I går gjorde jeg noe jeg aldri trodde jeg kom til å gjøre. Jeg bestemte meg for å legge ned hobbysiden min. Jeg gråt lenge og begynte å lure på om jeg gjorde det riktige valget. Jeg er veldig sikker i dag, selv om det gjør vondt.
Skinn har vært min store lidenskap i mange år, og i 2015 tok jeg det store steget at jeg ville dele mine kreasjoner med resten av verden. Facebook side og ganske så mange salg på kort tid. Jeg var så stolt. Mestringsfølelsen jeg fikk av å lage ting i skinn var stor. Skyhøy faktisk. Det var egentlig første gang i livet at jeg ble ekstra rank i ryggen og følte at dette kan jeg. Jeg hadde endelig funnet min greie. Den greia der jeg er superflink, og ingen kan fortelle meg at jeg ikke gjør det riktig, for i kunst er alt lov. Og det var det jeg følte det jeg lagde var. Kunst.
Når jeg først ble introdusert for skinn gjennom min gamle læremester følte jeg at alt fikk en ny mening, og jeg ble plutselig mye tryggere på meg selv. Så trygg at jeg etterhvert tok meg en tatovering med dobbel betydning. «No life ‘til leather». Dobbel betydning fordi det er tittelen på demo albumet til mitt favoritt band, Metallica. Mestringsfølelsen vokste for hver dag. Jeg var så god på dette. Endelig noe jeg er flink til.
Sakte men sikkert har den mestringsfølelsen og stoltheten over mitt arbeid, min kunst, forsvunnet litt og litt. Inne på hobbyrommet er det skuffer med halvferdige prosjekt, ting som jeg aldri ble fornøyd med, rare kreasjoner jeg ikke har peiling på hva jeg tenkte å lage utav. Skulle nesten tro jeg var beruset når jeg ser alt det rare som ligger der, men jeg kan bli litt slik når kreativiteten tar over. Jeg blir veldig full av energi og ingenting kan få meg utav den bobla jeg faller i akkurat der og da. Jeg er i min egen lykkerus av kreative tanker.
Jeg blir uvel hver gang jeg prøver å sette meg ned for å lage noe nå. Kreativiteten og lykkerusen er borte.
Jeg har ikke klart å ta imot bestillinger på lenge. Jeg gråter og er uvel omtrent hver gang jeg sender ifra meg en bestilling.
Sliten av at enkelte kunder skal prute på porto, prute på et produkt som allerede er latterlig billig, be om rabatt fordi de kjøper flere ting på en gang. Jeg gir som regel rabatt, jeg selger altfor billig. Selvtilliten er lav. Mestringsfølelsen og gleden over arbeidet mitt er nesten helt borte. Magen min vrenger seg bare jeg tenker på hvor mye tid jeg bruker på en veske som jeg selger til knappe 1000kr.
David Bowie er preget inn, skinnet er farget og etterbehandlet og alt er håndsydd. Jeg var veldig stolt over disse.
Det er de som har heiet på meg og delt mine kreasjoner som har holdt meg oppe så lenge i den siste tiden. De som aldri rynker på nesen av prisen jeg setter og sammenligner mine produkter med ting de kan kjøpe på eBay. Jeg kjøper ofte på eBay selv, men man kan ikke sammenligne de prisene, men jeg er sliten av å forklare.
Jeg håper jeg kan finne igjen gleden og den skyhøye mestringsfølelsen over skinnarbeidet mitt igjen. Det var det eneste jeg hadde igjen da jeg ble syk og måtte slutte som skomaker. Faens KOLS..
Jeg hadde så store planer for denne hobbyen min. Jeg ville gjøre noe nyttig og etterhvert starte et arbeidstrenings senter der andre også kunne få kjenne på den mestringsfølelsen skinn kan gi. Jeg ville holde mange kurs og lære bort det jeg kan. Jeg liker å dele min kunnskap med andre.
Drømmen er borte for lenge siden, det samme er lidenskapen og lykkerusen.
Jeg håper jeg en dag kan sette meg ned og føle gleden av å lage noen kreasjoner igjen, for mestringsfølelsen er så utrolig viktig.
det skulle stå preging. 😅
du har noen fantastisk fine arbeider der. Du har absolutt noe å være stolt over. har jobbet en del med lær selv og elsket presang og farging av lær aller best. lukten av læret, og kjenne det under fingrene mens man jobber. ubeskrivelig god følelse.