Jeg har tidligere nevnt hønseflokken min som jeg har blitt så uendelig glad i. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli helt hønegal, men det har altså skjedd. Jeg er egentlig katt og hund menneske, men siden jeg har 2 allergibarn ble det plutselig pelsfritt her i huset. Men jeg har enda ikke gitt opp håpet på en allergivennlig hund.
Det første jeg gjør når jeg våkner er å se ut mot hønsehuset for å se om gjengen min har våget seg ute. Hønene mine er Islandshøns, og den vakre hanen min er kjøpt som Ayam Cemani.
Jeg må si «kjøpt som«, for jeg tror enkelte ville legge hodet mitt på hoggestabben og bruke øksa på meg fordi de mener jeg ikke kan påstå at han er Ayam Cemani. «Man kan tydelig se at han ikke er renraset. Dessuten er han veldig syk og han burde møtt øksa for lenge siden«. Wow.
Folk på Facebook forum kan være helt gale!
Bildet ble tatt ikke så lenge etter hundeangrepet så vi tenkte først at han også blitt angrepet eller slått seg.
Lucifer, som hanen min heter, er min lille hjerteknuser og er den som gir meg aller mest glede av flokken min etter at favoritthøna ble drept av en nabo hund som slet seg løs fra eieren. Vi plukker enda fjær etter den episoden, og det brister i hjertet hver gang jeg finner fjær etter henne. Lucifer sluttet å gale etter den episoden. Han lager bare litt rare lyder når han blir ivrig når han ser meg. Jeg tror han egentlig gir blaffen i meg, men han vet at når jeg kommer så er det godbiter å få.
Som helt fersk hønseeier ble jeg usikker på om han virkelig var syk. Jeg gråt og ble helt hysterisk og viste ikke min arme råd for hva jeg kunne gjøre for den vakre hanen min. Det var ganske mange stygge kommentarer og meldinger om at jeg var et dårlig menneske og burde ikke hatt høner når jeg ikke kan se selv at han er syk. Jeg var allerede ganske lei meg fordi jeg og unge nr3 så at denne hunden sprang med favoritthøna vår i munnen bortover veien. Jeg ble veldig lei meg og ekstremt usikker på meg selv om jeg i det hele tatt burde hatt høner. Dette henger sammen med at jeg er så usikker på meg selv, jeg tror jo ikke at jeg klarer stort. Ting jeg ikke er helt trygg på vipper meg lett av pinnen hvis noen er veldig bastante med sin mening mot meg. Hvis jeg derimot er trygg på noe så kan ingen rikke på min mening. Det har jeg hørt er veldig irriterende, og det kan jeg godt forstå. Men for meg så betyr det veldig mye at det er noe jeg er trygg på ved meg selv.
Det er mest vanlig å bruke øksa på fjørfe hvis man mistenker sykdom. Hønseflokken er mine kjæledyr, og jeg er glad i mine dyr. Jeg har de ikke kun for å få egg, jeg kan sitte lenge inne hos de og bare se på de. Jeg avliver de ikke bare fordi noen forteller meg at de er syke, da kontakter jeg veterinær. Grunnen til at folk bruker øksa er vistnok fordi høner er så billige og det er kostbart å dra til veterinær. Det er ikke verdt det. Katter er også billige…
Lucifer hadde hovne øreflapper eller hva det nå heter, og det måtte behandles fikk jeg beskjed om av flere. Mest sannsynlig ørebetennelse. Øksa fungerer best. Han bør avlives med en eneste gang. Panikken boblet i meg, jeg vil jo ikke at han skal lide, men han ser eller virker ikke syk i det hele tatt. Han spiser og drikker som vanlig, eneste tegn på at han er syk er hovne ører og en kul på halsen. Fjørfe skjuler at de er syke veldig godt, så kanskje han virkelig må på hoggestabben? Usikkerheten vokste seg større og større for hver dag, og jeg begynte å få panikk for det var ingen veterinærer i nærheten som hadde erfaring med haner. Jeg var så redd for at han hadde smerter og ubehag, jeg måtte få noen til å se på han, enda en veldig erfaren fjørfe veterinær fikk se video av han kunne fortelle meg at det er ikke typisk ørebetennelse, så lenge han spiste og drakk vann som vanlig måtte jeg ta det med ro.
En flott dame jeg har blitt kjent med klarte å roe meg ned og fikk meg til å tenke fornuftig. Det finnes enkelte mennesker som bare utstråler en varm ro over seg, og det kan jeg kjenne enda hun bor mange mil unna meg.
Jeg brukte faktisk ganske mange uker på å finne en veterinær som kunne se på Lucifer om han var syk eller ikke. Ringte og sendte melding til mange klinikker før jeg endelig fikk lov til å komme inn med han.
Lucifer fikk endelig komme inn til en flink lokal veterinær og etter en grundig undersøkelse fikk vi med oss sprøyter hjem som jeg måtte sette på han etter opplæring. Ikke så lett for ei med sprøyteskrekk, men det gikk fint og han var så flink som alltid. Vi merket ikke stor forskjell etter behandlingen, og han er enda litt hoven. Han hadde småkryp på seg, jeg hadde ikke sett de, men nå studerer jeg hele flokken flere ganger i uken. Akkurat det har jeg dårlig samvittighet over, for det burde jeg ha sett. Jeg kjøpte flokken min i slutten av august i fjor, så jeg er veldig ny på fjørfe, men akkurat det burde jeg ha lagt merke til. Trodde jeg hadde lest meg opp på alt jeg trengte, men det er veldig mye å lære.
Formen til Lucifer er akkurat den samme som før veterinær, han kjefter på kyllingene og er sjefen. Han får bestandig lete etter de beste godbitene først, og han hopper ivrig opp for å se hva jeg har i hendene. Er det ikke noe han liker så får jeg høre det. Jeg tror virkelig ikke at han er syk, selv om kulen på halsen er der enda og han er litt hoven ved ørene. Endelig begynner jeg å bli trygg nok til å ha tro på meg selv med at jeg gjør det riktige for den vakre hanen min.
