Jeg klarer enda ikke å gi slipp på tanken på hva som kunne blitt gjort annerledes. Det er så mye som kunne forandret min oppvekst om bare enkelte kunne gjort jobben sin riktig. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, og jeg gjør ikke det hele tiden heller. Noen dager er bare litt mørkere enn andre dager, og det er små ting som kan trigge en eksplosjon av tanker som hva-hvis-hvorfor. 

«Det var ikke slik på den tiden» er svar som ofte går igjen på spørsmålene mine. 
Det er vel derfor jeg ikke klarer å få helt fred. 

Jeg skjønner at tidene har forandret seg, og er veldig glad for det, men det hjelper så lite. 
Jeg vet ikke hva som kan hjelpe heller. Jeg trodde samtalene jeg hadde på DPS virket, det gjorde de også en god stund, og jeg er mye bedre nå enn jeg har vært tidligere, men det er den siste biten jeg må få orden på.  

Jeg skal klare det, jeg er bare litt usikker på hvordan. 
 

Det er ikke bare barnevernet som ikke gjorde jobben sin riktig, det var en lege som heller ikke gjorde jobben sin godt nok. Ifølge journalen min var jeg mye til lege pga underlivsproblemer, og  denne legen har skrevet dette i journalen:
 

«Samtaler litt med henne på 2-mannshånd om mulighetene for sex.-overgrep men dette benekter hun konsekvent.»

Men ingen av mine foreldre ble kontaktet. 
 

11 år og benekter en slik konfrontasjon. 
Har så mye underlivsproblemer, og vi lar den ligge død fordi hun benekter. 

Beklager, men det at du forsvarer deg med at du var «ung og uviten« hjelper ikke meg. Det var det eneste du kunne si til min behandler på DPS når hen tok kontakt med deg på mine vegne. 
Jeg skulle konfrontert deg selv, jeg har skrevet mange brev til deg som har havnet i søppleboksen. Det hjelper meg lite å henge ut deg som lege, men du skal vite at den tabben du gjorde der satte store konsekvenser for mitt liv. Mitt liv. 
 

Hvorfor? 
 

Hvorfor kunne du ikke gjøre jobben din? 
 

Og til deg som kanskje sitter med en mistanke, gjør jobben din.