I Norge tar om lag 500 – 600 personer selvmord hvert år.
To av tre er menn.
Det er triste tall, og det må vi gjøre noe med. Regjeringen skal lage en nullvisjon for selvmord, og hvordan de skal klare det uten å gjøre noen drastiske endringer innen lange helsekøer det skjønner jeg ikke. Jeg har ikke sett at de har hatt det som noen agenda enda. Merkelig hvis det ikke er noe de vil begynne å gjøre noe med. Er det noe vi som har strevet med psykiske lidelser har erfart, så er det lang ventetid.
Sist gang jeg var til behandling husker jeg nesten ikke, selv om det er bare noen få år siden. Jeg var veldig langt nede og selvmordstankene var veldig sterke. Jeg klarte nesten ikke å tenke på noe annet enn at jeg ikke orket leve lenger. Jeg gikk på medisin, og jeg følte meg veldig bra lenge, men så skjedde det noe og jeg så bare mørkt. Jeg ville ikke leve, alt ble så altfor tungt. Jeg begynte å planlegge i detaljer hvordan jeg skulle avslutte livet. Det var ikke så lenge siden jeg var til behandling hos DPS, men med en ny hendelse og jeg som skulle løse alle problemer på en gang så sa det bare pang. Begeret var fult og det rant over som en vilter foss.
Jeg husker jeg tok kontakt med det kommunale tilbudet, psykisk helse og rus. Jeg ringte vel DPS først og lurte på om jeg kunne få time ettersom jeg hadde vært der tidligere, men det gikk ikke. Papirarbeid er viktig. Jeg måtte vente noen dager for å komme inn til det kommunale hjelpetilbudet også, selv om jeg uttrykte ganske greit at jeg hadde mørke tanker og trengte hjelp. Nå. Den dagen jeg endelig fikk noen å snakke med er omtrent helt borte for meg, jeg husker at jeg satte meg ned og bare sa “jeg orker ikke leve mer”. Jeg tror ikke den personen som var der hadde opplevd noen si slikt tidligere, jeg fikk nesten dårlig samvittighet når jeg så hvor stresset hun ble, selv om hun prøvde å skjule det godt. Den personen reddet livet mitt den dagen. Jeg ble sendt videre til akutt time hos DPS (da var det ikke så nødvendig med papirarbeid..) og jeg fikk tilbud om å legge meg inn til behandling. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke takket ja, men jeg ville ikke legges inn. Kjærest var veldig opprørt, han mente de friskmeldte meg for tidlig første gang. Jeg ser det litt annerledes, jeg følte meg virkelig frisk nok den gangen. Men det var jeg langt ifra.
Jeg blir oppgitt av meg selv når jeg tenker tilbake, jeg skulle takket ja til å bli innlagt. Jeg takket ja til videre behandling hos DPS. Dessverre fikk jeg ikke kjemi med den nye behandleren min, selv om hun sikkert var veldig flink, så fikk jeg en slags sperre mot den nye behandleren. Jeg gikk der en god stund likevel før jeg sluttet, men jeg burde sikkert bedd om en ny behandler. Jeg er jo, som dere sikkert har fått med dere nå, ikke helt frisk i tankene mine enda. Selvmordstankene er der ikke så ofte og lenge, det hender de titter innom men de drar bort like fort som de kom.
Jeg har blitt fortalt av flere som har lest bloggen min at de har ventet i et halvt år på å få komme seg til behandling. Er du så uheldig at du ikke får den rette kjemien med behandleren du har fått utdelt så er det igjen flere måneder med ventetid på å få en ny. Jeg har hørt om mennesker som har blitt avvist for akutt hjelp fordi de ikke har hatt selvmordstanker tidligere, eller at de ikke blir tatt alvorlig. Det skal ikke være slik! Gjennomsnitt ventetid for psykisk helsehjelp i 2020 var på 43,8 dager, nasjonalt. Det er altfor lenge. Men jeg kjenner mange som har ventet mye lenger på å få komme til behandling. Venter du så lenge for å komme inn etter du har knekt foten? Nei, da er det rett inn for behandling. Du får ikke beskjed om å gå deg en tur for å klarne tankene. Kanskje det ikke er så vondt å ha brekt et bein? Kanskje det bare er noe du innbiller deg?
Jeg, og mange flere som snakker av erfaring, vi vet at den lange køen for å få psykisk hjelp tar liv. Jeg var faen så nære, jeg var desperat etter hjelp. Jeg ser på meg selv som en sterk person, men jeg hadde nesten ingenting igjen å gi. Den kommunale helsetjenesten reddet livet mitt, men det var på håret.
Har du en historie du vil fortelle om, send meg en melding på Facebook siden min “Hjernevasket”, eller på mail [email protected], så kan jeg fortelle din historie.
#snakkdetihjel
Seks mål i handlingsplanen mot selvmord
Kilde: Helse- og omsorgsdepartementet.
Mål 1: Systematikk og helhet i det selvmordsforebyggende arbeidet
Mer helhet og systematikk i det selvmordsforebyggende arbeidet i Norge. Vi må se på hvert selvmord på en grundige og systematiske måte for å finne ut hva som skjedde og hvordan det kunne blitt forhindret. Det vil gi oss ny kunnskap om hvordan selvmord kan forebygges, både innenfor og utenfor helsetjenesten. Dette vil i første omgang være en pilot for å høste erfaringer og se om det er behov for endringer i regelverket.
Mål 2: Trygg kommunikasjon om selvmord på fysiske og digitale arenaer
For barn og unge er nett og sosiale medier særlig viktige arenaer for utvikling og deling av innhold med andre, samtidig eksponeres mange norske barn og unge for mulig skadelig innhold. Jeg tror de fleste av oss er enige om at åpenhet om selvmord er viktig. Samtidig er det viktig at det snakkes om på en klok og trygg måte. Det er nylig lansert en veileder, der Høie deltok, for hvordan unge kan kommunisere trygt om selvmord på nett https://www.orygen.org.au/chatsafe/Resources/International-guidelines/Norway-%E2%80%93-Norwegian
Mål 3: Begrenset tilgang til metode
Å begrense tilgang til selvmordsmetoder har vist seg å være godt dokumentert som selvmordsforebyggende tiltak. Dette er derfor et viktig tema i handlingsplanen. Å begrense tilgang til selvmordsmetode handler om å forsøke å gjøre slike metoder mindre tilgjengelige. Dette kan gjelde forhold rundt høye broer, trafikk, våpen og legemidler.
Mål 4: God hjelp og gode behandlingsforløp for mennesker i selvmordsrisiko
Det er god dokumentasjon for at behandling av psykiske lidelser, spesielt depresjon, og det å sikre gode behandlingsforløp i helsetjenesten forebygger selvmord. Et stort tema i planen er derfor behandling – fra første kontakt til behandling i spesialisthelsetjenesten.
Mål 5: Umiddelbar og langvarig oppfølging av etterlatte etter selvmord
Hvert år blir mange i Norge etterlatte etter selvmord. Familie og venner står igjen med sorg, fortvilelse og ubesvarte spørsmål. Barn er spesielt sårbare. Tilbakemelding fra etterlatte er at det i dag er tilfeldig hvilken hjelp man får. Vi vil se på hvordan vi kan styrke tjenestens arbeid med ivaretakelse og oppfølging av etterlatte.
Mål 6: Bedre forekomsttall, styrket forskning, kunnskap og kompetanse om selvmordsforebygging
Vi har tall på hvor mange som dør i selvmord hvert år, men det er usikkerhet knyttet til disse tallene. Vi vil arbeide for at dette tallet blir sikrere.
Hele greia er absurd.. selv troppet jeg opp hos kommunens helsetjenester, der møtte jeg en psykiatrisk sykepleier som snudde opp ned på alt, hun ordnet psykiatere og hurtiginntak hos DPS (som i mine øyne er piss), NAV la seg langflate når hun ble med meg, var villig til å hjelpe til med alt de hadde gitt avslag på før, men oppi alt dette, så var det nok hun sykepleieren og apparatet i kommunens helsetjenester som var den eneste gode hjelp.. de fleste steder ellers er man et navn på et papir og man betyr intet for dem.
Nesten skummelt hvor mye lik erfaring vi to har, men jeg tror dessverre ikke vi er alene. Folk dør mens de venter på å få psykisk helsehjelp, og da er det grei skuring å skjønne at det er noe som ikke fungerer som det skal.
Javisst dør folk.. 500-600 ble til over 850 i fjor, pandemiåret, men det skal vi ikke snakke om. På tross av underdødelighet i 2020 og koronadødsfall greide likevel statistikkene på selvmord å øke skremmende. Rett og slett fordi psykisk helse ikke blir prioritert.
Det kommer et innlegg om det også etter hvert, for jeg som er selvutnevnt introvert og generell angst for andre mennesker sliter nå med restriksjoner og påbud. Angsten min bobler og vokser for hver dag som går og det blir bare verre for meg å være med andre mennesker. Hva som skjer med de som liker og MÅ være blant andre mennesker tør jeg ikke tenke på.
Om det er alt for mange nå, vil det bli langt flere som følge av at mange av oss har vært tvunget til å leve i tilnærmet isolasjon i år og dag.. For å forhindre/begrense et tragisk utkomme, må drastiske tiltak ihverksettes, hvilket jeg dessverre ikke har overdreven tro på at vil bli gjort..