Jeg har bladd meg tilbake til starten av bloggen min som jeg begynte å skrive for 4 mnd siden.
Jeg begynte å skrive bloggen som terapi for meg selv, og et håp om at jeg kanskje kan være til hjelp for andre.
I dag kan jeg stolt si at jeg har gjort en god jobb, og jeg har vært til hjelp for mange. I dag har jeg vært på forsiden av avisen, med et innslag på 4 sider! Det er helt sykt, og jeg er så utrolig stolt over hva jeg har klart på så kort tid.
Ja til åpenhet om psykisk helse!
Jeg kopierer et av mine første innlegg som jeg skrev for 4 måneder siden:
Hjertet mitt banker og dundrer i full fart.
Så fort at det kjennes ut som om at det skal eksplodere. Harde kraftige bank. Så harde at det gjør vondt. Den kraftige bankingen er det eneste som forstyrrer hastigheten på det spinnville hjertet mitt. Som om det prøver å sette ned farten selv.
Magen min tror den er på en berg og dalbane, og vrenger seg både hit og dit. Jeg blir svimmel og småkvalm, det blir plutselig veldig varmt. Jeg får ikke puste. Jeg må ha luft. Jeg kjenner det rykker litt i leppene, akkurat slik det gjør like før jeg bryter ut i en foss av tårer. Den fossen er fader meg ikke lett å skru av når den først har startet. Det er nok med en trist melodi så er det på’n igjen..
Slik føler jeg det i dag og slik følte jeg det i går, veldig mye fordi jeg krysset en linje jeg aldri trodde jeg skulle gjøre. Jeg skriver om meg selv, slik at alle som vil kan lese om hvor rar jeg er.
Men jeg har også dager der jeg er litt mere «I don’t give a flying shit». De dagene sier jeg til meg selv at det er slik du er. Du er ei tøff dame med bein i nesa og sterke meninger.
You go girl!
Jeg kan ha lange perioder med gode dager, det kan være på ukevis, og det er så godt. Jeg liker den personen jeg er da. Tror jeg. Da kan jeg snakke med folk uten at hjertet mitt er på jakt etter G krefter, eller at invollene mine slår knute og er på tur opp halsen. Da kan jeg ta telefonen.
Den der jævla telefonen.
På min telefon logg står det «Pappa». Han er den eneste jeg kan snakke med på telefonen uten at jeg bare vil legge på med en gang. Pappa er den eneste jeg føler ikke dømmer meg. Jeg tror han er glad i meg uansett hva jeg gjør. Han kan nok bli irritert på meg han også, men han godtar meg som jeg er. Pappa er min helt. Han skal jeg skrive mere om senere.
I går var forresten en blanding av tøffe meg og svake meg. Jeg bestemte meg brått for å blogge og skrive om meg selv. Tenkte det må jo være en super ting å gjøre, kanskje jeg kan hjelpe andre også. WIN-WIN!
På den andre siden er det selvfølgelig drittslenging til meg selv. Fra meg selv. Det er jeg superflink til. «Hvem faen vil lese om deg da? Du kan jo ikke skrive engang.« Men heretter skal tøffe meg vinne. Jeg bare må.
En klok frøken fortalte meg en gang at post-it lapper med rosende ord på speilet på badet kan gi en god start på dagen. Jeg har bare ikke kommet så langt enda.
Tøffe meg har vunnet.
Jeg føler en seier i dag.
Heia meg, og heia deg!
#snakkdetihjel
Stor klem fra Nina
#snakkdetihjel 👍🏾
❤️👏👏
Jeg blir sånn de gangene jeg har færre sidevisninger enn hva som har vært normalt i den aktuelle perioden. Da er jeg på grensen til panikk, og formelig ser den metaforiske veien hvor det går lukt til helvete stakes ut for øynene på meg *hehe*. All form for nedgang, blir forsåvidt håndtert på samme viset. – Da er dommedag rett rundt svingen med en gang, liksom, hvorpå jeg vekselsvis er helt ubrukelig, eller så er det vrangforestillinger med forbannelser and the whole shitload som ser sitt snitt til å bryte ut fra den tilstrebede tilstanden hvor den bare ligger og murrer like under overflaten uten å gjøre så alt for stor skade. Det er nemlig ikke mye som skal gå galt før den dundrer på og tar kontrollen i god gammel stil 😛
For opplevelsen av at jeg er underlagt en slags forbannelse, er faktisk ikke endret.. I det hele tatt er hele den greia helt ‘schitzo’, for på den ene siden, vet jeg jo at dette bare er et oppkok i eget hode uten rot i virkeligheten. Men på den andre siden, så opplever jeg det slik at alt det som skjer innenfor de områdene som er påvirket av denne, beviser at den faktisk ER reell, og at det derav ikke er et eneste konkret eksempel på det motsatte.. Senest i går faktisk..
Altså.. Poenget mitt er:.. For hva det er verdt, så er du iallfall ikke alene om å være ‘gal i hodet’ *hehe*
Haha godt å vite at det ikke bare er meg. I perioder blir jeg litt opphengt i antall sidevisninger, og enkelte andre dager bryr det meg ikke så mye igjen. Akkurat nå er jeg for opptatt med å svare på meldinger etter avis oppslaget og føler på at jeg er glad jeg ikke er kjendis. Det har jeg ikke taklet i det hele tatt.