«I den norske befolkningen vil om lag en av fire rammes av en angstlidelse i løpet av livet, og cirka 15 prosent i løpet av et år.»
- Likevel snakkes det altfor lite om angst. Hvorfor er det slik? Er det skam over å ha en psykisk lidelse? Angst er en sykdom, på lik linje med andre sykdommer så er det ikke noe du velger å få selv.
«Angstanfall eller panikkanfall, er intens frykt som kommer raskt, gjerne med en rekke fysiske symptomer som hjertebank, svetting, skjelving, svimmelhet og følelse av å bli kvalt.»
- Dette er noe jeg sliter med nesten hver eneste dag. Når jeg er i trygge omgivelser, telefonen er på lydløs og jeg vet jeg ikke skal hverken ut på besøk eller få besøk så er jeg i min lille trygge boble. Da slipper jeg som regel noe angst. Det er jo så godt og trygt, men jeg kan ikke bare være hjemme og unngå alt som trigger angsten min. Jeg må utfordre meg selv, og det kan være nok med en tur på butikken.
«Et sentralt trekk ved angstlidelser er utvikling av unnvikelsesatferd, det vil si at personen unngår steder eller situasjoner som han eller hun tror vil fremkalle angsten. Unnvikelsesatferden er en viktig årsak til at angsten opprettholdes, og blir ofte det største problemet når det gjelder daglig fungering.»
- Dette er veldig spot on for meg personlig og for veldig mange andre. Jeg er fullstendig klar over at jeg har unngått ting som kan trigge min angst. Det har jeg skrevet om tidligere her: miniblogg.no/hjernevasket/115459/angstkontroll.html
Bilkjøring er noe jeg aldri kommer til å like, det tror jeg ikke bare er angst, jeg liker rett å slett ikke å kjøre bil. Jeg har aldri hatt lyst til å kjøre bil, men ettersom vi bor langt ute på landet og busstilbudet er rimelig fraværende så måtte jeg ta førerkortet. Jeg hadde ikke noe valg, kjøre bil måtte jeg uansett.
Jeg gikk gravid med tvillingene når jeg tok kjøretimer, jeg hadde svangerskapskvalme så jeg var veldig mye uvel, samtidig som jeg hadde angst i bunn. Det var ikke noen fornøyelse å ta kjøretimer, spesielt ikke oppkjøringen der jeg nå var høygravid og små lukter kunne få meg til å brekke meg. Hvordan jeg klarte å få det førerkortet er en gåte for meg, men jeg har det, og jeg er tross alt veldig glad for at jeg har den friheten med å kunne kjøre meg en tur hvis lysten er der.
Helt i begynnelsen etter jeg fikk førerkortet ble jeg nok oppfattet som grinete hver gang jeg skulle kjøre meg en tur. Det skjønte jeg absolutt ingenting av, for jeg var ikke grinete. Men det er slik angst kan komme frem. Jeg var i mitt eget tankekjør med hvor og hvordan alt fungerte i bilen. En egen mental sjekkliste, en slags bekreftelse på at jeg viste hvor alt var. Jepp, pedalene er på samme plass, ingen ekstra gir har kommet på over natten og rattet sitter godt fast. Jeg hadde mitt eget kart fremme inne i hodet mitt og planla hver eneste sving og avkjørsel.
Slikt kan slite ut de aller fleste, og jeg vet jeg ikke er alene om det, dessverre. Det er derfor det er så viktig å være åpen om psykiske lidelser. En «tankesykdom» hørte jeg noen kalle det, og det er en veldig fin beskrivelse som kanskje ikke høres så alvorlig ut som psykisk lidelse.
Jeg skal utfordre meg selv mere fremover, jeg er så sliten av å hele tiden jobbe mot angsten. Jeg skal prøve å slippe opp på den kontrollen, for jeg har skjønt at det bare gjør ting vanskeligere for meg selv. Men jeg er livredd for å slippe taket. Det bobler i hele meg i en blanding av frykt og glede. Det snører seg i halsen og jeg får vondt av å puste. Pust med magen, inn med nesen og ut av munnen. Det er ingenting å frykte, det er bare en tankesykdom.
Følg meg gjerne på Facebook og Instagram under samme navn, Hjernevasket
