For noen dager siden var jeg til tannlegen. Helt alene, og helt uten medisiner som setter hjernen min på pause så jeg blunker og flørter med tannlegen og forteller de teiteste vitsene. Tror tilogmed jeg sovnet i stolen en gang.
Det er ikke noe jeg kunne gjort for 10år siden, så jeg er faktisk stolt av meg selv av at jeg har klart å overvinne noe angst. Eksmannen min måtte følge meg inn til tannlegen og sitte å holde meg i hånden. Tror nok de fleste av oss ikke liker å gå til tannlegen, men det værste er faktisk det å betale etterpå.
Når jeg satt meg ned i tannlegestolen tenkte jeg at jeg har født 4 barn, 2 av de uten noen form for smertelindring. Dette er en bagatell. Jeg klarer dette lett. Det er den der jævla sprøyta, å fy hvor lite jeg liker sprøyter. Og det samme for jeg høre nesten hver gang «du som har så mye tatoveringer, så er du redd for sprøyter?» Hvis en tatovør noen gang stikker blekket så langt inni huden min bør hen finne seg en annen jobb, kanskje i blodbanken.
Jeg fikk krem før sprøyten, tror ikke den virket for det gjorde like vondt. Tror jeg. Mulig det bare var fordi jeg spente alle musklene i kroppen og glemte å puste med magen. Jeg hadde musikk på ørene men jeg kunne ikke ha på så høy lyd for jeg ville høre hva tannlegen skulle gjøre. Det er viktig for meg, jeg må vite hva de skal gjøre og helst hvilken lyd som kommer. Er det en høy bzzz eller en mørk bzzz, skal du pirke eller støvsuge munnen min fri for alt av spytt? Jeg må vite hva som skal skje. Tannlegen jeg har nå er veldig flink, og hun fikk meg til å slappe av så godt som mulig. Hun nynnet og var veldig hyggelig, jeg følte meg trygg.
Min angst tror jeg blusset opp for alvor da jeg var rundt 16-17år, i dag er jeg over 40år, så det er noe jeg har levd med i mange år. Buss er noe av det jeg har slitt mest med opp igjennom alle disse årene. Jeg tror jeg vet når den angsten fikk flammer under beina. Jeg var vel en 10-12år og måtte plutselig ta buss hjem alene fra byen. I den tiden fantes ikke mobil telefoner og jeg var veldig lite kjent i byen men jeg viste hvor bussen hjem til bygda gikk. Jeg husker det var mørkt og det var vel ikke en plass man lot små barn gå alene. Til min store forskrekkelse gikk det ikke flere busser hjem. Jeg gråt og gråt og viste ikke hva jeg skulle gjøre. Heldigvis var det en snill dame som kjørte bussen på hjembygda mi der, hun så meg og lot meg sitte på hjem.
Jeg flyttet fra den lille bygda og nærmere byen i tenårene, der måtte jeg ta mye buss.
Min eks mann måtte være med meg og følge meg til bussholdeplassen, og vente der helt til jeg var på bussen og den hadde kjørt langt unna. Jeg følte meg som verdens rareste, og trodde det var kun meg i hele verden som var slik. Eks mannen min måtte også være med meg inn til legetimer, inn til tannlegen, ringe for meg, han måtte gjøre alt jeg så på som skummelt.
Ris til egen bak.
Jeg ble jo ikke akkurat kvitt den angsten min så lenge han gjorde alt han fikk beskjed om av meg, men han ville jo bare hjelpe meg. Tror ikke jeg hadde vært nådig hvis han hadde sagt «nei, dette må du gjøre alene.»
Jeg tror at hvis jeg tok grep og fikk kontroll over angsten min allerede den gangen så hadde den ikke fått blusset opp slik den gjorde. Men jeg har tatt små steg og har lenge tatt buss alene, selv om jeg enda ikke liker det. Det værste er å gå inn på en stappfull buss der jeg føler alle stirrer på meg og dømmer meg fra topp til tå, for så å sitte helt tett inntil en fremmed. Det kjennes veldig trangt, og jeg sliter med å få puste. Jeg må sitte i nærheten av døren, ellers får jeg helt panikk. Slik var det før jeg tok kontroll over denne angsten.
Når jeg går på en buss nå så prøver jeg å se på de som sitter der og ser for meg hvordan de har det hjemme. «Han ser ut som et ordensmenneske, han har sikkert et minimalistisk hjem med lyse farger og stilfulle møbler. Hun ser ut som en kunstner med humoristisk sans, sikkert litt rotete men bra system. Hun har mangle glade farger og kunst på alle flater.» Slik kan jeg sitte og drømme meg bort og se for meg hele boligen som jeg tror de har det, og da er ikke angsten så ille. Jeg leste en gang at sceneskuespillere så for seg publikum nakne, det fungerte svært dårlig for meg. Det er så viktig å ikke gi opp, men fortsette å prøve å finne ting som kan hjelpe DIN angst. Det som hjelper til en person trenger ikke nødvendigvis være rette veien for deg å gå. Jeg bruker mye av det som inntreserer meg, interiør er noe jeg liker, og da virket det veldog bra for meg. Kanskje din metode kan være å se for seg hvilken musikk samling de har hjemme, eller hvilke matvaner de har?
Telefonen er enda pyton, den vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere på best mulig måte.
Hjertet mitt slår salto og er på tur opp halsen. Svetten pipler i panna og ordene stokker seg.
Jeg tror det er værst fordi jeg ikke kan se personen jeg snakker med. Ruller den personen med øyene nå fordi jeg sa noe feil? Sitter det noen i bakgrunnen og ler av meg? Høres jeg ut som en mann? Hva hvis jeg begynner å gråte?
Nei, det er best å bare snakke med pappa, de gangene jeg tar telefonen når han ringer. For jeg ringer ikke, det er helt sikkert.
Jeg har mye angst igjen, men jeg skal overvinne angsten og bli til den jeg egentlig er. For jeg føler meg ikke som den jeg er når angsten tar over.
