Jeg savner å skrive daglige innlegg på bloggen, skrive ned hvordan jeg har det akkurat den dagen eller hva jeg tenker på.

Gutta krutt har sommerferie og krever mye av min energi. Det er så vanskelig å skrive noe når de er rundt meg med høyt støynivå og latter. De er omtrent aldri stille og jeg må bruke mye energi på å bare godta at de er aktive barn. Av en eller annen merkelig grunn kaster de hver eneste dag alle puter og pledd fra sofaen ned på gulvet, og det gir meg rykninger i øyet. I hodet mitt må putene og pleddene ligge helt riktig i sofaen, men jeg har lært meg at det er faktisk ikke så viktig. Jeg velger bort den kampen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har det slik med mye. Kommer det plutselig en blomsterpotte i vinduet som jeg ikke har satt der selv kjenner jeg en uro i kroppen og jeg må jobbe mye for at jeg ikke skal flytte den vekk. Vi har langt ifra et plettfritt og støvfritt hjem, her bør du helst ikke komme hvis du har støvallergi, men hvis jeg ikke har kontroll på hva som står hvor, får jeg nesten panikk. Mulig alle interiør frelste har det slik, jeg vet ikke. Jeg er veldig glad i interiør, men det skal ikke gå på bekostning av de andre jeg bor med. 

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om å skrive samtidig som det er mye lyder eller at noen snakker til meg. Mye lyder trigger noe i meg og jeg kan bli irritert når noen snakker til meg og jeg egentlig bare vil ha det helt stille.

Jeg har brukt lang tid på å skrive dette, noen må absolutt ha høytlesing fra alle aviser og artikler og jeg har ikke sjangs til å konsentrere meg om å skrive.
Gaffateip neste.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har det slik, men jeg har hørt at det kan ha noe med angsten å gjøre. Mye mer enn det jeg har vært klar over, er relatert til angsten. Den jævla angsten. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, men angsten tviholder på bremsen og stopper meg. Holder meg tilbake med all sin kraft. Men jeg skal ikke la den vinne. Det nekter jeg.

#snakkdetihjel

Klem fra Nina

Hva gjør deg glad?

Det er tema på Metalheads Against Bullying sin Snapchat denne uken. Jeg følger ikke så mange på Snapchat, men hos MAB er det mye fornuftig og ikke minst mange herlige mennesker som står frem med sin erfaring her i livet. På godt og vondt. Anbefales å følge hvis du bruker Snapchat. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har mye som gjør meg glad, og en av de tingene er dyrene mine. Dyr som terapi.
Jeg ville jo aller helst ha hund, men siden halvparten av ungeflokken er allergiske mot pelsdyr ble det høner, verdens vakreste hane og en kranset gekko det landet på av kjæledyr. Jeg har skrevet litt om Lemmy, gekkoen min, og verdens vakreste hane, Lucifer.

Lucifer ble min favoritt fra første sekund jeg så han. Kjærlighet ved første blikk. Tro meg, jeg trodde aldri i verden at jeg kom til å bli så glad i en hane, men han gjorde at jeg måtte smile, selv på de mørkeste dagene. Det gjør selvfølgelig ungene og kjæresten min også, men det er noe spesielt med dyr, selv om det «bare er en hane».

Lucifer kom ikke når jeg ropte på han for noen dager siden, han bruker å komme løpende når han ser eller hører meg, men han kom ikke uansett hvor mye jeg ropte etter han. Etter noen få minutter kjente jeg det i magen, noe har skjedd han. Ikke så lenge etter kommer kjærest med sorte fjær i hånden, og jeg skjønner at Lucifer er død.

Min vakre, gode Lucifer som brukte å snike seg til på rips slang og rotet utover blomsterbedet mitt. Hoppet opp og skulle se om jeg hadde noe godt hver gang han så meg komme ut. Raringen som sprang til vinduet når han fikk komme ut og sto og galte til sitt eget speilbilde. Vakre Lucifer som sjarmerte alle som kom på besøk med den frodige fjærdrakten sin som skimtet i grønn, blå og lilla gjennom det kullsorte.

Kun to dager før snakket jeg med en tatovør om å forevige Lucifer på kroppen min. Jeg viste frem bilder og skrøt og var så stolt over Lucifer.

Nå vet jeg hva jeg skal spare til, uten tvil, Lucifer skal få en minne tatovering.

Han var ikke bare en hane, han var min lille lykkepille og jeg savner han så mye.

I dag fyller disse to kranglefantene 8 år.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi skulle bare på vanlig ultralyd, men ble lagt inn fordi noen ville presse seg ut. En liten undersøkelse og riene var i gang.
Det var rimelig nære på at førstemann ble født den 18. juli, men det ble samme dato med en knapp margin. 

Gutta ble født i uke 36, premature, men legen på sykehuset mente at førstefødte ble unnfanget 4 uker før broren sin.
Han så ut som en fult utviklet baby, veide over 3,5kg og 51cm lang. Ingen premature trekk, i motsetning til broren som var bitteliten og veide kun litt over 2 kg. 

Det var et ganske tungt svangerskap med svangerskapskløe, svangerskapsforgiftning og ekstrem kvalme. Jeg kunne ikke kjenne lukten av sjokolade uten å kaste opp. For en sjokolade elsker som meg var det reneste torturen.

Gutta krutt har gitt meg mange grå hår, men de har også gitt meg utrolig mye glede og latter.
Snille, omtenksomme og fornuftige gutter som jeg er uendelig stolt over.
Uendelig stolt over alle mine barn.

Nå skal jeg bake ferdig sjokoladekaken, heldigvis blir jeg ikke kvalm av sjokolade lenger. 

Tenk deg at du er introvert, plages mye med sosial angst og har veldig lav selvfølelse og tror selv at det er ingen i hele verden som har en mer skamfert kropp enn det du har. Du skal nede på badestranden og der krydde det av mennesker, noe som snodig nok kom som et sjokk.

Trekker, løfter og suger inn det som kan på vei nedover til stranden, tenkte ikke på å ha noe over badedrakten som ikke sitter helt som den skal. Kun en litt for liten shorts over. Valkene tyter frem både her og der.  Skulle jo bare ta en kjapp dukkert med ungene, tenkte ikke over å sjekke i speilet for å se hvordan man egentlig ser ut, eller tenke såpass langt at det antagelig var mange andre som også ville bade i denne varmen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det knyter seg i magen og den vante følelsen av å bli sakte kvalt er på plass og det blir ekstra vanskelig å puste. Jeg kjenner at dette vil jeg ikke i det hele tatt, men jeg må for ungene sin del. Tårene som presser på er lett å skjule, svetten renner i strie strømmer nedover ansiktet. Det eneste jeg vil er å kjøle meg ned. Takler ikke denne intense varmen.

Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, en populær badeplass helt for oss selv på en så varm dag? Hjernen min fungerer ikke helt som den skal. Enten er den på høygir og overtenker alt og ingenting, eller så er den helt skrudd av og slike ting skjer. Noe som egentlig er veldig logisk tankegang kommer som et lyn fra klar himmel og jeg sitter igjen som et forfjamset spørsmålstegn.

Denne kroppen har bært og født frem 4 flotte barn, og det er mange tigerstriper på denne lange kroppen. «Bær tigerstripene med stolthet», roper damer med et par omtrent usynlige striper på innsiden av låret. Jeg har prøvd i mange år, jeg godtar de litt mere nå enn i min ungdom, men stolt over det? Nope. Mine strekkmerker ligner aller mest på zebrastriper, de dypeste stripene blir aldri brune, de er hvite eller lettere rød, mens resten av kroppen er brun. Jeg har vurdert å tatovere zebramønster på magen og nedover lårene, da blir det iallfall kunst utav det. Jeg elsker tatoveringer og jeg føler meg litt bedre for hver tatovering jeg tar, jeg får litt bedre selvfølelse for hver gang.

Jeg veier altfor mye, og det hjelper heller ikke på selvfølelsen på en strand full av spretne brune sommerkropper uten noen form for feil eller mangler. Alle er så fine, og  jeg føler meg som den stygge andungen. Klarer ikke gå ned og bade med ungene, sitter bare og følger med de og håper de aldri får den samme følelsen som jeg har om meg selv.

Jeg tar uansett denne som en seier, selv om jeg ikke klarte å gå ned for å bade så holdt jeg ut i mange timer på en badeplass med altfor mange mennesker på en gang i en ikke så veldig flatterende, men behagelig badedrakt.
Neste gang skal jeg klare å bade sammen med ungene, uansett hvor mange mennesker det er på badeplassen.

Klem fra Nina

#snakkdetihjel

«Hvorfor er du så redd for det da, mamma?» spør sønnen på straks 8 år meg stadig vekk.
«Jeg er ikke redd noe jeg.» sier han ganske så eplekjekt.

Selv om han bare er 8 år så er jeg nesten helt sikker på at det stemmer godt. Han er av typen som bare hiver seg rundt og prøver ting, og klarer det, uten å tenke katastofetanker i lang tid i forveien.
Når jeg peker på et stort fjell med en vakker buldrende foss, så er det for å vise han hvor vakker natur vi har her i Norge. Han responderer med at det fjellet der skal han hoppe ned fra i fallskjerm, eller med de draktene som har vinger. Jeg har allerede begynt å grue meg til fremtiden der han skal drive med ekstremsport, for det er vi ganske sikker på at han kommer til å gjøre når jeg ikke får bestemme lengre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Tvillingbroren er litt som meg, han vil ikke prøve ekstremsport eller andre ting som setter i gang adrenalinet. Ikke liker han å være så mye blant mange mennesker heller. Han har sagt til meg at han tror de som ser på han når vi er ute tenker stygge ting om han. Jeg spurte om hva han tenker på når han ser andre mennesker, om han tenker stygt om dem. Han så på meg med et stort spørsmålstegn og sa at nei selvfølgelig tenker han ikke slik. Det ble faktisk litt bedre etter vi hadde den samtalen. Merkelig hvor lett det kan være å gi råd, men ikke klare å følge de selv.

Jeg sitter her og hører på tordenværet og huker meg sammen for hvert store brakende bulder som kommer med jevne mellomrom. Jeg prøver å ikke vise tvillingene hvor redd jeg er, men inni meg er det helt kaos og jeg kjenner at tårene presser på. Den forferdelige ulykken med de tre søstrene på tur har nok gjort meg enda litt mere redd for torden og lyn. Jeg prøvde å være litt ute i hagen når uværet begynte, men det var ikke mange minuttene før jeg måtte springe inn. Jeg tar det likevel som en seier at jeg greide å være litt ute når det begynte å tordne og lyne. Jeg prøver så godt jeg kan å gi meg ros for det jeg klarer, ikke henge meg opp i det jeg ikke klarer. Det hjelper faktisk ganske så mye, og jeg føler meg som et litt bedre menneske etter jeg har begynt å flytte fokus.
Jeg anbefaler det på det aller varmeste.
Og ikke gi opp! ❤️

#snakkdetihjel

Stor klem fra Nina