En tankeslange, sleip som en ål.

I natt har vært en av de nettene tankene virkelig har fått kjørt seg. Jeg hadde glemt å lade opp nettbrettet mitt, jeg har blitt avhengig av å sovne til en serie, og det førte til fullstendig kaos i topplokket. 
 

Vet nesten ikke om jeg tørr å skrive ned alle de fullstendig spinnville tankene som sniker seg sakte inn som en sleip ål og tar kvelertak på den sunne fornuften. Det er den samme gjengangeren som går igjen. Jeg tenker på alt jeg gjør galt, hvordan jeg ser ut, og hva andre tenker om meg.  «Hvorfor» tankene tar enormt stor plass, spesielt de jeg vet jeg ikke kan få svar på.

 

 

 

Som vanlig bruker jeg å sjekke sengen for krypdyr, når jeg skal krype til sengs, det er ganske normalt, tror jeg. Jeg har uansett skjønt at jeg er litt utenfor «normalen», hva nå enn det er for noe, og det er helt greit faktisk. Sengen var uten dyr, eller spor av de, så jeg la meg godt til rette for å se på en episode med House på Netflix. Sovet meg gjennom snart 4 sesonger nå, har egentlig ikke gått glipp av noe, jeg sovner etter et kvarter eller noe og sover som regel veldig tungt. Men til min store fortvilelse var det helt mørk skjerm på nettbrettet. Det virket ikke uansett hvor hardt jeg trykket på «on» knappen. Panikken begynte å boble inni meg, jeg tenkte at det her går jo ikke. Jeg MÅ sovne til noe. 
 

Jeg kunne selvfølgelig ha lest en bok slik jeg brukte å gjøre før nettbrett var dagligdags, men jeg orket ikke begynne å lete etter en bok jeg kunne sovne til. Jeg lå lenge og prøvde virkelig å få Ole Lukkeøye til å komme, men tankeslangen snek seg inn og gjorde alt den kunne for at jeg ikke skulle få sove. 
 

Jeg hørte plutselig at fjærfeflokken kaklet og lagde leven. Vi bor langt ute på landet og det er veldig stille her om kveldene, nesten så man kan høre en fugl slippe en fis, men jeg var ikke sikker på om jeg hørte riktig. Jeg skjerpet hørselen så godt det kunne gjøres, altså vred hodet en centimeter mot vinduet for å sjekke om jeg hørte riktig. Jeg hørte ikke en lyd. 
 

Jeg duppet litt av, våknet igjen og var sikker på at nå hørte jeg en katt rett utom vinduet, jeg ble liggende å lytte. Hørte ikke en lyd. Mange katter rundt her vi bor, så det var sikkert en katt som var ute på jakt. Det er ofte andre katter her etter at vi måtte gi bort vår. 
 

Sovnet igjen, våknet av at jeg trodde jeg hørte noen inne på soverommet, men der var det ingen. Jeg hadde en følelse av at noen fulgte med meg, at noen sitter ved sengekanten min. Det hender at jeg våkner og føler det, men det er lenge siden nå. Det har sammenheng med min PTSD. 

Slik har jeg holdt på i hele natt og jeg er helt utslitt og så trøtt at det føles som noen har pusset øyene mine med sandpapir. Jeg har drukket så mye kaffe at det skvulper i magen når jeg beveger meg. Nedtelling til det er sengetid, med et fulladet nettbrett. Jeg orker ikke enda en slik natt.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg