Det ble litt for mye på en gang til meg, igjen.
Det ble for vondt å tenke på alt som burde vært gjort annerledes, og hva som kunne skjedd hvis ting ble tatt tak i tidligere. Jeg vet jeg ikke kan tenke slik, men det er så vanskelig å la være å tenke på hva som kunne vært, hvis ting var gjort på en annen måte.
Jeg er veldig takknemlig til de som sendte bekymringsmelding til barnevernet, og til de som prøvde å hjelpe meg. Jeg gikk på en skole der det var flotte lærere som prøvde så godt de kunne, spesielt en lærerinne, hun har vært med meg i tankene opp gjennom livet. Hun fikk meg til å føle meg som en god person. Jeg kunne kjenne varmen hun utstrålte til meg, og det minte meg på at noen brydde seg faktisk om meg.
Jeg fikk først vite for noen få år siden at flere hadde sendt inn bekymringsmelding til barnevernet. Selv politiet hadde sendt inn bekymringsmelding, uten at noe skjedde fra barnevernet sin side. Jeg klarer ikke å la være å kjenne på sinnet jeg har til de. Jeg klarer det ikke. Ting kunne vært så annerledes hvis de hadde gjort jobben sin og snakket med meg, snakket med naboer eller andre som viste hvordan ting var. Jeg tror nok «hele bygda» visste at ting var ikke helt i orden hjemme hos oss.
Jeg trodde jeg hadde full kontroll, men følelsene, sinnet, og de vonde minnene er noe jeg burde vite at jeg ikke har kontroll på. Enda. Men jeg greide å hente meg inn igjen før jeg falt helt ned i det store sorte hullet. Det tar jeg som en seier.
Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive ned tankene mine hver dag, det er ikke sikkert det er det som er riktig for meg heller. Jeg skriver denne bloggen som terapi for meg selv, og kanskje det kan være til hjelp for noen andre også.
Det er ingen fasit på hva som er riktig måte å bli frisk på, man må finne den riktige veien selv, og jeg tror skriving er min utvei fra det store mørke, bare jeg tar det litt med ro. Men jeg har så mye på hjertet.
Jeg tror alle har godt av å gå til samtale hos en terapeut iblant, og da mener jeg ikke kun de som har opplevd store traumer. Man trenger ikke ha opplevd store sorger for å slite psykisk, men det er bestandig godt å ha noen man kan snakke med og lufte tankene til og få noen konstruktive tilbakemeldinger fra.
Det er ikke alltid lett å skjønne hverken for den det gjelder eller de rundt når de tunge mørke dagene er over oss.
Jeg tror kjæresten min skjønner det før meg selv enkelte ganger at jeg har en mørk periode. Den kommer over meg så plutselig, og da er det veldig godt å trygt å ha noen jeg kan åpne meg til, selv om det tar litt tid.
Jeg liker ikke å snakke så mye om barndommen min, men å skrive om det hjelper meg mye. Jeg har prøvd å fortrenge alt i så mange år, på lik linje som at jeg kan bli sint hvis noen spør meg om jeg har vondt i ryggen. Ikke snakk om ryggen min, for da blir jeg mint på hvor vondt jeg har, og da blir det enda vondere. Det er det samme om noen spør meg om hvordan det går med meg når jeg har den mørke skyen hengende over meg. Ikke spør, da klarer jeg ikke svare fordi tårene bare renner og jeg finner ikke ord som kan forklare hva jeg føler. Tungen krøller seg og jeg babler uforståelig.
Det er vel en av grunnene til at jeg låser meg inne i lange perioder. Jeg tåler ikke det typiske spørsmålet når man treffer kjente. «Heisann, hvordan går det med deg da?» Enn at noe så fint kan være så vondt? Som regel tar man på seg masken og svarer at alt er superdupert og skinnende flott. Men hva hadde skjedd hvis jeg svarte helt dønn ærlig? At jeg har det vondt, og at jeg sliter med å komme meg opp fra det mørke? Jeg tror det ville blitt en klein samtale.
Jeg kommer garantert til å ta på meg den masken og svare at alt er bare bra.
Vil du følge meg så har jeg en side på Facebook som heter Hjernevasket, der legger jeg ut link til nye innlegg.