Jeg nevnte såvidt i går at jeg har en kronisk lungesykdom. Jeg har gammelgubbesykdommen KOLS. Nei, jeg er ikke en gammel gubbe. Jeg føler meg gammel, men er bare i begynnelsen av 40-årene. Ikke vet de hvorfor jeg fikk denne sykdommen heller. Max uflaks sikkert. Men jeg trøster meg med at det kunne vært så mye værre.
Kort tid etter diagnosen fikk jeg en av mine værste mørketider i voksen alder. Jeg fikk beskjed om å ikke fortsette i yrket mitt av legene på sykehuset. Jeg gråt og gråt, og følte alt raste sammen rundt meg. Dette førte til at mye annet grums også dukket opp på overflaten. Mye fortrengte minner presset seg frem.
Jeg som endelig i voksen alder fant ut hva jeg ville jobbe som. Et yrke der jeg kunne bruke den kreative hjernen min til noe fornuftig. Jeg skulle jobbe som skomaker. Jeg rakk ikke å motta fagbrevet mitt før jeg fikk den såre beskjeden, men det henger på veggen på hobbyrommet nå. Jeg følte lenge at alt var bortkastet. Masse studiegjeld og flere år i lære. Rett i dass. Jeg var så sint. Hvorfor meg?! Har jeg ikke hatt nok dritt? Kan jeg ikke bare få surfe på en rosa bølge gjennom resten av livet?
Jeg har vært inn og ut av Nav systemet hele mitt liv. En rygg som er skjevere enn tårnet i Pisa, og mye ryggsmerter. Jeg følte et snev av sjalusi da jeg leste om den unge skihopperen som fikk ryggoperasjon for skoliose. Min rygg er også slik, men jeg får ikke operasjon, jeg forstår ikke helt hvorfor. Jaja, jeg er så vandt til mye smerter, både innvendig og utvendig. Mye angst og depresjoner allerede i ung alder. Traumatiske hendelser som satt som limt fast i hver en centimeter av den lange skjeve kroppen. Jeg var så lei av Nav, selv om de stort sett har vært greie med meg i alle årene jeg har vært i systemet. Jeg ville så gjerne greie meg uten dem. Jeg ville ha en stabil inntekt og hverdag. Jeg ville beholde mestringsfølelsen på at jeg klarer å jobbe tross alle skavanker jeg har.
Jeg endte opp som ufør for 2 år siden. Jeg gråt da også. Jeg ville ikke bli uføretrygdet, jeg ville jobbe. Men det ble ikke slik. Men det kunne vært så mye værre, så jeg skal ikke klage.