Glem våryr, jeg er høstyr!

 

Å som jeg elsker høsten.

 

 

 

Alle de vakre fargene, den herlige vinden som lager flott musikk og trærne som danser i takt.

 

All den fine soppen jeg kan gå i timevis å plukke og studere, ta bilder av og lære meg en eller to nye.
Alle de gode frukter og bær som jeg kan høste inn.
Stillheten når jeg sitter ute og nyter den magiske naturen vi er så heldige å ha her i vakre Norge.

 

Jeg føler meg nesten nyforelsket, våryr er oppskrytt, jeg er høstyr.

 

Jeg prøver så godt jeg kan å nyte hvert eneste sekund og minne meg selv på hvor utrolig heldig jeg er. Angst og depresjon virker så fjernt og lenge siden, jeg føler meg bare så uendelig lykkelig. Jeg vet at de to kan komme tilbake i full fart, men enn så lenge skal jeg nyte at jeg kan gå meg en tur alene i skogen. Jeg føler meg fri. Jeg er ikke avhengig av at noen må være med meg. Jeg holder meg til skogen rundt hytta, men det er en seier. Tårene presser på, ikke av tristhet denne gangen, men av glede for at jeg er på veien til å bli frisk.
Igjen.

 

#snakkdetihjel

 

Klem fra en lykkelig Nina ❤️🍄

Gaslighting

Gaslighting 

er en systematisk psykisk mishandling for å bryte ned partnerens tro på sin egen hukommelse, virkelighetsoppfatning og dømmekraft. Offeret opplever en tilstand av dyp redsel og forvirring. Gaslighting inneholder de samme elementene som hjernevasking, forhørsmetoder og torturteknikker som er brukt i krig.

 


«Det er viktig å ivareta ungene i en slik situasjon for å unngå senskader.» –
dette er en kommentar som ble lagt igjen på et av mine blogg innlegg. Hva denne personen vil oppnå med en slik kommentar vet jeg ikke. Er det jeg som ikke skal få senskader, eller er det mine barn? Skal jeg få dårlig samvittighet fordi jeg er psykisk syk? Sier du jeg er en dårlig mor og at jeg ikke ivaretar mine barn? Det er godt mulig denne personen mener det godt, men jeg
 vet hvem denne personen er, og det er en av de som har forårsaket en av mine traumer fra barndommen. Det bør dere lese litt om her.

 

Jeg har prøvd å snakke med denne personen tidligere, men det hele ble snudd til at jeg var en dårlig person og jeg hadde ødelagt hele julen for denne personen. Riktignok ble det tatt opp før jul for noen år siden, men det falt seg naturlig da denne personen kom til meg og var så lei seg fordi hen ikke hadde vært der nok for meg i oppveksten. Jeg forklarte denne personen at jeg ikke var sint, men jeg har båret på disse ordene som ble sagt til meg, og det påvirket meg ekstremt mye i min ungdom. Det var dråpen som gjorde til at det rant over for meg den gangen. Det virket som denne personen oppriktig ble lei seg, men tydeligvis ikke etter alle de ekle meldingene hen sendte meg i ettertid om at jeg var et grusomt menneske og hadde ødelagt julen for hen. Jeg kuttet kontakt øyeblikkelig og har ikke angret et sekund i ettertid.

 

Jeg har mye blackout fra min oppvekst, og jeg stoler ikke på mine egne minner. Det var flere personer i rommet som hørte hva som ble sagt til meg den gangen, at det var min skyld, hvis ikke har jeg vært veldig i tvil for det er en grusom ting å si til et barn. Jeg hadde fra før av et annet dødsfall på mine skuldre, min bror.

 

Dette med å ikke stole på egne minner har jeg underet meg over i hele mitt voksne liv. Jeg må stadig få bekreftet mine minner, stoler ikke på hva jeg selv husker på. Jeg har mange ganger sendt meldinger til personer jeg tror kan huske på en episode for å forhøre meg om jeg husker riktig.
Det er ikke bare vonde minner, men mange gode minner også. Selv om jeg er glad jeg ikke husker alle detaljer fra overgrep og andre traumer så vil jeg huske på mer fra min barndom. Jeg har trodd at det var pga all alkoholen jeg drakk jeg husker så lite, men dette nye (for meg) begrepet «gaslighing» passer på en prikk. Jeg ble hjernevasket til å tro at min bror ikke tok selvmord, men at han ble myrdet av min far. Jeg ble overbevist om at det var sant, og jeg var livredd min egen far i mange år. Når jeg i voksen alder har undret meg over ting som ikke stemmer har jeg blitt fortalt at det er noe galt med meg, og at jeg ikke vil huske. Slike ting fucker opp hjernen til enhver person.

 

Begrepet «gaslighting» stammer fra filmen “Gasslys” fra 1944. En ung, sårbar sanger gifter seg med en attraktiv, karismatisk, mystisk eldre mann. Kona opplever en rekke uforklarlige hendelser som får hennes mann til å hevde at hun er gal. Det viser seg senere at det er han som står bak disse hendelsene. Han omorganiserer hjemme, beskylder henne for å flytte på ting uten å huske det, og manipulerer gassen i lysene i huset slik at de blir svake. Målet hans er å manipulere henne og overta arven og formuen hennes.

 

#snakkdetihjel

 

 

 

Den siste runden

🖤

I dag hadde jeg min første time på DPS, igjen. Det er vel tredje runden nå på 5-6 år, og jeg håper dette blir den siste. Søkte meg inn i Mai, så det tok jo sin tid.

 

Jeg er i en mørk periode for tiden, og det virker som angsten koser seg godt og henger seg på den stadig økende kraften til depresjonen. Desto mørkere dager, desto mere angst. Så innmari sliten av denne hverdagen, og jobbe mot de mørke tankene.

 

Jeg som er så stor og kraftig, full av tatoveringer og liker heavy metal, og enda livredd det meste her i livet. Angsten og depresjonen er blind slik gitt, det kan ramme de tøffeste og hardeste, men mange av oss er flinke til å skjule det bak en maske. Jeg gjorde mitt aller beste for å holde igjen tårene på timen i dag, skjønner egentlig ikke hvorfor. Det er vel den der masken som er vanskelig å ta av seg.

 

Jeg håper på en bedre hverdag snart, med litt bedre humør og mye mindre angst. Jeg skal klare det, må bare ha litt drahjelp.

 

#snakkdetihjel

Klem fra Nina

 

 

Velg mine kamper

Jeg savner å skrive daglige innlegg på bloggen, skrive ned hvordan jeg har det akkurat den dagen eller hva jeg tenker på.

 

Gutta krutt har sommerferie og krever mye av min energi. Det er så vanskelig å skrive noe når de er rundt meg med høyt støynivå og latter. De er omtrent aldri stille og jeg må bruke mye energi på å bare godta at de er aktive barn. Av en eller annen merkelig grunn kaster de hver eneste dag alle puter og pledd fra sofaen ned på gulvet, og det gir meg rykninger i øyet. I hodet mitt må putene og pleddene ligge helt riktig i sofaen, men jeg har lært meg at det er faktisk ikke så viktig. Jeg velger bort den kampen.

 

Jeg har det slik med mye. Kommer det plutselig en blomsterpotte i vinduet som jeg ikke har satt der selv kjenner jeg en uro i kroppen og jeg må jobbe mye for at jeg ikke skal flytte den vekk. Vi har langt ifra et plettfritt og støvfritt hjem, her bør du helst ikke komme hvis du har støvallergi, men hvis jeg ikke har kontroll på hva som står hvor, får jeg nesten panikk. Mulig alle interiør frelste har det slik, jeg vet ikke. Jeg er veldig glad i interiør, men det skal ikke gå på bekostning av de andre jeg bor med. 

 

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om å skrive samtidig som det er mye lyder eller at noen snakker til meg. Mye lyder trigger noe i meg og jeg kan bli irritert når noen snakker til meg og jeg egentlig bare vil ha det helt stille.


Jeg har brukt lang tid på å skrive dette, noen må absolutt ha høytlesing fra alle aviser og artikler og jeg har ikke sjangs til å konsentrere meg om å skrive.
Gaffateip neste.

 

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har det slik, men jeg har hørt at det kan ha noe med angsten å gjøre. Mye mer enn det jeg har vært klar over, er relatert til angsten. Den jævla angsten. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men angsten tviholder på bremsen og stopper meg. Holder meg tilbake med all sin kraft. Men jeg skal ikke la den vinne. Det nekter jeg.

#snakkdetihjel

 

Klem fra Nina

Hjertet mitt er knust

Hva gjør deg glad?

Det er tema på Metalheads Against Bullying sin Snapchat denne uken. Jeg følger ikke så mange på Snapchat, men hos MAB er det mye fornuftig og ikke minst mange herlige mennesker som står frem med sin erfaring her i livet. På godt og vondt. Anbefales å følge hvis du bruker Snapchat. 

 


Jeg har mye som gjør meg glad, og en av de tingene er dyrene mine. Dyr som terapi.
Jeg ville jo aller helst ha hund, men siden halvparten av ungeflokken er allergiske mot pelsdyr ble det høner, verdens vakreste hane og en kranset gekko det landet på av kjæledyr. Jeg har skrevet litt om Lemmy, gekkoen min, og verdens vakreste hane, Lucifer.

 

 

 

Lucifer ble min favoritt fra første sekund jeg så han. Kjærlighet ved første blikk. Tro meg, jeg trodde aldri i verden at jeg kom til å bli så glad i en hane, men han gjorde at jeg måtte smile, selv på de mørkeste dagene. Det gjør selvfølgelig ungene og kjæresten min også, men det er noe spesielt med dyr, selv om det «bare er en hane».

 

 

Lucifer kom ikke når jeg ropte på han for noen dager siden, han bruker å komme løpende når han ser eller hører meg, men han kom ikke uansett hvor mye jeg ropte etter han. Etter noen få minutter kjente jeg det i magen, noe har skjedd han. Ikke så lenge etter kommer kjærest med sorte fjær i hånden, og jeg skjønner at Lucifer er død.

 

 

 

Min vakre, gode Lucifer som brukte å snike seg til på rips slang og rotet utover blomsterbedet mitt. Hoppet opp og skulle se om jeg hadde noe godt hver gang han så meg komme ut. Raringen som sprang til vinduet når han fikk komme ut og sto og galte til sitt eget speilbilde. Vakre Lucifer som sjarmerte alle som kom på besøk med den frodige fjærdrakten sin som skimtet i grønn, blå og lilla gjennom det kullsorte.

 

 

 

Kun to dager før snakket jeg med en tatovør om å forevige Lucifer på kroppen min. Jeg viste frem bilder og skrøt og var så stolt over Lucifer.

Nå vet jeg hva jeg skal spare til, uten tvil, Lucifer skal få en minne tatovering.

Han var ikke bare en hane, han var min lille lykkepille og jeg savner han så mye.

 

 

Lucifer som liten kylling 🖤

 

En lykkelig dag

I dag fyller disse to kranglefantene 8 år.

 

 


Vi skulle bare på vanlig ultralyd, men ble lagt inn fordi noen ville presse seg ut. En liten undersøkelse og riene var i gang.
Det var rimelig nære på at førstemann ble født den 18. juli, men det ble samme dato med en knapp margin. 

 

Gutta ble født i uke 36, premature, men legen på sykehuset mente at førstefødte ble unnfanget 4 uker før broren sin.
Han så ut som en fult utviklet baby, veide over 3,5kg og 51cm lang. Ingen premature trekk, i motsetning til broren som var bitteliten og veide kun litt over 2 kg. 

 

 

 


Det var et ganske tungt svangerskap med svangerskapskløe, svangerskapsforgiftning og ekstrem kvalme. Jeg kunne ikke kjenne lukten av sjokolade uten å kaste opp. For en sjokolade elsker som meg var det reneste torturen.

 

Gutta krutt har gitt meg mange grå hår, men de har også gitt meg utrolig mye glede og latter.
Snille, omtenksomme og fornuftige gutter som jeg er uendelig stolt over.
Uendelig stolt over alle mine barn.


Nå skal jeg bake ferdig sjokoladekaken, heldigvis blir jeg ikke kvalm av sjokolade lenger. 

 

 

Sommerkroppen full av angst

Tenk deg at du er introvert, plages mye med sosial angst og har veldig lav selvfølelse og tror selv at det er ingen i hele verden som har en mer skamfert kropp enn det du har. Du skal nede på badestranden og der krydde det av mennesker, noe som snodig nok kom som et sjokk.

 

Trekker, løfter og suger inn det som kan på vei nedover til stranden, tenkte ikke på å ha noe over badedrakten som ikke sitter helt som den skal. Kun en litt for liten shorts over. Valkene tyter frem både her og der.  Skulle jo bare ta en kjapp dukkert med ungene, tenkte ikke over å sjekke i speilet for å se hvordan man egentlig ser ut, eller tenke såpass langt at det antagelig var mange andre som også ville bade i denne varmen.

 

Det knyter seg i magen og den vante følelsen av å bli sakte kvalt er på plass og det blir ekstra vanskelig å puste. Jeg kjenner at dette vil jeg ikke i det hele tatt, men jeg må for ungene sin del. Tårene som presser på er lett å skjule, svetten renner i strie strømmer nedover ansiktet. Det eneste jeg vil er å kjøle meg ned. Takler ikke denne intense varmen.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, en populær badeplass helt for oss selv på en så varm dag? Hjernen min fungerer ikke helt som den skal. Enten er den på høygir og overtenker alt og ingenting, eller så er den helt skrudd av og slike ting skjer. Noe som egentlig er veldig logisk tankegang kommer som et lyn fra klar himmel og jeg sitter igjen som et forfjamset spørsmålstegn.

 

Denne kroppen har bært og født frem 4 flotte barn, og det er mange tigerstriper på denne lange kroppen. «Bær tigerstripene med stolthet», roper damer med et par omtrent usynlige striper på innsiden av låret. Jeg har prøvd i mange år, jeg godtar de litt mere nå enn i min ungdom, men stolt over det? Nope. Mine strekkmerker ligner aller mest på zebrastriper, de dypeste stripene blir aldri brune, de er hvite eller lettere rød, mens resten av kroppen er brun. Jeg har vurdert å tatovere zebramønster på magen og nedover lårene, da blir det iallfall kunst utav det. Jeg elsker tatoveringer og jeg føler meg litt bedre for hver tatovering jeg tar, jeg får litt bedre selvfølelse for hver gang.

 

Jeg veier altfor mye, og det hjelper heller ikke på selvfølelsen på en strand full av spretne brune sommerkropper uten noen form for feil eller mangler. Alle er så fine, og  jeg føler meg som den stygge andungen. Klarer ikke gå ned og bade med ungene, sitter bare og følger med de og håper de aldri får den samme følelsen som jeg har om meg selv.

 

Jeg tar uansett denne som en seier, selv om jeg ikke klarte å gå ned for å bade så holdt jeg ut i mange timer på en badeplass med altfor mange mennesker på en gang i en ikke så veldig flatterende, men behagelig badedrakt.
Neste gang skal jeg klare å bade sammen med ungene, uansett hvor mange mennesker det er på badeplassen.

 

Klem fra Nina

 

#snakkdetihjel

Eksponeringsterapi

«Hvorfor er du så redd for det da, mamma?» spør sønnen på straks 8 år meg stadig vekk.
«Jeg er ikke redd noe jeg.» sier han ganske så eplekjekt.

Selv om han bare er 8 år så er jeg nesten helt sikker på at det stemmer godt. Han er av typen som bare hiver seg rundt og prøver ting, og klarer det, uten å tenke katastofetanker i lang tid i forveien.
Når jeg peker på et stort fjell med en vakker buldrende foss, så er det for å vise han hvor vakker natur vi har her i Norge. Han responderer med at det fjellet der skal han hoppe ned fra i fallskjerm, eller med de draktene som har vinger. Jeg har allerede begynt å grue meg til fremtiden der han skal drive med ekstremsport, for det er vi ganske sikker på at han kommer til å gjøre når jeg ikke får bestemme lengre.

 

Tvillingbroren er litt som meg, han vil ikke prøve ekstremsport eller andre ting som setter i gang adrenalinet. Ikke liker han å være så mye blant mange mennesker heller. Han har sagt til meg at han tror de som ser på han når vi er ute tenker stygge ting om han. Jeg spurte om hva han tenker på når han ser andre mennesker, om han tenker stygt om dem. Han så på meg med et stort spørsmålstegn og sa at nei selvfølgelig tenker han ikke slik. Det ble faktisk litt bedre etter vi hadde den samtalen. Merkelig hvor lett det kan være å gi råd, men ikke klare å følge de selv.

Jeg sitter her og hører på tordenværet og huker meg sammen for hvert store brakende bulder som kommer med jevne mellomrom. Jeg prøver å ikke vise tvillingene hvor redd jeg er, men inni meg er det helt kaos og jeg kjenner at tårene presser på. Den forferdelige ulykken med de tre søstrene på tur har nok gjort meg enda litt mere redd for torden og lyn. Jeg prøvde å være litt ute i hagen når uværet begynte, men det var ikke mange minuttene før jeg måtte springe inn. Jeg tar det likevel som en seier at jeg greide å være litt ute når det begynte å tordne og lyne. Jeg prøver så godt jeg kan å gi meg ros for det jeg klarer, ikke henge meg opp i det jeg ikke klarer. Det hjelper faktisk ganske så mye, og jeg føler meg som et litt bedre menneske etter jeg har begynt å flytte fokus.
Jeg anbefaler det på det aller varmeste.
Og ikke gi opp! ❤️

#snakkdetihjel

Stor klem fra Nina

 

Livet med angst

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå, det ble en lengre pause enn jeg hadde tenkt. Tiden flyr av gårde og jeg har bare ikke tatt meg tid til å skrive noe.

 

Livet med angst er ikke så enkelt, hverken for meg eller de jeg bor med. Jeg har kommet inn til behandling hos DPS, men ikke før slutten av August. Jeg er egentlig veldig forundret over at det er så lang ventetid, spesielt med tanke på at jeg har vært der i flere runder tidligere og sist gang med sterke selvmordstanker.
De streiftankene om å avslutte livet er der enda, men de setter seg ikke fast slik som de gjorde for bare et par år siden.  Jeg klarer å vente til slutten av August for time, akkurat nå tenker jeg «fuck it», jeg klarer meg selv uten medisiner og behandling. Men jeg vet at det kommer mørkere dager og det er de jeg trenger hjelp med. Det er altfor lang ventetid for å få psykisk helsehjelp, det er det regjeringen burde fokusere på med sin nullvisjon for selvmord.

 

Angsten min og de rare tankene mine setter så mange stopper for meg. Bare det å gå på et ukjent toalett er ekstremt vanskelig for meg. Går og holder meg som et lite barn, og det slår seg selvfølgelig i magen og jeg blir i ekstra dårlig humør. Jeg prøver å gå på toalettet men det låser seg helt fullstendig. For noen år siden klarte jeg ikke i det hele tatt å gå på et offentlig toalett, nå kan jeg i alle fall tisse hvis det ser rent nok ut, men aldri i verden nummer to. 

 

Det sier seg selv at det blir vanskelig å være lenge borte fra det trygge hjemmet vårt. Ikke tør jeg kjøre bil på veier jeg ikke kjenner, og jeg får panikkangst av å være alene på en ukjent plass. Som vanlig viser angsten seg som sinne og det kan fort bli konflikter av slikt. Heldigvis tror jeg kjærest vet når det er angst og når jeg virkelig er sint, men det har ikke bestandig vært slik.
Åpenheten om angsten både for meg selv og til andre har vært til stor hjelp, og de fleste rundt meg skjønner meg mye bedre nå når jeg er så åpen. Åpenhet hjelper virkelig, jeg skulle bare ønske at det fjernet all angst med å være åpen, men det krever nok litt mer enn det. 

 

#snakkdetihjel

 

 

 

Klem fra Nina

Skrivesperren løsnet

Nå er jeg endelig i gang med boken min, men det blir noe helt annet enn det jeg skrev i innlegget Hjernevasket – min bok.

 

Jeg har gått vekk fra å skrive en selvbiografi, og heller skrive den som en roman. Det blir en blanding av virkelige hendelser og fiksjon, og det tror jeg blir den beste løsningen for min del. Fikk mange gode tips og råd i går om hvordan jeg skal gå frem for å skrive boken min, så nå er det mye lettere å komme i gang. Jeg tror ikke boken blir ferdig med det første, men jeg er så lettet for at jeg endelig har en god start og at jeg er i gang.

 

Det har virkelig hjulpet meg masse å skrive her på bloggen, jeg har fått så mange gode tilbakemeldinger fra alle dere som leser bloggen min. Det har gitt meg styrke og en dose selvtillit, det har jeg ikke hatt på veldig lenge. Så tusen takk til alle dere som har heiet på meg og gitt meg styrke til å fortsette å være åpen. Jeg blir nok litt mindre å se her fremover, mye å gjøre i ukene som kommer, og det blir lite tid til skriving når tvillingene går ut i sommerferie. Men jeg kommer til å stikke innom og oppdaterer litt, og spre åpenhet om psykisk helse. Det er min hjertesak og det kommer jeg aldri til å slutte med.

Ønsker dere alle en god sommer.

 

 

Klem fra Nina