Hvor mange ganger jeg har fått beskjed om å slutte å sutre over barndommen min orker jeg ikke telle engang. Men hva er sutring egentlig? Er det når jeg er åpen om alt det som har skjedd meg fra jeg var veldig ung, eller at jeg gråter når jeg forteller om det? Er det slik at jeg «henger meg opp» i det som har skjedd fordi jeg vil være åpen om det? «Det blir ikke noe bedre av at du stadig skal snakke om det.» Jo, det blir faktisk det.
Det hjelper å snakke, skrive, om det. For hver dag som går og jeg får luftet mine tanker og minner med dere, så føler jeg meg litt bedre. Med traumene mine, angsten min må jeg få litt hjelp med igjen, den tror jeg har blitt verre på grunn av pandemien.
Jeg har holdt det meste av traumer for meg selv i så mange år og det har bare gjort det verre. De gangene jeg har snakket om det til andre har som regel vert når jeg har druknet sorgene i alkohol. Jeg begynte å drikke tidlig, 12 år, og det ga dessverre mersmak. Det er, eller var i min tid iallfall, ganske vanlig at vi ungene på bygda fikk drikke etter vi var konfirmert. Jeg var allerede godt døpt i alkohol før jeg ble konfirmert.
Jeg har mange sorte hull fra ungdomstiden min, mye pga alkoholen, og mye fordi jeg ikke vil huske. Det er for mange vonde minner. Mange av de gode minnene har blitt med i dragsuget, jeg vet jo at ikke alt var dritt. Jeg drakk jo allerede da for å glemme. Det gikk mye på hjemmebrent, det forsynte jeg meg mye av selv hvis jeg fikk et nei hjemme. Hjemmebrent apparatet sto på døgnet rundt, og jeg kan nesten kjenne lukten av nybrent sprit.
Jeg har nesten ikke rørt alkohol på 2 år, jeg tok meg en øl i påsken, men det smakte ikke så godt. Utenom den ene pilsen så har jeg ikke smakt alkohol, og jeg har heller ikke lyst på. Jeg liker ikke meg selv når jeg er beruset, jeg liker meg selv ganske så lite fra før av. Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å drikke igjen, men jeg har vel drukket min dose alkohol for flere liv fremover. Jeg er sikker på at kroppen min takker meg, og jeg vet at veldig mange er glad for å slippe å se den dritingse versjonen av meg. Klarer ikke ta det med ro, det MÅ bøttes innpå fortest og mest mulig. Klarer ikke å styre meg, så da får det heller bare være. Jeg klarer meg helt fint uten alkohol. Jeg har jo sjokoladen min.
Monicavederhus er dønn ærlig på sin blogg om alkohol avhengighet, det er en blogg jeg vil anbefale. Hun legger ikke skjul på noe, og gidder ikke fremstille seg selv som noe bedre enn det hun er. Sånt står det respekt av. Det er så mange blogger jeg må innom og lese, trodde virkelig ikke at jeg skulle lese flere blogger om dagen. Jeg var så dømmende at jeg trodde alle skrev om brunkrem og botox. Monica sin blogg var den første jeg begynte å lese, og jeg skjønte at blogging er ikke det jeg trodde det var.
Noen ganger får jeg lyst til å slutte å blogge, jeg merker at jeg henger meg opp i listeplasseringen. Den psykiske selvskadingen henger over meg for hver gang det er lite lesere «Fy fader det er jo ingen som gidder å lese deg uansett så bare slutt å skriv på den der bloggen din.» Men jeg har vert flink til å gi litt mer faen, jeg skriver fordi jeg vil gi andre mennesker et innsyn på hvordan det er å leve med psykiske lidelser, spre åpenhet, ikke får å ha høy plassering på en bloggliste. Selv om det henger sammen. Mange lesere betyr at jeg får spredd budskapet mitt, samtidig gir det en plassering på listen. Men jeg klarer å ta meg sammen og fokuserer på at jeg VET at jeg har hjulpet mange med bloggen min, og det betyr alt for meg. Så tusen hjertelig takk for at du leser og deler min blogg.
Åpenhet hjelper!
#snakkdetihjel
Klem fra Nina
Kjenner meg så igjen i masse, hahaha.. jeg drikker fremdeles alkohol da, vi tar en fest på lørdager vi. Går så fint atte , og som sjokoladeelsker så digger jeg kaffebaileys, det har ingenting med alkohol å gjøre, ikke min feil at det er alkohol i den, og man kjenner ikke alkohol virkning av en dæsj oppi kaffen ved siden av morgenrøyken på balkongen.
Jeg har blogget i over ti år. Listeplasseringene fikk jeg aldri med meg før noen en sjelden gang bemerket at jeg var nummer ti, tolv, en eller fem. Har sikkert hatt alle plasseringene. Før var hele bloggerplattformen bare botox og hairekstensions, Sophie Elise og folk fra Paradise hotell, så jeg leste ikke blogger.
Nå vet jeg min egen listeplassering fordi jeg går inn på blogg.no for å klikke meg inn på deg, Gryende og Monicavederhus og så videre, og da kan jeg ikke unngå plasseringene. Det er bare noen måneder jeg har lest bloggere fast, med et par unntak, og da gikk set ikke gjennom blogg.no.
Men drit i lista, om så bare én person har noe igjen for å ha lest bloggen din så har du gjort noe bra. At kokken får 60000 lesere fordi han gikk en tur i skogen, og noen som tar opp alvorlige saker «bare» har 500 lesere sier jo bare at folk ikke bryr seg så mye om viktige ting før de selv sitter i det, og da er det godt at du faktisk er der 😜
Jeg har store problemer med å bare ta meg en liten kosedrink eller bare et par øl, det blir som regel å bøtte innpå, så da dropper jeg det heller.
Han der på toppen orker jeg ikke lese lenger, fikk han i vranga da han hengte meg ut som en mobber for en kommentar jeg la igjen på «kloakken».
Jeg skal ikke henge meg opp i listeplassering, jeg er egentlig godt fornøyd bare av å være her så jeg kan spre litt åpenhet rundt til folket. Jeg vet jeg gjør en hod jobb ❤️💪