Jeg så på et program med Tix i går. Jeg skal ikke skrive så mye om han, men han sa noe som bet seg fast. Når han tar av seg masken «Tix», så er han bare Andreas. Han følte seg plutselig litt sjenert som bare Andreas.
Er det litt slik med oss alle? Har vi en Tix vi tar av og på oss ved behov?
Jeg fikk et tips om å sminke meg, freshe meg opp litt hver dag, for å komme meg opp og ut av det mørke.
Jeg har aldri likt å sminke meg. Jeg skjønner ikke alle disse produktene. Spesielt ikke nå når trenden er å ha på så mange lag at hvis du smiler så får du krakeleringer i ansiktet. Og når du tar av deg sminken så kjenner ikke bikkja di igjen deg engang.
Misforstå meg rett, jeg elsker å se på sminkevideoer faktisk. Anbefaler Bailey Sarian hvis du også liker det. Nydelig dame med mye humor. Elskmegimorgen på Instagram er også en dame jeg beundrer. Hvis jeg kunne sminket meg en brøkdel av det hun kan så hadde jeg vært fornøyd. Wow!
Men jeg foretrekker litt mindre på meg selv, enklere slik, og jeg slipper å stå så lenge foran speilet.
De gangene jeg gidder å studere hva som er hva i sminkepungen så føler jeg meg jo freshere. Jeg prøvde det i dag, tenkte jeg skulle på butikken en tur, men jeg slapp. Her er det så kaldt at ingen av bilene vil starte. Så her sitter jeg med et lett skjoldete brunkrem ansikt, håret fikk se børsten igjen, kasta joggebuksa i skittentøyet og klemte på meg ei dongeribukse. Føles faktisk greit, foruten den buksa, den må ha krympa i skapet.. Jeg foretrekker skjørt uansett.
Er det litt slik Tix føler det når han tar på seg den pelskåpen og solbrillene? Jeg tror ikke all angsten min plutselig forsvinner med litt sminke og rene klær, men det hjelper litt å stelle seg. Selv om man bare skal gå hjem. Det hadde jeg glemt i alt dette mørke. Det er så lett å glemme slike små ting når man er langt nede.
I morgen skal jeg gjøre akkurat det samme. Sminke meg og ta på meg noe annet enn pysjamas og lurvete joggebukse.
Selv om jeg bare skal være hjemme.
