Det er slutten av februar, og det er snart tomt for snø her vi bor, og det er så deilig! Føler det nesten bare er meg som ikke setter pris på en lang og kald vinter med metervis av snø. Jeg kjenner blodsmaken i munnen bare ved tanken på å måke snø i hele gårdsplassen. Nå er det ikke jeg som bruker å måke snø, men det er ganske så tungt å se på også. Hver gang det laver ned med den hvite guffen fra himmelen får jeg plutselig mektig vondt i ryggen. Oioioi så vondt. Kan jo ikke ut å måke snø med en slik vond rygg. Så har jeg den djevelen på skulderen som hvisker meg i øret «Ikke rart du er så tjukk. Kanskje du hadde gått ned litt i vekt hvis du gjorde din del av jobben..» Hysj på seg, jeg kan heller gjøre noe innendørs.
Mannen min er dessuten av den litt macho typen. Han er den som bestandig skal bære inn handelposene uansett om han har vært med på handletur eller ikke. Ta alle tunge løft og gjøre typisk «mannevond». Det tok litt tid før jeg ble vandt til det, rykket litt kraftig i rødstrømpene, men nå setter jeg veldig stor pris på det. Jeg bruker sjeldent strømper uansett.
Jeg liker heller ikke å gå på ski, mulig jeg ville likt det bedre hvis de lange føttene mine hørte etter og skjønte at de ikke skal bli til gelé hver gang det er en nedoverbakke. Det er helt klin umulig å holde seg oppreist. Jeg er ikke akkurat en liten person, så det blir ganske så store hull etter et fall i lysløypa. Det kommer jo bestandig en eller annen galing med siste mote av utstyr og el-ski i vill fart forbi og skal komme med en morsom kommentar på min bekostning der jeg ligger og kaver og ikke kommer meg opp. Hysterisk morsom altså, håper du går tom for batteri og mister farta di.
Jeg prøvde meg som isdanserinne tidligere i år, det gikk jo egentlig som forventet. Ikke så veldig bra. De lange beina likte ikke det heller, det ble vill skjelving i beina og ukontrollerte bevegelser. Jeg brukte vel ca 30 sekunder før jeg skjønte at det der var bare å gi opp. Jeg hadde ikke sjangs til å holde meg oppreist. Gamle gubber og små barn gikk rundt meg i ring som om de var født med skøyter på beina. Skrytepaver. Jeg satt igjen skøytene ved isbanen og dro hjem.
Hvis jeg må finne noe aktivitet jeg liker med vinteren så er det akebrett, men da bør det være en heis opp bakken for jeg orker ikke vasse opp i dyp snø og bli både bløt og kald. Jada, jeg skjønner hva djevelen på skulderen skal hviske til meg, tjukka å alt det der…
Snøhuler er også morsomme å lage, det lager vi mye på hytta, der er det store hardpakkede snøskavler og vi lager rutsjebane inne i snøhulen. Kjempemorro!
Isfiske kan være greit også, men da må jeg få fisk, ellers kan jeg bli smågrinete resten av dagen. Jeg har ikke ro i kroppen til å sitte der å se på det lille hullet i mange timer uten at noe skjer. «Men ligge på sofaen å se på tv uten nyttig innhold i mange timer greier du lett..» Den der djevelen på skulderen min er ikke nådig, men for en gang skyld har den et godt poeng.
Veldig lite snø der også, men akkurat nok til snøhuler på baksiden av hytta.
Nå skinner solen og den varmer godt gjennom de møkkete vinduene mine. Kan ikke vaske vinduer i solsteken har jeg hørt, så vindusvask må vente til en annen dag.
Lurer på om jeg kan labbe ut i t-skjorte for å sjekke hønsegården, det er faktisk 10 varmegrader, og det er vel stort sett ikke varmere på sommeren heller. Jeg liker forresten ikke når det er for varmt heller…
Mvh frøken Grinete.
