lovt meg selv at jeg skal bygge meg selv opp, ikke fortsette i den dårlige banen der jeg konstant leter og finner feil ved alt jeg gjør. Det er mulig jeg skulle skjult både lungesykdom og diabetes for ungene, jeg vet ikke. Jeg vet ikke hva som er rett og galt, jeg tviler på alt jeg gjør. Ingenting er bra nok, uansett hva jeg prøver på. Jeg er ikke bra nok.

 

Hello darkness my old friend…

 

 

Skal pedofile stilles ut på gapestokk?

 

 

Jeg er et offer for seksuelle overgrep.

Jeg orker ikke tenke tilbake på hvordan det var for meg å våkne og være livredd. Livredd i min egen seng, på mitt eget rom. Jeg snakker ikke om detaljene, jeg vil ikke huske mer enn nødvendig. Min overgriper er død, han kan ikke skade flere. Jeg føler meg lettet for at han er død noen ganger, samtidig som jeg føler skam og skyld.

 

Det finnes mange syke mennesker i alle alder og kjønn der ute som overgriper seg på små uskyldige barn. Selv om de blir tatt og får fengselsstraff så er det en latterlig lav straff de får. Det er et hån mot oss som er ofre.

 

Jeg har vært for uthenging av pedofile, at de skal bli hengt ut med bilde og hva de har blitt straffet for. Men hva om det blir gjort feil og en uskyldig person blir hengt ut for noe hen ikke har gjort? Da blir enda et uskyldig liv ødelagt. Jeg liker ikke tanken på det. Overgriperen har kanskje barn selv, burde ikke de få slippe den ekstra skammen av at deres far/mor blir hengt opp som i en gapestokk der det kanskje står at de selv er offer? Skal det ikke være opp til oss som er offer, om hele verden skal få vite hva vi har vært igjennom eller ikke?

 

Jeg har tenkt veldig egoistisk når jeg har vært for uthenging av pedofile. Jeg har kun tenkt på meg selv og hva jeg vil, ikke hva alle de andre ofrene vil. Noen vil bare glemme alt, de kjenner fremdeles på en stor skam og føler de selv har skyld. De vil ikke bli påmint noe de har klart å legge bak seg.

 

Er du mot gapestokk, så er du jo en overgriper selv, det har jeg fått høre mange ganger at jeg er. Fordi jeg stiller kritiske spørsmål. Jeg forteller samtidig at jeg er offer selv, men det er jo som å kaste bensin på bålet, overgripere er jo oftest offer for overgrep selv. Er du ikke for gapestokk så er du overgriper selv og har noe å skjule. Hva faen? Er det slik du vil fremstille deg selv som et medmenneske? Påføre meg enda litt mer smerte ved å påstå at jeg er en overgriper? Hva om det tipper over lasset for noen som allerede er helt ute på kanten med slike påstander? Tenk deg om.
Slike utsagn kommer fra mennesker som skal støtte en sak mot overgrep på barn. Jeg forstår det ikke.

 

Nei, jeg tror ikke gapestokk er løsningen. Jeg tror det kan påføre altfor mye smerte til ofrene og til de pårørende som blir hengt ut i stor grad. De er uskyldige, men det kommer til å henge med de for resten av livet. Det må gjøres noe med strafferammen, det må jobbes for høyere straff. Vi må snakke med barna våre, vi må snakke og forklare kropp og grenser. Vi må lære barna våre at åpenhet er viktig.

 

#snakkdetihjel

 

 

Klem fra Nina

Vilt og spiselig – Strutseving

Strutseving er en delikatesse og minner om en smak av asparges

 

 

Strutseving er regnet som en delikatesse i Canada men her i Norge er den enda ikke så mye brukt til matlaging. Strutseving er en av de første vi kan plukke på våren, mine som du ser her er egentlig kommet for langt, de bør plukkes litt tidligere før bregnen ruller seg ut.

 

Strutseving tilberedes som Asparges og må varmebehandles, altså ikke spises rå. 

 

Det er veldig viktig å lære seg kjennetegnene til alt du sanker fra naturen, for veldig mange av artene har onde tvillinger. Arter som ligner veldig, men som er giftige.

 

Det første du skal se etter ved strutseving er hvordan de vokser som i en sirkel, og det skal stå igjen slike brune stenger som du ser på bildet fra min hage. Når de kommer opp skal det være et brunt “skall” som sitter på, stilken skal være formet som en konkav. Det skal ikke være noen sporehus bak på bregnene, slike små prikker som sitter bak på ormetegl.

 

Ikke spis før du er 100% sikker på at du har plukket riktig. 

 

Jeg liker å ha mine til pynt i hagen, den passer veldig fint vedsiden av gressløken min. Denne fikk jeg av en eldre herremann som var lei av hagen sin, men som regel kan du finne strutseving ved fuktige områder nær skogen. Her jeg bor er det drøssevis ved en liten elv, og det er virkelig lekkert å se på når bregnene kommer ut i sin fulle prakt.

 

 

Den er ikke bare delikat i smak,  jeg liker å ha den i hagen som pynt.

 

 

Klem fra Nina

Du er ikke gal hvis du tror du er gal..

Ganske ofte har jeg en følelse av at jeg er klin hakke gal, ikke helt “Jack Nicholson – The Shining” psykotisk gal, men at jeg er en smule sprø som overtenker og katastrofetenker om alt mulig. En psykolog sa til meg en gang at jeg er ikke gal hvis jeg tror jeg er gal, da jeg ytret min bekymring for at jeg kanskje var litt ko-ko. Jeg støtter meg til den logikken.

 

I dag for eksempel så er jeg hjemme alene. Det har jeg ikke vært på en god stund, så jeg kjenner litt på at det føles veldig rart å være helt alene, uten en lyd. Jeg har savnet å ikke ha en lyd rundt meg, kun lyden av den irriterende klokken som tikker forferdelig høyt. Jeg har nesten ikke gjort noe annet enn å savne å være helt alene i lag tid, men nå når jeg først er alene så vil jeg de andre skal komme hjem. Jeg hører lyder jeg ikke har hørt tidligere, og jeg skvetter av hver minste lille skygge jeg tror jeg ser.

 

Jeg har på isbitmaskinen, jeg frykter det blir varmt i dag, ja frykter, for varmen er jeg heller ikke så glad i. Jeg liker ikke kulde og vinter, men heller ikke altfor mye varme. Syden er helt uaktuelt. Den isbitmaskinen er relativt ny for meg, mange ukjente lyder, og jeg har katastrofetanker. Jeg ser for meg at den skal overopphetes og at alle de lydene som den lager er et tegn på at nå går den i stykker og eksploderer. Jeg tror jeg har sett for mange amerikanske filmer med store eksplosjoner, for jeg har bitt meg merke i at jeg tror det meste kan eksplodere i et stort smell med vanvittige flammer og røyk. Jeg har nå slått av maskinen og tatt ut kontakten. Jeg får fryse isbiter på gammel metoden, fylle poser med vann som spruter utover både kjøkken og fryser. Jeg liker ikke de isbit posene.

 

Jeg sitter og vurderer om jeg skal gå ned i kjelleren å sett på en maskin med klær, men nå er jeg plutselig veldig skeptisk på å gå ned i kjelleren, helt alene. Jeg har jo gått ned i den kjelleren tusenvis av ganger tidligere, det er jo ikke noe farlig, unntatt den trappen ned. Den har jeg sklidd ned et par trinn og slått både rygg, kne og stolthet. Hva om jeg detter og slår meg nå når jeg er helt alene og ingen kan hjelpe meg? Jeg kan jo ligge der i mange timer og blø i hjel! Skittentøyet får vente.

 

Jeg tror det er best at jeg tar med meg en kopp kaffe og setter meg ute i hagen, hva kan skje galt i hagen?  Er det litt mørke skyer jeg ser? Blir det torden og lyn? Lynet kan faktisk treffe mennesker, det har jeg lest om mange ganger. Jeg er jo veldig lang, men ikke så tynn akkurat, så hvis jeg bare sitter helt i ro med kaffekoppen min skal det vel gå bra.

 

Herregud så glad jeg er for at jeg ikke er gal, det må være slitsomt.

 

 

 

 

Klem fra ikke gale Nina

Hva hjelper mot angsten?

Jeg har prøvd flere anbefalte metoder mot min angst. Det er dessverre ingen fasit på hva som hjelper for angst, så man må ofte prøve seg frem til hva som fungerer best for akkurat deg.

 

Min største angst, den angsten jeg føler jeg må ha ekstra hjelp til, er bilkjøring og det å være alene med mange ukjente mennesker.

 

Jeg har generalisert angstlidelse

– Generalisert angstlidelse defineres som uttalt bekymring, angst, nervøsitet og anspenthet de fleste dager i minst seks måneder. Angsten er der hele tiden, og den er ikke forbundet med spesielle situasjoner. Mange med generell angstlidelse er opptatt av om de selv eller pårørende skal rammes av sykdom eller ulykke.

 

 

Jeg har også sosial angst.

– Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker eller der du skal prestere noe.

 

Eksponeringsterapi er noe som ofte er anbefalt for de fleste typer angst. Jeg føler jeg utsetter meg for min angst stort sett hver eneste gang jeg er ute, enten jeg kjører alene eller jeg er sammen med personer jeg er trygg på. Angsten er med meg stort sett overalt utenfor min trygge ramme.

 

 

 

Eksponeringsbehandling har vist seg som en effektiv behandling for flere typer angstlidelser. Den går ut på at pasienten skal utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte.

 

 

 

Jeg er så sliten av angsten som tar så stor plass. Jeg prøver å lade opp energi i hagen, men jeg vil bare legge meg i sengen.

 

 

Jeg kjørte opp i 2013, høygravid med tvillingene og ville egentlig ikke kjøre opp til bil, men bussavgangene stemte dårlig overens med når jeg skulle til og fra jobb, så jeg måtte kjøre opp. Slik er det å bo på landet med en ikke eksisterende bussrute.

 

 

Kjærest trodde ofte at jeg var sur når jeg kjørte avgårde, til jobb eller på butikk, jeg sa omtrent ikke ha det, jeg hadde et stivt ansiktsuttrykk. Jeg virket sur. Ikke så rart kanskje når hodet mitt var stappfullt av hvilke fryktelige ting som kunne skje under kjøreruten, katastrofetanker. Jeg hadde full fokus på hvor jeg skulle kjøre, hvordan jeg skulle parkere når jeg var fremme. Jeg måtte også lage meg en reserveplan på hvor jeg skulle kjøre hvis parkeringsplassen var full. Jeg hadde mer enn nok å tenke på, det var ikke plass til en sukkersøt avskjed ved ytterdøren. Det var knapt nok plass til en klem. Her måtte jeg komme meg avgårde før det ble fullstendig kaos og tankene begynte å gå i kryss. Jeg hadde en plan å følge.

 

8 år senere er det litt mer sukkersøtt når jeg skal dra, men ikke mye. Jeg har kjørt den samme ruten i mange år nå, men skal jeg utenfor ruten min kan det fort bli kaos. Før pandemien kom kunne jeg kjøre alene til kjøpesenteret bare for å ha noe å gjøre samtidig som jeg eksponerte angsten min. Katastrofetankene var der, hjertet jobbet som regel på høygir, men jeg klarte å roe ned og faktisk legge skylappene litt borte enkelte ganger. Møtte jeg kjentfolk kunne jeg også slå av en prat.

 

 

Men nå, jeg vet ikke om jeg klarer å se kjente personer engang. Når angsten er størst så må skylappene på, og da ser jeg kun det som er rett foran meg og knapt det. Handlelisten er fokuset. Handle og dra hjem raskest mulig.
Skylappene er som limt fast og jeg klarer nesten ikke å kjøre bil lenger enn et par kilometer før skrekkfilmen har slått rot i tankene mine. Alt det fryktelige som kan gå galt pluss litt til tar over all sunn fornuft. Hver eneste lyd i bilen er i mitt hode neste skritt til at et hjul detter av eller at bilen skal eksplodere og automatlåsen på dørene låser seg og jeg brenner inne. Jeg bruker all energien jeg har på å beholde den sunne fornuften, de kloke tankene som sier meg at slikt skjer bare på film.

 

 

Men når jeg nesten ikke har kjørt bil alene eller vært ute blant andre mennesker på godt over 1 år så skjer det noe med angsten. Den gror og vokser seg større. Den er nå så boblende stor at jeg har ikke noe valg, jeg må ha hjelp før jeg låser meg helt inne. Jeg følte at angsten min var noe jeg hadde sånn nogenlunde kontroll på, før pandemien, men nå er den så ille som den aldri har vært før.

 

 

 

Jeg skal fortsette å eksponere meg for angsten min slik jeg gjør stort sett gjør hver dag. Jeg skal fortsette å kjøre til butikken en gang i blant for å handle, alene, blant andre mennesker. Jeg skal vinne over angsten, selv om jeg kanskje aldri blir helt fri. Men jeg håper vi snart ser slutten på pandemien, for slik som vi har det nå er ikke sunt for noen.

 

Klem fra Nina

Interiør som gjør meg glad

Jeg har egentlig aldri hatt noen stil hjemme, jeg liker å omgi meg med ting som gjør meg glad. Jeg er ikke så glad i å bruke store summer på interiør heller, så det går veldig mye på gjenbruk.

Jeg tenkte jeg skulle vise dere noen få av mine favoritter, de som får meg til å trekke aller mest på smilebåndet når jeg ser de.

 

 

Dette bildet har jeg laget selv, hanen er preget inn på skinn med svivelkniv og punsler.

 

Dette bildet av hanen i skinn er en av mine favoritter, det er det aller siste jeg preget på skinn før jeg ryddet unna utstyret. Akkurat nå kjenner jeg litt på at jeg har lyst til å leke meg med preging igjen, kanskje jeg skal finne det frem en dag jeg har litt energi og føler meg på topp.

 

Denne planten og krukken er noe av det siste jeg har kjøpt meg

 

Jeg bare elsker slike krukker, denne falt spesielt i smak fordi den hadde et litt rustikk utseende og jeg synes den planten er så lekker å se på.

 

Ape bildet henger på veggen i stuen

 

 

Denne rammen fant jeg på et loppemarked, bildet inni rammen var ikke så fint, så jeg satte inn et print jeg hadde liggende. Jeg digger dette Andy Warhol inspirerte bildet.

 

Salvador Dali er min favoritt kunstner. Han hadde vistnok flere psykiske lidelser sies det.

 

 

Jeg har mange Salvador Dali trykk hengende rundt omkring i huset, jeg blir aldri lei av å se på alle detaljene. Jeg kan ikke stort om kunst, men for meg er Salvador Dali den største.

 

 

Mine gamle glansbilder i en gammel ramme

 

Jeg fant igjen mine gamle glansbilder i et album for en stund siden, og jeg tenkte det var for dumt å beholde de i et album. Jeg brukte mye tid med glansbildene mine når jeg var lita, det gir meg gode minner. Gode minner er viktige å beholde, så jeg fant frem en gammel ramme og satte glansbildene i.  Jeg liker egentlig ikke å henge bilder så lavt på veggen, men nå kan alle små barn som kommer på besøk nyte glansbildene mine også.

 

Denne giraffen kjøpte jeg brukt

 

 

Denne giraffen er bare helt perfekt. Jeg elsker litt spesielle ting som har med dyr å gjøre. Dyr gir meg glede, selv om det bare er pyntedyr.

 

 

En interiørdesigner ville vel fått hjertefeil hjemme hos oss

 

Her i mellomgangen er det fullstendig kræsj av alt mulig, og de fleste rynker vel på nesen av denne blandingen, men jeg elsker det. Jeg omgir meg med ting jeg liker, og som kjærest liker. Eller, han får et litt surt blikk hvis han ikke er enig, så liker han det etterhvert.

 

Rev serverer fugl på et fat

 

Denne kule reven kjøpte jeg samtidig med giraffen, det var et lite lot med mange morsomme pyntegjenstander, jeg tror ikke jeg betalte mange kronene. Jeg elsker et godt bruktkjøp. Det er påfyll.

 

 

Det var noen av mine favoritter her hjemme. Jeg skal ikke gjøre dette til en vane, for jeg er absolutt ikke en interiør blogg. Det skal jeg overlate til de som brenner for slikt. Jeg trengte bare en liten runde i huset for å klarne tankene, kjente at jeg trekte godt på smilebåndet av disse tingene og ville dele med dere. Kanskje det gir et annerledes innblikk av hvem jeg er. Jeg er ikke bare mine psykiske lidelser ❤️

 

Klem fra Nina

Er det mulig å komme med et så idiotisk «råd»?

I dag har jeg lest om Kim Roger Olden som ble avvist når han ringte 113 for å få hjelp. Han vurderte å avslutte livet sitt, han trengte hjelp.

Jeg har kopiert et lite utdrag fra artikkelen i Stjørdals-Nytt der det står hvilken «hjelp» Kim Roger Olden fikk fra legen etter å ha ringt 113.

 

 

«– Jeg kontaktet 113 mellom klokken 04.00 og 05.30 og fortalte at jeg hadde møtt veggen. Jeg fortalte at jeg vurderte å avslutte livet og fikk til svar at de skulle kontakte legen som skulle ringe meg opp, forklarer han.

Ifølge Olden gikk det én time før han nok en gang tok kontakt med legevakten, hvor han fikk samme beskjed. Etter hvert skal legen ha ringt opp og nok en gang måtte han forklare situasjonen.

– Svaret jeg fikk var at jeg var så flink til å forklare meg, og at jeg kunne bare sette meg ned og tenke på noe annet frem til legekontoret åpnet, sier han videre.»

 

 

 

TENKE PÅ NOE ANNET?! Er det mulig at en lege kan si noe slikt til en som vil ha hjelp når han vurderer å avslutte livet? Legen kunne like gjerne kommet med det andre gode rådet, ta deg sammen og gå deg en tur i frisk luft. Det er så godt et råd. (nei, det er ikke et godt råd)

Hvorfor faen har jeg ikke prøvd det? Hvorfor tenkte jeg ikke bare på noe annet når jeg ville ta livet mitt? Når du er så langt nede i den mørke guffa så klarer du ikke tenke på noe annet. Jeg måtte vente i noe som føltes som en evighet før jeg fikk hjelp, det kan du lese i innlegget  Hvor lang ventetid er det på psykisk helsehjelp?

 

 

 

 

 

Kim Roger sin historie er dessverre ikke unik, han er ikke den første og heller ikke den siste som blir avvist fordi han virker «oppegående» nok til å vente til dagen etter.
Hvis du har knekt en fot så blir du ikke sendt hjem med beskjed om å vente til i morgen fordi du høres så bra ut. Du får jo komme inn på full sjekk der de tar godt vare på deg og sørger for at du har det bra før du blir sendt hjem. Hvorfor skal ikke psykisk helsehjelp være på lik linje? Hvorfor får en som har tanker om å ta selvmord bare en beskjed om å tenke på noe annet? Jeg fatter det bare ikke.

Den nullvisjonen til Regjeringen høres jo så bra ut, men har de egentlig satt seg inn i hvor lite akutt hjelp det er å få? Hvor lang ventetid det er på å få hjelp?

Kim Roger fikk avslag på sin søknad om hjelp på DPS, burde ikke alle som ber om hjelp faktisk få hjelp? Jeg lurer på om jeg får avslag på min søknad om psykisk helsehjelp.

Slik behandling som Kim Roger Olden og mange flere får når de ber om hjelp er helt uakseptabelt. Psykisk helse er like viktig som fysisk helse.

 

#snakkdetihjel

 

 

Trist klem fra Nina

Åpenhet hjelper

 

Hvor mange ganger jeg har fått beskjed om å slutte å sutre over barndommen min orker jeg ikke telle engang. Men hva er sutring egentlig? Er det når jeg er åpen om alt det som har skjedd meg fra jeg var veldig ung, eller at jeg gråter når jeg forteller om det? Er det slik at jeg «henger meg opp» i det som har skjedd fordi jeg vil være åpen om det?  «Det blir ikke noe bedre av at du stadig skal snakke om det.» Jo, det blir faktisk det.

 

 

Det hjelper å snakke, skrive, om det. For hver dag som går og jeg får luftet mine tanker og minner med dere, så føler jeg meg litt bedre. Med traumene mine, angsten min må jeg få litt hjelp med igjen, den tror jeg har blitt verre på grunn av pandemien.

 

 

Jeg har holdt det meste av traumer for meg selv i så mange år og det har bare gjort det verre. De gangene jeg har snakket om det til andre har som regel vert når jeg har druknet sorgene i alkohol. Jeg begynte å drikke tidlig, 12 år, og det ga dessverre mersmak. Det er, eller var i min tid iallfall, ganske vanlig at vi ungene på bygda fikk drikke etter vi var konfirmert. Jeg var allerede godt døpt i alkohol før jeg ble konfirmert.

 

 

Jeg har mange sorte hull fra ungdomstiden min, mye pga alkoholen, og mye fordi jeg ikke vil huske. Det er for mange vonde minner. Mange av de gode minnene har blitt med i dragsuget, jeg vet jo at ikke alt var dritt. Jeg drakk jo allerede da for å glemme. Det gikk mye på hjemmebrent, det forsynte jeg meg mye av selv hvis jeg fikk et nei hjemme. Hjemmebrent apparatet sto på døgnet rundt, og jeg kan nesten kjenne lukten av nybrent sprit.

 

 

Jeg har nesten ikke rørt alkohol på 2 år, jeg tok meg en øl i påsken, men det smakte ikke så godt. Utenom den ene pilsen så har jeg ikke smakt alkohol, og jeg har heller ikke lyst på. Jeg liker ikke meg selv når jeg er beruset, jeg liker meg selv ganske så lite fra før av. Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å drikke igjen, men jeg har vel drukket min dose alkohol for flere liv fremover. Jeg er sikker på at kroppen min takker meg, og jeg vet at veldig mange er glad for å slippe å se den dritingse versjonen av meg. Klarer ikke ta det med ro, det MÅ bøttes innpå fortest og mest mulig. Klarer ikke å styre meg, så da får det heller bare være. Jeg klarer meg helt fint uten alkohol. Jeg har jo sjokoladen min.

 

 

Monicavederhus er dønn ærlig på sin blogg om alkohol avhengighet, det er en blogg jeg vil anbefale. Hun legger ikke skjul på noe, og gidder ikke fremstille seg selv som noe bedre enn det hun er. Sånt står det respekt av. Det er så mange blogger jeg må innom og lese, trodde virkelig ikke at jeg skulle lese flere blogger om dagen. Jeg var så dømmende at jeg trodde alle skrev om brunkrem og botox. Monica sin blogg var den første jeg begynte å lese, og jeg skjønte at blogging er ikke det jeg trodde det var.

 

Noen ganger får jeg lyst til å slutte å blogge, jeg merker at jeg henger meg opp i listeplasseringen. Den psykiske selvskadingen henger over meg for hver gang det er lite lesere «Fy fader det er jo ingen som gidder å lese deg uansett så bare slutt å skriv på den der bloggen din.»  Men jeg har vert flink til å gi litt mer faen, jeg skriver fordi jeg vil gi andre mennesker et innsyn på hvordan det er å leve med psykiske lidelser, spre åpenhet, ikke får å ha høy plassering på en bloggliste. Selv om det henger sammen. Mange lesere betyr at jeg får spredd budskapet mitt, samtidig gir det en plassering på listen. Men jeg klarer å ta meg sammen og fokuserer på at jeg VET at jeg har hjulpet mange med bloggen min, og det betyr alt for meg. Så tusen hjertelig takk for at du leser og deler min blogg.

 

 

Åpenhet hjelper!
#snakkdetihjel

 

Klem fra Nina

 

 

Nina går til psykolog – snart

Else Kåss Furuseth ble tildelt Mental helses Åpenhetspris for 2018 på Verdensdagen for psykisk helse.

 

 

Jeg fikk boken «Else går til psykolog» i gave av datter for flere år siden, enda har jeg ikke klart å lese den ferdig. Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men plutselig ble det brå stopp, klarer ikke konsentrere meg lenge nok til å lese ferdig en bok jeg tidligere kunne brukt bare et par dager på. Jeg tror det stoppet opp samtidig med den mørkeste depresjonen min. Den mørkeste av alle. Da jeg hadde alvorlige selvmordstanker, og jeg strevde med å finne lyset. Selv om jeg har en super familie som bestandig stiller opp for meg.

 

Slike tanker kan komme plutselig på for noen, det kom egentlig som et Lyn fra klar himmel for meg også. Selv om jeg har vert deprimert og sterkt plaget med psykiske lidelser og traumer fra barndommen i mange år, så har jeg aldri vert der at jeg virkelig har planlagt å avslutte livet. Ikke før den gangen. Jeg hadde avsluttet behandling på DPS, og jeg gikk på medisiner. Jeg følte meg helt topp, kanskje litt for ovenpå, for jeg ville løse alle problemer og jeg ville snakke om alt til alle.

 

Jeg husker egentlig lite av den tiden. Det var en veldig tung tid, hverken jeg eller kjærest klarer å huske alle detaljene rundt de dagene da jeg var så langt nede at livet virket umulig å leve. Jeg er skeptisk til å begynne med medisiner igjen, men jeg tror ikke jeg har noe valg. Jeg har hatt mange streiftanker i etterkant, men det har bare vert som et blaff innom og blåst bort før tankene har klart å feste seg.

Jeg gleder og gruer meg til nye samtaler, hvis jeg får komme inn på DPS igjen da, jeg er jo bare søkt inn. Jeg er veldig ubestemt angående en ny runde med medisin enda, en del av meg vil, og en annen del av meg er så sta og vil ikke. Men hjelp trenger jeg, det er det ingen tvil om.

Nå skal jeg prøve å lese et par kapitler i boken, hvis jeg får det stille nok rundt meg til å konsentrere meg. Det er ikke så lett når jeg er helt allergisk mot alt av lyder til tider. Men jeg skal prøve mitt beste, og det er bra nok.

 

 

God Pinse klem fra Nina

#snakkdetihjel