I går var jeg helt tom for energi etter å ha jobbet hardt for å klare en kort bil og handletur.

Jeg er enda helt tom for energi, og jeg har et så sterkt behov for å ha det helt stille rundt meg. Akkurat det er litt vanskelig siden det er fridag og tvillingene er hjemme fra skolen. Null tålmodighet, og hver minste lille lyd skjærer inn i ørene mine og jeg må bruke energi jeg ikke har til å samle meg sammen. Bytte fokus. 

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg vet jeg skulle tatt det som en seier i går, jeg klarte det jeg hadde satt meg opp som et spontant mål, men likevel sitter jeg i dag og har den samme følelsen som jeg hadde i går. Jeg er sint på meg selv, sint på angsten, lei av å ha det slik. Hver eneste lille ting er farlig, jeg er så lei av å være redd. Så sliten.

Angsten min har nok blusset kraftig opp det siste året. Jeg trodde den kanskje hadde blitt bedre, men hvis jeg setter i gang de små hjernecellene mine så skjønner jeg jo at det er stikk motsatt. Jeg liker ikke å være blant så mange mennesker, og det er ikke bare på grunn av angsten min, det er nok slik jeg er. En liten introvert, og det er helt greit det, men hvis jeg skal fortsette å nyte å være introvert så mater jeg samtidig angsten min. Jeg murer meg inne i min egen lille trygge boble. Jeg eksponerer stort sett aldri angsten min lengre, og det har gjort den verre. Det blir stadig skumlere å kjøre bil, og jeg kjenner det bobler i meg bare jeg tenker på å være ute blant store folkemengder. I går følte jeg veldig på at ingen holdt avstand, jeg følte alle gikk helt inntil meg og alle snakket ekstremt høyt. Men det var vel det store angst monsteret som hang over meg som en mørk sky.

Generalisert angstlidelse, som jeg har, er når man er redd det aller meste uten grunn. Alarmknappen blinker og lyser rødt stort sett hele tiden. Den ligger og knurrer konstant. Hvis kjærest er på tur med motorsykkelen sin, og sier han er tilbake om 2 timer så er jeg helt nervevrak i de timene. Og hvis han er så uheldig å bruke 2 timer og et kvarter så er jeg helt ødelagt. De verste katastrofetankene har vill fest, og jeg ser for meg ulykker og dødsfall. Tenk deg at du lever i en skrekkfilm hele tiden, du spenner alle muskler og forventer hele tiden at noe skikkelig forferdelig skal skje. Hele kroppen er i forsvarsmodus og hver minste lille lyd og bevegelse gjør til at du skvetter himmelhøyt og du klarer ikke bli kvitt redselen for hva som kan skje. Du kan aldri senke skuldrene og du bruker mye energi på å ikke bare falle sammen i redsel bak puten. Jeg ser ikke skrekkfilm, jeg lever i en. 

Mye frustrasjon og sinne samler seg opp når man går slik og spenner musklene sine i redsel hver eneste dag i store eller små former. Det er ikke bare slitsomt for meg, eller andre som strever med angst og depresjon, det er slitsomt for de rundt oss også. Selv om det kanskje er vi som har det verst, så går det også utover spesielt de vi bor med. Våre nære og kjære. Våre trygghetspersoner. Jeg kan enda bli fly forbannet og frustrert på kjærest fordi han ikke forstår hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor han ikke kan skjønne at for meg er det livsfarlig.  Han prøver alt han kan, det vet jeg jo egentlig, men jeg vet det bare ikke når angsten og redselen står på som verst. Da er han, for meg akkurat da, en stor dust som ikke vil forstå. Men hvordan kan han forstå hvordan det er, når jeg ikke klarer å forstå det selv? Det er mye å forlange av noen, men egoistiske meg mener han bør forstå akkurat hvordan jeg har det, selv om jeg ikke forstår det selv.

Jeg er ikke så god på å snakke høyt enda om hvordan jeg har det, ordene blir bare kvalt i gråt. Jeg blir frustrert fordi jeg ikke klarer å snakke om hvordan jeg har det uten å briste ut i gråt, det er vel en av grunnene til at jeg heller begynte å skrive ned mine følelser og tanker. Det hjelper meg å få det ut, og jeg får stadig høre at jeg er til hjelp for andre med å være så åpen, og det gjør meg så glad. At jeg kan være til hjelp og nytte for noen, det gir livet mitt en enda større mening. Jeg tror kanskje kjærest og mine nærmeste også forstår meg bedre nå etter de har lest hvordan min hverdag er. Kanskje kan mine skriverier faktisk hjelpe til så flere får en forståelse av hvordan det er å leve med angst og depresjoner. Kanskje kan jeg være til hjelp slik at flere vil åpne seg om sine psykiske lidelser. Det virker faktisk slik, og det gjør meg både stolt og glad.

Del til krampene tar dere, åpenhet kan aldri bli delt nok.

JA TIL ÅPENHET FOR PSYKISKE LIDELSER

#snakkdetihjel

Og til slutt, tusen takk for alle gode kommentarer og meldinger jeg fikk på mitt innlegg i går, det varmer hjertet mitt å se at det finnes så mange gode og omtenksomme mennesker der ute. Tusen hjertelig takk for at dere heier på meg og støtter meg, det gir meg pågangsmot og styrke.

Stor og varm klem fra Nina