Jeg er så sliten av å være redd.

Angsten er sterk i dag. 

Samboeren min måtte være med meg på butikken i dag, klarte ikke kjøre bil selv, det er jo snø på veien og det er farlig det.
Det var faktisk veldig glatt da vi kjørte, så han kjørte godt under fartsgrensen. Angsten gnir seg i hendene og vokser for hver gang det glipper litt på veigrepet, «hva var det jeg sa, det er kjempefarlig å kjøre bil!»

 

Jeg sitter med klump i halsen og tenker over hva det er jeg gjør med meg selv. Hva angsten gjør med meg.
 

44 år og klarer ikke å kjøre en liten strekning på noen kilometer for å handle.
Det gjør noe med selvfølelsen.
Hvorfor kan jeg ikke være som alle andre, bare sette meg inn i den jævla skrothaugen av en bil og bare kjøre? Hvorfor må jeg overtenke og analysere alt til fillebiter?

«Hva er det værste som kan skje?» brukte min terapeut å spørre meg om når vi snakket om mine angstlidelser. Haha, du skulle ha vært inne i mitt lille koko rede av et tankesurr. Alt kan skje! Alt det værste man kan tenke seg kan skje.

Jeg kan kjøre utenfor veien og totalvrake både meg selv og bilen.
Jeg kan kræsje med noen andre bilister og kanskje forårsake at noen dør. Jeg klarer ikke å ta på meg ansvar for flere dødsfall. To er mere enn nok.
Jeg kan kjøre ned en syklist eller en fotgjenger. Bilen kan plutselig begynne å brenne og automatlåsen vil ikke åpne seg, så jeg brenner opp inne i bilen.
Jeg kan punktere, eller miste et hjul så jeg mister styringen på bilen og kjøre rett inn i hagen til noen. Hva hvis det er noen som er ute i hagen når jeg kommer susende med en tung bil uten kontroll?

Listen er uendelig.
Den fornuftige meg prøver å si at det er svært lite sannsynlig at noe slikt skjer.
– Ro deg ned, Nina. Pust rolig, inn med nesen og ut med munnen.
Jeg har felt noen tårer i dag. Noen i frustrasjon fordi jeg er så lei vinter og snø, noen fordi jeg er så lei av at angsten skal bestemme over meg. Jeg er så sliten av at den kommer snikende og tar over kontrollen når jeg er ute på butikken eller andre plasser det er andre mennesker.
I dag var det ikke så mange på butikken, men det var nok til at skylappene kom på. De tar jeg på meg som et slags sikkerhetsbelte, jeg føler meg litt tryggere med de på. Jeg ser ingenting annet enn det som er rett foran meg, det jeg setter fokus på der og da. Jeg har ofte fått høre hvor overlegen jeg er fordi jeg ikke hilser, men jeg ser de ikke. Jeg kan ikke hilse på noen jeg ikke ser.
Akkurat nå sitter jeg bare og tenker på om jeg må begynne på medisin igjen, jeg er så sliten av den jævla angsten. Jeg er så sliten av å være redd.
 

-Klem Nina

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg