Berg-og-dal-bane av følelser

Nå har jeg hatt noen gode energiske dager. Deilig! Jeg har stått opp tidlig, børstet kråkereiret av et hår som vanligvis bare blir surra sammen i en knute på toppen. Jeg har ryddet og minimert i sminken så det ikke blir så mye å velge i. Jeg skjønner jo ikke hva halvparten skal brukes til uansett. Jeg har funnet frem skjørtene mine igjen. Jeg foretrekker skjørt fremfor bukser faktisk, de krymper ikke så fort i skapet som dongeribuksene mine gjør. Den der joggebuksa mi skal få ligge i vaskekjelleren en god stund før den får se lyset igjen. 

Av erfaring vet jeg at jeg detter litt ned igjen etter noen dager med proppfull energi og humørfylte dager. Det er slik jeg egentlig er, energisk og humoristisk. Ikke alle er like enige i den humoristiske biten, men alle kan ikke ha like god humor som meg. Humoren har jeg nok arvet av pappa. Vi to hadde nok gjort oss på en standup scene sammen. Tørre vitser og kun oss to som ler oss skakke av egne vitser. Typisk pappa humor er hvis vi snakker i telefonen og jeg sier «Jeg nærmere meg tunnelen snart, jeg detter ut» hvor han svarer kjapt «Ja da må du ta på deg selene så du ikke detter ut da..» Jeg vet ikke hvem av oss som ler mest av slike tørre vitser, men vi deler den samme gode humoren. 

Jeg havner ikke like langt nede i hullet som jeg har kommet meg opp ifra, men det er som om siste rest av nedstemthet og tunge tanker må få komme ut. Jeg vet ikke hva som er best, la den siste gørra få fritt utslipp eller bare kjøre på et ekstra gir og la den energiske og humørfylte delen av meg vinne? Hva skjer hvis jeg ikke lar den siste gråten komme ut? Blir det et enda mørkere hull å drukne i neste gang? For jeg er sikker på at det blir en neste gang. 
 

Skal jeg komme meg vekk fra de mørke periodene så må jeg slutte å hjernevaske meg selv til at jeg har null verdi. Jeg må slutte å mobbe meg selv. Jeg må fortsette å dele av meg selv, på godt og vondt. Kanskje kan jeg hjelpe andre med å dele mine innerste tanker og følelser. Jeg trodde lenge at jeg var alene om å være slik, jeg trodde jeg var det rareste mennesket i hele verden. Men jeg er ikke alene, vi er dessverre veldig mange av oss. 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg