Jeg har ofte tenkt at jeg må være en særdeles mental svak person som kan la seg manipulere til å være så redd en person som bare vil meg alt godt. Men jeg tror jeg følte så mye skyld for min brors død at jeg ville legge den over på noen andre enn meg selv. Jeg var også ung og hadde en lett påvirkelig hjerne som i mange år hadde fått høre mye negative ting om pappa. Om så halvparten av det jeg ble fortalt er sant så spiller det ingen rolle for meg. Han har aldri gjort meg noe vondt. Han har aldri satt seg ned for å rakke ned på andre mennesker for å sette seg selv høyere. Vi alle har våre skjeletter i skapet, men pappa har fått mye ufortjent dritt.
Jeg vet du leser hva jeg skriver hver dag pappa, og jeg har sagt det til deg tidligere, jeg skjønner ikke hva du er laget av. Du har bestandig vært der for meg, og jeg er så inderlig lei meg for hva jeg har trodd om deg. Jeg er veldig glad i deg, pappa.
Jeg har gått i terapi for å få orden på disse tankene mine, skyldfølelsen, skammen, alle spørsmålene jeg aldri får svar på. Noe må jeg bare innse at jeg aldri får svar på. Jeg må fortsette å se fremover og ikke bakover. Men det er ikke så lett når det stadig dukker opp nye minner og deretter nye spørsmål. Men det er vel en del av min PTSD diagnose ettersom jeg har forstått, enkelte ting kan trigge frem minner jeg har fortrengt eller bare helt glemt. Det er ikke alltid det er vonde minner som dukker opp først, men så plutselig får jeg en vond følelse og smerter i kroppen, så dukker de vonde minnene frem. Små øyeblikk. Ofte rotete og uklart, så litt mere detaljer før jeg ikke klarer mer. Da kan det bli mørkt, veldig mørkt.
Det er lysere dager nå, selv om det er tungt å skrive ned tanker og følelser. Det går mot vår, og det hjelper utrolig mye.
