Jeg tenker mye på hvorfor denne personen bestemte seg for å manipulere meg til å bli så redd pappa. Til å tro at han tok livet av min bror.
Jeg tenker like ofte på hvorfor jeg trodde på det.
Jeg har følt så mye skam og skyld for hva jeg har forårsaket for pappa. Pappa har aldri gjort noe for å skade meg, hverken fysisk eller psykisk, selv om enkelte den dag i dag prøver å manipulere andre familiemedlemmer til å tro det. Etter så mange år.
Hvem er det som gjør slikt? Tror den personen så mye på sine egne vrangforestillinger, at det har blitt en virkelighet for hen?
Min bror døde i 1991, han tok sitt eget liv. Det er det ingen tvil om. Under behandlingen jeg fikk på DPS hjalp min terapeut meg med å få kontakt med to av politimennene som kom hjem til oss kvelden 14.desember. De husket saken veldig godt. Det setter sine spor å se en tenåring som har tatt sitt eget liv. De kunne forsikre meg om at det var et selvmord. Det var ingen tvil. Jeg visste jo egentlig det, men det har blitt sådd så mye tvil i meg i så mange år.
Jeg husker den tanken jeg fikk da de sa det ikke var noen tvil. Da var det jo på grunn av meg at han tok sitt eget liv. Det er vel derfor den tvilen grodde fast i meg, jeg ville ikke være skyldig. Jeg er ikke det heller. Jeg tror jeg kan si det høyt og tro på det selv nå. Det var ikke hverken min eller pappa sin skyld at han tok sitt eget liv. Han tok det valget selv. Hvorfor det vet jeg ikke, det vet bare han, men han hadde det ikke lett.
Det er veldig mange som sitter igjen med en skyldfølelse etter noen som er nær de har valgt å ta selvmord. Det er så lett å la de tankene komme. Jeg tror veldig mange sitter igjen med mange spørsmål med svar de aldri får. Det er uendelig vondt å miste noen til selvmord, derfor er det så viktig at vi tar den praten. Vi må snakke høyt om hvordan vi har det. Vi må slutte å dømme andre og si «bare ta deg sammen». Vi må snakke det ihjel!
