Jeg har hatt noen rolige late dager uten noen spesielle angst hendelser, deilig. Så lenge jeg bare skal være hjemme i min lille trygge sone så er angsten som regel under kontroll. 
 

Tidligere kunne angsten bli trigget av at telefonen ringte, men nå står den på lydløs hele tiden. Jeg har prøvd å ha på bare lav ringelyd eller vibrering, men i perioder skvetter jeg opp i taket av lyder, så jeg fant ut at lydløs var best for meg. Hvor mange ganger jeg har kastet telefonen i taket fordi den har ringt mens jeg har holdt den i hånden har jeg mistet tellingen på. Jeg kunne vel skrudd av telefonen, men jeg er av den avhengige typen, min mobil er med meg overalt, utenom i sengen. 
 

I sengen har jeg nettbrettet mitt det jeg kun har Netflix, Viaplay og Disney+ installert. Jeg må sovne til en serie eller film, hvis ikke våkner jeg ofte opp til mareritt. Det hender seg jeg får mareritt innimellom likevel, men de er ikke så intense. I en periode var det så mye mareritt, så vonde og virkelige, at når jeg våknet var jeg bokstavelig stiv av skrekk. Jeg våknet opp og klarte ikke røre meg. Tårene bare trillet i stillhet, hjertet mitt raste i full fart og hele kroppen min var som støpt i betong. Slik har jeg ikke hatt det på lenge, heldigvis. Den følelsen der er ikke god. Ofte henger slike mareritt igjen resten av dagen. Følger etter meg som en mørk sky. Jeg blir enda mere skvetten, dårlig humør og veldig nedstemt. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har ikke hatt mørke tanker på en stund nå, men jeg har også jobbet intens med å skyve bort alle negative tanker om meg selv. Kanskje litt for mye, for jeg har belønnet meg selv med sjokolade ofte. Det er en irriterende sirkel jeg må komme meg utav. Jeg kan ikke legge på meg et gram mere, den skjeve ryggen min klarer ikke vekten, det er som om den skriker etter å få av seg litt ballast så den får strekke seg ut. Hofta mi knirker værre enn en gammel låvedør og i kjent stil har den teamet seg opp med ryggen min. De to knirker og verker sammen og trygler om en lettere hverdag. Jeg har hørt bønnen og sier meg enig, nå er det nok. 

Hvordan jeg skal klare å slutte å bruke søtsaker som belønning, trøst, sinnaspising og hundre andre unnskyldninger jeg bruker for å trøkke i meg sjokolade vet jeg ikke enda. Men jeg skal klare det, det er jeg sikker på. Jeg tenker at jeg må erstatte sjokoladen med noe, legen min prøver å overbevise meg om at «gulrot er også godt», men det er bare å glemme altså. Jada det er godt, men ikke sjokolade godt. 

Men alt det der må vente noen dager til, ingen vits i å begynne med sjokoladenekt midt i påsken. Men rett etter påske skal jeg starte med ingen søtsaker i ukedagene, det burde vel være lett? 
 

Ønsker dere alle en riktig God Påske, nyt den så godt det lar seg gjøre. 
 

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram under samme navn, Hjernevasket

Jeg tenker mye på hvorfor denne personen bestemte seg for å manipulere meg til å bli så redd pappa. Til å tro at han tok livet av min bror.

Jeg tenker like ofte på hvorfor jeg trodde på det.

Jeg har følt så mye skam og skyld for hva jeg har forårsaket for pappa. Pappa har aldri gjort noe for å skade meg, hverken fysisk eller psykisk, selv om enkelte den dag i dag prøver å manipulere andre familiemedlemmer til å tro det. Etter så mange år.
Hvem er det som gjør slikt? Tror den personen så mye på sine egne vrangforestillinger, at det har blitt en virkelighet for hen?

Min bror døde i 1991, han tok sitt eget liv. Det er det ingen tvil om. Under behandlingen jeg fikk på DPS hjalp min terapeut meg med å få kontakt med to av politimennene som kom hjem til oss kvelden 14.desember. De husket saken veldig godt. Det setter sine spor å se en tenåring som har tatt sitt eget liv. De kunne forsikre meg om at det var et selvmord. Det var ingen tvil. Jeg visste jo egentlig det, men det har blitt sådd så mye tvil i meg i så mange år.

Jeg husker den tanken jeg fikk da de sa det ikke var noen tvil. Da var det jo på grunn av meg at han tok sitt eget liv. Det er vel derfor den tvilen grodde fast i meg, jeg ville ikke være skyldig. Jeg er ikke det heller. Jeg tror jeg kan si det høyt og tro på det selv nå. Det var ikke hverken min eller pappa sin skyld at han tok sitt eget liv. Han tok det valget selv. Hvorfor det vet jeg ikke, det vet bare han, men han hadde det ikke lett.
Det er veldig mange som sitter igjen med en skyldfølelse etter noen som er nær de har valgt å ta selvmord. Det er så lett å la de tankene komme. Jeg tror veldig mange sitter igjen med mange spørsmål med svar de aldri får. Det er uendelig vondt å miste noen til selvmord, derfor er det så viktig at vi tar den praten. Vi må snakke høyt om hvordan vi har det. Vi må slutte å dømme andre og si «bare ta deg sammen». Vi må snakke det ihjel!
 

Det er ikke så lett for meg å skrive om mine psykiske lidelser og selvmordstanker. 
Jeg har kun åpnet meg for en håndfull mennesker tidligere i livet, og jeg har ikke kunnet snakke høyt om min brors selvmord eller mine egne tanker om det. 

Jeg trodde at hvis jeg bare holdt det inne så gikk det over til slutt. Går det an å ta så feil?  Jeg sitter ofte med hjertebank og jeg må presse meg til å trykke «publiser» når jeg skal legge ut nye blogg innlegg. Så hvorfor fortsetter jeg? For å vise at vi må snakke det ihjel! For å tie de som sier «det er bare å ta seg sammen.»
 

Det er utrolig viktig å snakke om den psykiske helsen vår, og jo mere vi snakker om hvordan vi har det inni oss, desto flere selvmord kan vi forhindre. Vi kan faktisk redde liv. Vil ikke du være med og redde et liv?

Jeg vet at det har vært vanskelig for mange rundt meg å høre at jeg har hatt mange selvmordstanker, men det er så viktig å være åpen om det. Men det er også veldig viktig å be om hjelp. Snakk om hvordan du har det til noen du stoler på, og be fastlegen din om hjelp. Det finnes mange hjelpetelefoner hvis du klarer å ringe. 

Sliter du ikke med den mentale helsen selv, så sett deg ned og vær en god venn og ikke minst en god lytter. Du trenger ikke si så mye, men vær der for den personen som trenger deg. Rekk ut en hånd, en skulder å gråte på, det kan være nok akkurat der og da.

Selvmordstanker er et så tabu emne til de fleste enda, og det må vi gjøre noe med. Vi må snakke det ihjel! 

Mental Helse har en kampanje gående der de oppfordrer til å snakke om selvmords tanker. 
Les her hva de skriver https://innhold.mentalhelse.no/strong-not-silent

Jeg føler meg veldig bra for tiden, en god periode og jeg ser lyst på fremtiden. Det føles veldig godt å ikke ha den mørke skyen hengende over seg. 
 

Det er endelig omtrent fritt for snø her vi bor, og jeg kan begynne med mine gåturer i skogen igjen. Det gir meg mye påfyll. Jeg blir ikke frisk fra hverken angst, depresjon eller noe annet med mine mange turer, da skulle jeg vært frisk for mange år siden. 
 

Hva som skal til for at akkurat mine lidelser skal forsvinne, det er jeg på jakt etter enda, men jeg vet at humøret mitt blir bedre når jeg får være kreativ. Så lenge jeg ikke blir for kreativ, eller henger meg opp i antall hjerter og tomler opp.
 

Les gjerne dette innlegget miniblogg.no/hjernevasket/118093/slutt-aa-sutre-bare-ta-deg-sammen.html

Jeg er å finne på både Facebook og Instagram under sammen navn, Hjernevasket

Jeg gleder meg sjukt mye til å endelig dra på soppjakt igjen. I år skal jeg hive meg på jakten etter skarlagen vårbeger, og jeg vet av et par plasser jeg har sett den tidligere.  Det er en merkelig greie jeg har, jeg har null stedsans og hukommelse værre enn en gullfisk, men jeg kan huske omtrent nøyaktig hvor og når jeg fant en sopp. 
 

Jeg har ikke plukket den tidligere fordi det er ikke så lenge siden den ble merket som en god matsopp, men likevel husker jeg hvor jeg så den sist. Skarlagen vårbeger er jo ganske så lett å kjenne igjen, og jeg synes den ser ganske så fristende ut.
 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg liker ikke å gå alene i skogen, jeg kan rote meg kraftig bort, men det er vel fordi jeg går med nesen langt nedi bakken for å studere sopp og lete under mosen etter skatter.  Mannen min sier jeg må løfte blikket opp og se etter kjennetegn på hvor jeg er, men jeg foretrekker at han er med meg. 
 

Edderkopper og andre små ekle dyr, som jeg ellers er ganske redd, eksisterer omtrent ikke når jeg får på meg soppbrillene mine. Alt som betyr noe da er å studere og plukke mest mulig sopp. Jeg går nesten bestandig med en hettegenser med hetten godt over hodet for å unngå kryp i håret, men er det en edderkopp ved soppen jeg skal plukke så gjør det meg ingenting.

Jeg er vel det man kan kalle for soppgal, og jeg får veldig mye god informasjon for ting man kan høste innpå denne siden. 
 

Skarlagen vårbeger

Veldig dyktig mann som plukker og høster mye fra naturen. Helt utrolig hvor flink han er. Har fått mye gode tips av å følge han. Han legger også ut YouTube videoer der man lett kan lære seg sikre sopper. For er det noe som er viktig før du legger ut på soppjakt så er det at du vet 100% sikkert hva du plukker. 

Jeg liker forresten ikke å spise sopp, så det meste blir gitt bort men steinsopp er noe av det jeg kan spise litt av. Jeg kan like smaken på sopp, men ikke konsistensen. 

Jeg har mine faste sjekkeplasser for de fleste soppene, alt etter hvilken sesong det er. Mange tror at soppsesongen begynner til høsten, men den begynner faktisk ganske så snart. Det kommer vel an på hvor soppgal du er, men jeg bruker soppgalskapen min til terapi og det gir meg noe å se frem til. Glede meg til sesongen starter, og lære meg noen nye sopper og kanskje noen andre spiselige nyttevekster. 
 

Så lenge jeg har noen i nærheten av meg i skogen eller jeg går i en skog jeg kjenner godt nok til å gå alene i så nyter jeg stillheten og ikke minst gleden av å finne en sopp jeg har vært på jakt etter lenge. 

Hvert år prøver jeg å lære meg noe nytt å sanke, og i år er det sol sagt skarlagen vårbeger. Min første vårsopp, og jeg har store planer om å prøve å spise den. 

Mannen min liker mest vanlig kantareller, men det er det nesten litt for kjedelig å plukke nå. De er jo overalt, spesielt traktkantarellen. 
 

I går skrev TV2 Nyhetene om en mann som sliter både psykisk og fysisk på grunn av konsekvensene av denne pandemien vi har vært i over 1 år nå. 

Jeg bruker sjeldent å lese kommentarfeltet, men denne gangen ville jeg ta en titt. 
 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg er skuffet og lei meg for hvor mange det er som enda mener det er bare å «ta seg sammen å gå en tur ut i frisk luft». 

Jeg skulle ønske det var så enkelt. 

Jeg skulle ønske alle mine mørke tanker og selvskading med mobbing av meg selv forsvant med en gang jeg åpnet døren og fikk frisk luft i ansiktet. 

Jeg skulle ønske at alle disse tankene mine om skyld for min bror og bestemors dødsfall forsvant for hver sopp jeg plukker når jeg er på en av mine mange soppturer.

Jeg skulle ønske at hver dag jeg går på fjellet oppe på hytta så forsvant både djevelen på skulderen og alle destruktive tanker.
 

Jeg ønsker at andre kan forstå at det ikke er en ønsket situasjon å være så langt nede i det mørke. Jeg sitter ikke å synes synd på meg selv og valter meg i selvmedlidenhet. Men det virker som enkelte enda tror at hvis man snakker om hvor vondt man har det på innsiden, så er det det samme som å synes synd på seg selv. 

Jeg forstår det ikke. 

 
Jeg har skrevet tidligere om det å «ta seg sammen», det kan du lese her:

miniblogg.no/hjernevasket/117355/kjoep-deg-fri-for-angst.html

Forstår dere hvor mye skade dere forårsaker med å si slikt til de som sliter med den psykiske helsen? Det er slitsomt nok å være så langt nede. Det hjelper absolutt ingenting at noen påstår at det er bare å «ta seg sammen – spis mindre – vær ute blant mennesker». 
 

Jeg har skrevet det tidligere, og jeg skriver det igjen: DET FINNES INGEN FASIT. 
Hva som hjalp DEG ut av din krise er ikke nødvendigvis det som hjelper for noen andre. 
 

«Jeg ble frisk av å gå en tur hver dag.» 

Så fint for deg! 
Så fint at en tur om dagen hjalp akkurat deg, men JEG har gått mange turer uten at det hjalp noe. Tror du ikke jeg prøver alt jeg kan? Tror du at det er så lett å komme seg opp og ut av døren når det er på det mørkeste? 
 

Det er ikke så enkelt å få hjelp heller, det er enormt lang tid for å komme seg inn til samtaler. Det er hjelpetelefoner man kan ringe, men det er ikke alle som klarer det heller. Jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å ta en telefon eller be om hjelp. Jeg er så heldig at jeg har en fastlege som skjønner og bryr seg, men det er ikke alle som har det heller. Prøv å forstå at det er ikke så enkelt. Prøv å forstå at det ikke er en lettvint løsning på psykiske problemer. Du sier ikke til noen som sitter i rullestol at de må bare skjerpe seg, reise seg opp å gå. Du kan ikke se på utsiden hvor vondt det er på innsiden.

JEG elsker å gå tur, men nå i det siste halvåret har det vært veldig lite. Jeg liker ikke vinteren så spesielt og ikke klarer jeg å være så lenge ute når det er kaldt pga lungene mine. Kulde og KOLS passer svært dårlig sammen. 

Hagearbeid og sopp plukking er noe av det som gir meg påfyll i hverdagen. Påfyll av energi. 
Det er ikke min kur for å bli frisk fra noen av mine psykiske lidelser. Hjelper det der og da? Tja, angsten min er med meg på hver eneste sopptur, jeg er livredd for å gå meg vill. Angsten min er skyhøy når ungene er med, livredd for at det skal skje noe med dem. Men når jeg klarer å slappe av, så nyter jeg den friske skogsduften og ikke minst stillheten. Men blir jeg frisk av det? Neppe. Hjelper det meg å skrive/snakke om det. Et stort rungende JA! 

SNAKK DET IHJEL!

Rockesokk markerer verdensdagen for Downs syndrom, og det blir jeg gjerne med på i år også, selv om jeg egentlig ikke bruker sokker.
 
 

Jeg har tidligere jobbet på et dagsenter for funksjonshemmede, det er en arbeidsplass jeg virkelig savner. Når jeg først ble anbefalt å søke dit hadde jeg veldig liten kunnskap om mennesker med Down Syndrom. Jeg hadde av en eller annen merkelig grunn fått det for meg at alle med down syndrom var sinte og aggressive mennesker. 
Altså, jeg skjemmes når jeg tenker tilbake på hvor dømmende jeg var, for finere mennesker skal man lete lenge etter. Jeg ble alltid, uten unntak, møtt i døren med en god klem og spørsmål om hvordan jeg hadde det. Så omsorgsfulle, så gode og verdens beste klemmer. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg lo og hadde det veldig morro på jobben min, selv om det kunne være slitsomt enkelte ganger så veide det opp at jeg så hvor glad de var for å se meg når jeg kom på jobb. Og jeg var virkelig glad i alle de. 

Jeg savner virkelig den jobben, kanskje til og med mere enn jeg savner å jobbe som skomaker. 

Jeg jobbet en tid med å være fritidskontakt for et par eldre damer og jeg likte det også veldig godt. Den jobben ble satt på pause pga pandemien og etterhvert tok angsten min helt over og jeg sa opp jobben. Den angsten ødelegger enormt mye for meg, men jeg skal få overtaket igjen, og denne gangen skal den ikke få lov til å komme tilbake og ta styringen. Det har jeg bestemt meg for. Jeg savner veldig å ha en jobb, det å føle at jeg gjør litt nytte i hverdagen. 
 

Det samme gjelder for oss alle, om vi har Down syndrom eller ikke. Det å ha en jobb eller aktivitet å gå til en dag eller flere dager i uken kan utgjøre en enorm forskjell. Det er ikke så lett å finne seg en jobb hvis man har ulike utfordringer i hverdagen, om det er psykisk eller fysisk. Jeg håper at det kan bli mere inkludering i arbeidslivet, uansett antall kromosoner eller utfordringen vi har. 

Ja til et fargerikt fellesskap.

Jeg har aldri vært glad i å bruke store fancy ord, voksenord som jeg liker å kalle det, men det er det virkelig mange andre som liker. 

Jeg skjønner at mange elsker store ord og uttrykk, og det er helt sikkert et behov for det som jeg ikke skjønner.  Store voksenord kan gjøre meg veldig oppgitt når jeg gang etter gang må lese noe som egentlig er enkelt, men som blir så vanskeliggjort at jeg gir opp.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg kjenner på en følelse av dumhet, at jeg som godt voksen kvinne ikke kan lese en enkel artikkel uten at ordboka må frem. Den følelsen av dumhet henger igjen fra barndommen, en følelse jeg ikke unner noen.

Greit nok, jeg bestemte meg i ganske ung alder at alle disse råflotte, helt umulig å uttale ordene, skal ikke jeg bruke noe energi på. Det finnes lettere alternativer. Jeg har ingen behov for å fremstå som smartere ved å bruke ord jeg ikke forstår, jeg liker den enkleste måten. Tungen krøller seg nok fra før av.

Jeg kunne ikke uttale lange latinske ord som ung, så jeg ble ledd av og i samme åndedrag fikk jeg høre hvor lik min far jeg var. Og han var jo ikke så smart. Det fikk jeg stadig høre. Med andre ord, jeg var også dum. Det har satt seg fast i benmargen min og fulgt meg gjennom hele mitt voksne liv. Det har blitt gjentatt så ofte at jeg begynte å tro at jeg ikke var så smart. Kanskje det er der jeg begynte mobbingen av meg selv? Jeg har mobbet meg selv lenge, men jeg har ikke skjønt det før nå. 

Mulig jeg ikke er så smart, men jeg har et hjerte fylt med empati og jeg prøver alt jeg kan for at andre skal ha det bra. Jeg vet hva som betyr mest for meg, empati og omsorg vinner det glatte lag over høy intelligens. Du kan være så smart du vil for meg, men det er måten du behandler andre mennesker på som betyr noe. Det er det som gir deg en verdi. 
 
 

Som voksen kan jeg knapt uttale mitt eget navn når jeg er nervøs nok. Har faktisk presentert meg med feil navn, og jeg heter Nina. Hvor vanskelig kan det være å si sitt eget navn, spesielt når det er kun 4 bokstaver? Hvordan forklarer man det? «Oi shit, jeg heter ikke Aina, jeg husket feil.» Blir ganske så rød i kinnene av noe slikt, rødglødende. 

Det er ganske så typisk meg, men det er også en typisk ting jeg kan le av. Jeg har heldigvis en god dose humor og selvironi. Tror jeg da. Jeg mobber ikke meg selv for absolutt alt jeg gjør, så det at jeg sier mye feil og ikke klarer å uttale lange teite ord kan jeg le av. Jeg kan bli lei meg hvis noen skal gjøre narr av meg, det har blitt gjort veldig ofte, og det er veldig unødvendig. Gjerne le med meg, men ikke av meg. 

I dag ble jeg overtalt til å bli med på isfiske, rimelig lenge siden sist, og det blir nok lenge til neste gang. Jeg ble lokket med godsaker og sjokolade.. 

Jeg klarer ikke tenke på noe annet enn at isen kan være utrygg, og livredd for at tvillingene skal dette igjennom. Kjæresten min prøver så godt han kan å forsikre meg om at isen den er veldig trygg enda. Der er ikke noe farlig at de leker seg helt inne ved land der isen løsner først. Men han klarer ikke overbevise denne nervøse damen så lett. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hjertet mitt er på tur opp halsen og jeg reagerer med å bare være i dårlig humør. Det er ofte slik at redsel og sinne dukker opp samtidig, og jeg prøver å roe meg ned og betrygge meg selv om at kjærest vet hva han snakker om. Jeg ser at isen er tykk og jeg tror det skal mye til før denne isen rører på seg, men angst trollet inni meg prøver så godt det kan å gjøre meg usikker. Det kan jo være utrygt enkelte plasser inne ved land.. 
 

Isfiske er noe jeg har likt veldig godt tidligere, men det er så sjeldent vi (jeg) får noe, så da går jeg veldig fort lei. 

I April 2019, fikk jeg faktisk en ferskvannstorsk, Lake, og det var helt utrolig kult. 

Jeg har lest at det er mange som jakter på denne, og da kan jeg bare fortelle at denne fikk jeg på bolle fra butikken oppe i Stuggudalen, Tydal. 

Kjempekjedelig å høre for sportsfiskere, men det var det jeg fikk den på. Ja, så sølte jeg litt øl oppe i hullet ved et uhell, tror ikke det var derfor den bet på, men hvem vet. Verdt et forsøk.

For flere supernyttige fisketips bør du følge en annen blogg.
 

I dag skal pappa operere hjertet, og jeg er så uendelig nervøs. Jeg ser ikke pappa så ofte som før, og jeg husker faktisk ikke på sist jeg ga han en klem. Jeg gleder meg til denne pandemien er over, da skal det klemmes! 
 

Tiden kommer til å bevege seg i sneglefart i dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å ikke bare kjenne på den stadig voksende uroen for at noe kan gå galt. Jeg har lest litt om operasjonen, men bare akkurat nok til å vite hvordan det skal foregå. Jeg kan ikke lese om komplikasjoner, da kommer jeg til å havne på sykehuset med hjertefeil selv. Iallfall symptomene på det. 
 

Jeg har gått glipp av mange år med pappa, og det gjør meg fremdeles vondt å tenke på hvordan han hadde det i den perioden. Jeg har tidligere skrevet litt om det, og det kan du lese her:

miniblogg.no/hjernevasket/114085/hjernevasking-skadene-i-ettertid.html

Pappa er som regel av den optimistiske typen, alt ordner seg, og ting er ikke så farlig. Det er iallfall det han sier til meg, og det er ofte akkurat det jeg trenger å høre. 
 

Skulle ønske jeg hadde arvet litt mer av den biten. Jeg overtenker, analyserer alt opp&ned, ser for meg den værste utveien og det meste er generelt livsfarlig. 
 

Jeg skulle ønske jeg var en så god og støttende forelder, som pappa er til meg, for mine barn. Jeg prøver selvfølgelig så godt jeg kan, men jeg har altfor mange ting som foregår oppe i mitt eget hode. 
Jeg har prøvd å skjule mine problemer for mine barn, men barna er så mye klokere enn vi tror. De gjennomskuer og ser alt, slik som jeg merker at pappa er bekymret for operasjonen, selv om han sier det motsatte til meg. 
 

Jeg blir nesten litt religiøs når jeg er så nervøs som jeg er nå, jeg ber alle guder og gudinner om å ta vare på pappa. 

Veldig glad i deg, pappa.

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram. «Hjernevasket» 

I går hadde jeg rett og slett ikke noe energi til overs til å skrive et nytt blogg innlegg. 
 

Noen dager er dessuten hjernen min skikkelig satt på pause, og da har jeg lært meg at jeg skal bare ta det med ro. Det blir som regel bare klabb og babb hvis jeg prøver på noenting på slike dager. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lufta har skikkelig gått utav meg, og jeg orker ikke gjøre stort annet enn å kle på meg. Prøver å smårydde og gjøre noe fornuftig men må ta lange pauser i sofaen. Det knyter seg i halsen, og det er mye tyngre å puste for hver lille bevegelse jeg gjør. Jeg har lenge trodd at det har sammenheng med de dårlige lungene mine, men det er nok angsten min. Selv når jeg bare er hjemme helt alene. 

Det ble skrevet en liten artikkel for noen år siden om meg og min KOLS. Linker til den her.

https://www.tv2.no/a/9700619/

Jeg er uten tvil helt bombesikker på at lungesykdommen min var grunnen til at min angst blusset opp igjen. Det var som å få et slag i trynet da jeg fikk den beskjeden. Hele verden raste sammen for meg, og jeg gråt hver eneste dag i lang tid. Jeg hadde gledet meg så utrolig mye til å endelig få jobbe som skomaker. Jeg hadde så mange drømmer, men alt ble knust i et åndedrag. 

Det at jeg senere ble uføretrygdet ga meg enda en ny sorg, men jeg har ikke gitt meg helt på den enda. Jeg skal få til å jobbe litt igjen. En vakker dag. Kanskje jeg en vakker dag kan dra rundt og holde foredrag om alt det jeg har opplevd, og snakke om psykisk helse. Det hadde vært noe det. Kjenner det knyter seg i halsen bare ved tanken. En vakker dag skal viljen og lysten vinne over angsten. En vakker dag.

miniblogg.no/hjernevasket/116300/mestringsfoelelse.html

Følg meg gjerne på Facebook og Instagram under samme navn. Hjernevasket