Livet med angst

Lenge siden jeg har skrevet noe her nå, det ble en lengre pause enn jeg hadde tenkt. Tiden flyr av gårde og jeg har bare ikke tatt meg tid til å skrive noe.

 

Livet med angst er ikke så enkelt, hverken for meg eller de jeg bor med. Jeg har kommet inn til behandling hos DPS, men ikke før slutten av August. Jeg er egentlig veldig forundret over at det er så lang ventetid, spesielt med tanke på at jeg har vært der i flere runder tidligere og sist gang med sterke selvmordstanker.
De streiftankene om å avslutte livet er der enda, men de setter seg ikke fast slik som de gjorde for bare et par år siden.  Jeg klarer å vente til slutten av August for time, akkurat nå tenker jeg «fuck it», jeg klarer meg selv uten medisiner og behandling. Men jeg vet at det kommer mørkere dager og det er de jeg trenger hjelp med. Det er altfor lang ventetid for å få psykisk helsehjelp, det er det regjeringen burde fokusere på med sin nullvisjon for selvmord.

 

Angsten min og de rare tankene mine setter så mange stopper for meg. Bare det å gå på et ukjent toalett er ekstremt vanskelig for meg. Går og holder meg som et lite barn, og det slår seg selvfølgelig i magen og jeg blir i ekstra dårlig humør. Jeg prøver å gå på toalettet men det låser seg helt fullstendig. For noen år siden klarte jeg ikke i det hele tatt å gå på et offentlig toalett, nå kan jeg i alle fall tisse hvis det ser rent nok ut, men aldri i verden nummer to. 

 

Det sier seg selv at det blir vanskelig å være lenge borte fra det trygge hjemmet vårt. Ikke tør jeg kjøre bil på veier jeg ikke kjenner, og jeg får panikkangst av å være alene på en ukjent plass. Som vanlig viser angsten seg som sinne og det kan fort bli konflikter av slikt. Heldigvis tror jeg kjærest vet når det er angst og når jeg virkelig er sint, men det har ikke bestandig vært slik.
Åpenheten om angsten både for meg selv og til andre har vært til stor hjelp, og de fleste rundt meg skjønner meg mye bedre nå når jeg er så åpen. Åpenhet hjelper virkelig, jeg skulle bare ønske at det fjernet all angst med å være åpen, men det krever nok litt mer enn det. 

 

#snakkdetihjel

 

 

 

Klem fra Nina

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg