Jeg får veldig mange fine tilbakemeldinger på bloggen min, både fra ukjente, familie, venner og bekjente. Det er både godt og vond.
Godt fordi jeg føler at jeg gjør noe positivt. At jeg og min historie kan hjelpe andre, det er jo en av grunnene til at jeg begynte denne bloggen også. Hvis jeg kan hjelpe en person, så er det å åpne seg opp så my for «hele Norge» verdt det.
Vondt fordi jeg kan kjenne smerten til de som åpner opp seg for meg og forteller litt av sin historie. Jeg vil jo helst ikke at noen skal kjenne på hverken angst eller depresjoner. Jeg vet hvor vondt det er.
Noe som ofte går igjen er at de kjenner seg igjen i mye av det jeg skriver, men de har ikke vært klar over at det er angst de sliter med. Mange skriver at de også vil ta tak i dette angst trollet og vinne over det. Og det skal vi klare!
Noen spør også om råd, men det er så vanskelig å si hva som virker for akkurat deg, jeg vet jo egentlig ikke engang hva som er best for meg.
Mitt beste råd er å oppsøke hjelp. Det finnes mange hjelpetelefoner du kan ringe til, der du kan få god hjelp.
Man trenger ikke å ha opplevd store traumer eller hatt en forferdelig barndom for å slite med angst og depresjoner eller andre psykiske utfordringer.
Vi mennesker er noen komplekse skapninger, og vi responderer så forskjellig på ting vi opplever og erfarer i livet. Jeg tror dessverre ikke at det finnes en fasit på hvordan man kan få tatt et ballegrep på hverken angsten eller depresjonen.
miniblogg.no/hjernevasket/113857/skyldfoelelse-og-selvmord.html
Jeg har prøvd endel forskjellig, både terapi og medisiner, men det beste som har hjulpet for meg er å være åpen om det for mine nærmeste. Og nå til alle dere som leser bloggen min. Jeg skriver faktisk ikke om min historie for å få sympati, jeg skriver for å bli frisk. Jeg synes ikke synd på meg selv, jeg er bare drit lei av en hverdag med angst og lange mørke perioder med depresjon. Jeg vil bare bli frisk.
Jeg liker å skrive at jeg skal «bli frisk», og det har jeg skjønt at enkelte føler er veldig negativt ladet. Man er ikke syk fordi om man har angst. Men det er nettopp det man er. Angstlidelse er en sykdom.
Angst setter seg fast i kroppen som fysiske smerter, og til meg er det ekstrem hodepine som er værst. Jeg har generelt mye smerter i kroppen, og jeg har vel egentlig aldri skjønt hvorfor, før jeg nå har begynt å lese mere om angst.
Jeg kan bli skikkelig hissig hvis noen spør meg om jeg har vondt i ryggen eller andre plasser. Jeg tror at hvis jeg tenker og fokuserer på smertene så blir de bare større, og jeg er så sta at jeg sjeldent tar smertestillende. Jeg har jo smerter hver eneste dag, jeg kan ikke ta smertestillende hver dag. Det nekter jeg. Men jeg har fremdeles vondt. Mye vondt i ryggen og den helsikes hofta mi.
Jeg har vel kanskje trodd at det ble det samme med angsten og depresjonen, at hvis jeg snakket om det så ble det bare værre. Men det er helt motsatt. Etter jeg begynte å skrive på bloggen min har jeg følt meg lettere, og det har fått meg til å tenke grundig igjennom livet mitt og hva jeg vil.
Jeg vil bli frisk.
