I går hadde jeg rett og slett ikke noe energi til overs til å skrive et nytt blogg innlegg.
Noen dager er dessuten hjernen min skikkelig satt på pause, og da har jeg lært meg at jeg skal bare ta det med ro. Det blir som regel bare klabb og babb hvis jeg prøver på noenting på slike dager.
Lufta har skikkelig gått utav meg, og jeg orker ikke gjøre stort annet enn å kle på meg. Prøver å smårydde og gjøre noe fornuftig men må ta lange pauser i sofaen. Det knyter seg i halsen, og det er mye tyngre å puste for hver lille bevegelse jeg gjør. Jeg har lenge trodd at det har sammenheng med de dårlige lungene mine, men det er nok angsten min. Selv når jeg bare er hjemme helt alene.
Det ble skrevet en liten artikkel for noen år siden om meg og min KOLS. Linker til den her.
https://www.tv2.no/a/9700619/
Jeg er uten tvil helt bombesikker på at lungesykdommen min var grunnen til at min angst blusset opp igjen. Det var som å få et slag i trynet da jeg fikk den beskjeden. Hele verden raste sammen for meg, og jeg gråt hver eneste dag i lang tid. Jeg hadde gledet meg så utrolig mye til å endelig få jobbe som skomaker. Jeg hadde så mange drømmer, men alt ble knust i et åndedrag.
Det at jeg senere ble uføretrygdet ga meg enda en ny sorg, men jeg har ikke gitt meg helt på den enda. Jeg skal få til å jobbe litt igjen. En vakker dag. Kanskje jeg en vakker dag kan dra rundt og holde foredrag om alt det jeg har opplevd, og snakke om psykisk helse. Det hadde vært noe det. Kjenner det knyter seg i halsen bare ved tanken. En vakker dag skal viljen og lysten vinne over angsten. En vakker dag.
miniblogg.no/hjernevasket/116300/mestringsfoelelse.html
Følg meg gjerne på Facebook og Instagram under samme navn. Hjernevasket