Det mørke er på tur inn igjen. Jeg kjenner på en stor tunghet i kroppen, og dystre mørke tanker tar kvelertak på de gode. «Du er ikke bra nok, du blir aldri bra nok». Djevelen pirker meg på skulderen og ler rått.
Jeg er så sliten. Jeg vet ikke om jeg klarer å få kontroll på disse tankene alene, uten medisiner. Men jeg vil ikke på enda en runde med medisiner, de kan ikke rydde opp i tankene mine uansett, de blir bare satt på pause.
Jeg går opp iallefall 10kg for hver runde med medisiner, og litt til etter at jeg har sluttet på medisinene. Det er vel kanskje ikke en bivirkning på medisinene. Jeg klarer ikke kontrollere hva jeg putter i kjeften min uansett hvor jeg er på det mentale. Jeg feirer eller trøster med sjokolade, til enhver anledning. Dytter innpå en storplate på tvers og spiser den fortest mulig. Ingen vits i å la smaksløkene få prøve seg.
Jeg hater det. Hater at jeg ikke har kontroll. Jeg hater ordet hater.
Alt er bare dritt, og jeg har bare lyst til å legge meg og ikke stå opp før jeg er i bedre humør. Hvis jeg i det hele tatt gidder å stå opp…
Men jeg må.
Jeg må.
Jeg VET at jeg kommer meg opp igjen uansett hvor mørkt det kan være. Uansett hvor sliten og lei jeg er av alt, så vet jeg at jeg skal klatre meg opp til lyset igjen. Det er det jeg må rette fokuset på. Lyset i den andre enden. Jeg MÅ ta noen valg og finne ut hva som er best for meg, hvordan jeg skal klare meg best.
Fortiden er fortiden, den skjønner jeg at jeg ikke kan gjøre noe med, men det er jeg som styrer fremtiden min. Det er jeg som bestemmer hva jeg vil med livet mitt. Hvis jeg bare fortsetter å være like bestemt som jeg er -akkurat nå- så har ting vært så mye lettere.
Jeg begynte å skrive dette innlegget i går. I dag er jeg litt lettere til sinns etter å ha ligget våken omtrent hele natt og grublet. Det er små ubetydelige ting som kan velte meg over ende, og det skal det bli slutt på.
Det er så mye jeg vil, men jeg vet ikke i hvilken ende jeg skal begynne i. Jeg vil jo aller først bli frisk, men jeg vet rett og slett ikke hva som er rette veien å gå. Skrivingen hjelper meg mye, men jeg tror ikke det er nok. Det er den jævla angsten og mobbingen av meg selv som er værst akkurat nå, det er det som sender meg rett i det mørke. Og dit vil jeg ikke flere ganger. Det er så jævla skummelt.
Dette ble et rotete innlegg, jeg orker ikke prøve å redigere det. Det gjenspeiler vel hvordan det kan være oppi i topplokket mitt når det mørke krangler med det lyse. Jeg tror faktisk det ble seier til det lyse denne gangen.
