Hva hjelper mot angsten?

Jeg har prøvd flere anbefalte metoder mot min angst. Det er dessverre ingen fasit på hva som hjelper for angst, så man må ofte prøve seg frem til hva som fungerer best for akkurat deg.

 

Min største angst, den angsten jeg føler jeg må ha ekstra hjelp til, er bilkjøring og det å være alene med mange ukjente mennesker.

 

Jeg har generalisert angstlidelse

– Generalisert angstlidelse defineres som uttalt bekymring, angst, nervøsitet og anspenthet de fleste dager i minst seks måneder. Angsten er der hele tiden, og den er ikke forbundet med spesielle situasjoner. Mange med generell angstlidelse er opptatt av om de selv eller pårørende skal rammes av sykdom eller ulykke.

 

 

Jeg har også sosial angst.

– Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker eller der du skal prestere noe.

 

Eksponeringsterapi er noe som ofte er anbefalt for de fleste typer angst. Jeg føler jeg utsetter meg for min angst stort sett hver eneste gang jeg er ute, enten jeg kjører alene eller jeg er sammen med personer jeg er trygg på. Angsten er med meg stort sett overalt utenfor min trygge ramme.

 

 

 

Eksponeringsbehandling har vist seg som en effektiv behandling for flere typer angstlidelser. Den går ut på at pasienten skal utsette seg for det som gir angst og bli i situasjonen uten å flykte.

 

 

 

Jeg er så sliten av angsten som tar så stor plass. Jeg prøver å lade opp energi i hagen, men jeg vil bare legge meg i sengen.

 

 

Jeg kjørte opp i 2013, høygravid med tvillingene og ville egentlig ikke kjøre opp til bil, men bussavgangene stemte dårlig overens med når jeg skulle til og fra jobb, så jeg måtte kjøre opp. Slik er det å bo på landet med en ikke eksisterende bussrute.

 

 

Kjærest trodde ofte at jeg var sur når jeg kjørte avgårde, til jobb eller på butikk, jeg sa omtrent ikke ha det, jeg hadde et stivt ansiktsuttrykk. Jeg virket sur. Ikke så rart kanskje når hodet mitt var stappfullt av hvilke fryktelige ting som kunne skje under kjøreruten, katastrofetanker. Jeg hadde full fokus på hvor jeg skulle kjøre, hvordan jeg skulle parkere når jeg var fremme. Jeg måtte også lage meg en reserveplan på hvor jeg skulle kjøre hvis parkeringsplassen var full. Jeg hadde mer enn nok å tenke på, det var ikke plass til en sukkersøt avskjed ved ytterdøren. Det var knapt nok plass til en klem. Her måtte jeg komme meg avgårde før det ble fullstendig kaos og tankene begynte å gå i kryss. Jeg hadde en plan å følge.

 

8 år senere er det litt mer sukkersøtt når jeg skal dra, men ikke mye. Jeg har kjørt den samme ruten i mange år nå, men skal jeg utenfor ruten min kan det fort bli kaos. Før pandemien kom kunne jeg kjøre alene til kjøpesenteret bare for å ha noe å gjøre samtidig som jeg eksponerte angsten min. Katastrofetankene var der, hjertet jobbet som regel på høygir, men jeg klarte å roe ned og faktisk legge skylappene litt borte enkelte ganger. Møtte jeg kjentfolk kunne jeg også slå av en prat.

 

 

Men nå, jeg vet ikke om jeg klarer å se kjente personer engang. Når angsten er størst så må skylappene på, og da ser jeg kun det som er rett foran meg og knapt det. Handlelisten er fokuset. Handle og dra hjem raskest mulig.
Skylappene er som limt fast og jeg klarer nesten ikke å kjøre bil lenger enn et par kilometer før skrekkfilmen har slått rot i tankene mine. Alt det fryktelige som kan gå galt pluss litt til tar over all sunn fornuft. Hver eneste lyd i bilen er i mitt hode neste skritt til at et hjul detter av eller at bilen skal eksplodere og automatlåsen på dørene låser seg og jeg brenner inne. Jeg bruker all energien jeg har på å beholde den sunne fornuften, de kloke tankene som sier meg at slikt skjer bare på film.

 

 

Men når jeg nesten ikke har kjørt bil alene eller vært ute blant andre mennesker på godt over 1 år så skjer det noe med angsten. Den gror og vokser seg større. Den er nå så boblende stor at jeg har ikke noe valg, jeg må ha hjelp før jeg låser meg helt inne. Jeg følte at angsten min var noe jeg hadde sånn nogenlunde kontroll på, før pandemien, men nå er den så ille som den aldri har vært før.

 

 

 

Jeg skal fortsette å eksponere meg for angsten min slik jeg gjør stort sett gjør hver dag. Jeg skal fortsette å kjøre til butikken en gang i blant for å handle, alene, blant andre mennesker. Jeg skal vinne over angsten, selv om jeg kanskje aldri blir helt fri. Men jeg håper vi snart ser slutten på pandemien, for slik som vi har det nå er ikke sunt for noen.

 

Klem fra Nina

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg