Jeg har merket meg at enkelte mener at det å åpne seg og blottlegge hele sjelen sin på en blogg er kun for å få oppmerksomhet.
Det kan jeg egentlig si meg enig i, for jeg vil jo at flest mulig skal lese bloggen min. Jeg vil ha mere åpenhet om den mentale helsen.
Jeg vil at flest mulig skal prøve etter beste evne å forstå hvordan det er å leve med psykiske utfordringer.
Jeg vil at flest mulig skal prøve å forstå hvordan spesielt angst kan lage store knuter på en ellers så vanlig hverdag. Bare det å sette seg inn i bilen for å kjøre på butikken kan være en ekstrem stor utfordring. Store folkemengder. Alt er relativt, men er det flere enn jeg kan telle på en hånd så er det store folkemengder. Enkelte dager. Andre dager kan jeg ha mine såkalte gode dager, og da går det fint med flere titalls mennesker.
Jeg skriver ikke om min barndom, eller konsekvensene av den for at andre skal synes synd på meg. Det er ikke synd på meg. Jeg er faktisk ganske så stolt over at jeg står stødig på begge føttene mine etter å ha opplevd det jeg mener er relativt store traumer.
miniblogg.no/hjernevasket/117141/en-ny-moerk-periode.html
Jeg dyrker heller ikke angsten min.
Jeg prøver så godt jeg kan for å finne min metode til å kneble den. Jeg vet ikke helt hvorfor enkelte mener at man dyrker eller fokuserer for mye på psykiske lidelser eller traumatisk barndom bare fordi man er åpen om det. Slutt å vær så fordomsfull. Fordi om kanskje du greide deg gjennom en vond barndom eller andre traumer uten psykiske lidelser, så er det ikke dermed sagt at alle andre bare sutrer etter oppmerksomhet, og bare må «ta seg sammen».
Ta deg sammen sjøl!
«Angst er en følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse.»
Jeg sitter ikke hver dag og griner over at jeg ble seksuelt misbrukt, tok på meg skylden for 2 dødsfall, ble manipulert til å bli livredd min egen pappa, eller for å stadig få påpekt at jeg ikke var bra nok. Det hender seg at jeg gråter, det kan enda være tungt å snakke om, men det går bedre for hver gang jeg snakker om det.
Eller skriver om det.
Og det er mitt poeng med denne bloggen. Jeg tror ingen kan bli kvitt sin angst eller andre ting man sliter med ved å tie. Vi må snakke det ihjel!
Jeg åpnet meg bare når jeg var sanseløs dritings, eller til en liten del av mennesker som står meg nær. Det er ikke nok.
Jeg får stadig opp reklame om hvordan man kan bli kvitt angsten for godt. Ofte viser det seg at du må bare betale 500kr pr.mnd for å hjelp. Noen skal ha 600kr for en halvtimes prat på telefonen, noen skal ha så lite som 50kr pr.mnd. Det som ofte går igjen er at de hinter til at psykologer ikke kan gi deg den hjelpen du trenger, det er det bare de som kan gjøre for deg. For en liten sum selvfølgelig. Jeg kjenner jeg får en vond smak i munnen.
For meg er det utrolig god terapi å skrive hvordan jeg har det i min hverdag med angst. Jeg føler selv at det er den siste lille brikken som må på plass, selv om mørket tar meg noen ganger og prøver etter beste evne å suge meg ned i det mørke dypet.
Tankene om selvmord streifer meg, men jeg er altfor glad i livet til at en streiftanke skal bli til virkelighet. Jeg tror de fleste av oss som sliter med den mentale helsen har hatt slike streiftanker, og det er en utrolig vond følelse. Det er ikke lett for utenforstående å forstå hvordan det kan være å føle seg så alene, selv om man er omringet av mennesker som er glade i deg.
Jeg fikk ikke til å lime inn link, er litt sliten i hodet og da skjønner jeg ikke enkle ting jeg egentlig kan. Jævla irriterende, og den der djevelen på skulderen min ler av meg. Jeg gidder ikke bry meg, er så lei av den der tosken som bare skal rakke ned på meg og le av meg.
Jeg løser det med å kopiere teksten fra UNN.no
Snakk om selvmord
Å snakke om selvmord er som å skru på lyset i et mørkt rom. Det vi tror skjuler seg i mørket, blir mindre farlig eller forsvinner helt. Det er hjelp å få, og det første steget er å tørre å si det vanskelige ordet selvmord.
Mange er redde for å snakke om selvmordstanker, og det fins mange myter. Det er for eksempel ikke slik at det blir flere selvmord dersom vi snakker om selvmordstanker. Det er ikke farlig å spørre, men vi må være forberedt på å tåle å høre svaret.
Det er, som med alt annet, at det ofte blir bedre når vi snakker om det.
Snakk det ihjel!
Og vær så snill, hvis noen åpner seg for deg, ikke snu ryggen til, det er vanvittig tungt å være åpen om den mentale helsen.
Jeg er også på Facebook og Instagram under samme navn hvis du vil følge meg.