Det er så mye lettere for meg å skrive ned mine tanker og følelser enn å snakke om de. Jeg skulle ønske det var like enkelt å få ordene ute av munnen som det er via tastaturet. Men det blir lettere for hver gang jeg kan si høyt at jeg sliter. Men det er bare til de jeg stoler på jeg kan åpne meg helt, og det er ikke mange. Jeg vet ikke hvorfor jeg har så vansker med å stole på folk. Det har kanskje en sammenheng med at jeg ikke liker meg selv? Hvordan kan andre like meg, hvis jeg ikke liker meg selv?
Det er den jævla konstante mobbingen av meg selv. I de mørke periodene forteller jeg meg selv hver dag at jeg er tykk, stygg, dum, ubrukelig og lat. Når jeg først har havnet nede i den negative suppa er det så vanskelig å komme seg opp igjen.
Post it lapper på badet med rosende ord har enda ikke kommet opp. Ikke ble det noe av det å freshe seg opp med sminke hver dag heller. Enda en ting jeg feilet med. Fy faen for en stor flopp jeg er. Jeg minner meg stadig på hvor lite verdt jeg er.
Dette er selvskading uten skjemmende arr på utsiden. Jeg kan ikke fortsette slik. Jeg må forandre tankemønsteret før jeg sliter meg helt ut. Og de rundt meg. Jeg var egentlig ikke klar over at jeg mobbet meg selv før samboeren min spurte meg om jeg drev og mobbet meg selv. «Så sjuk i hodet er jeg faktisk ikke» klemte jeg utav meg og rullet med øynene. Men det tok ikke lang tid før jeg faktisk skjønte at det er jo akkurat det jeg driver med. Mobber og hjernevasker meg selv til å tro at jeg ikke er verdt noen verdens ting. Det hjelper ikke hvor mye han sier at han elsker meg, jeg må begynne å elske meg selv. Jeg må klare å si til meg selv at jeg betyr noe. Jeg er verdt noe. Jeg er verdifull. Sier jeg det ofte nok så må jeg vel begynne å tro på det til slutt.
Når jeg føler meg langt nede er suget etter å drukne alt i alkohol der igjen, men jeg klarer å la det være. Til sommeren er det 2 år siden jeg bestemte meg for at nå er det faen meg korken på flaska. Ikke det at jeg drakk så ofte, men når jeg drakk så hadde jeg null kontroll på inntaket. Dritings på bryllup og dritings på konsert. Spilte ingen rolle, bare jeg fikk bikka innpå mest mulig. Mistet fotfestet og alle hemninger. Jeg kommer ikke til å røre alkohol igjen før jeg er helt sikker på at jeg kan styre inntaket til et minimum. Og det vet jeg ikke om jeg noen gang kan gjøre. Mulig jeg er en alkoholiker, jeg vet ikke. Spiller ingen rolle heller, for jeg drikker ikke lengre.
Sjokolade har tatt over rollen til alkoholen. Eller, den har fått en enda større rolle. Større mengder med inntak, og mye oftere. Er jeg langt nede så har jeg bestandig trøstet meg med noe godt å spise. Husker selvfølgelig på å klipe meg hardt i sideflesket, så jeg minner meg selv på hvor feit jeg er. Da er jeg sikker på at alt blir så mye bedre.
Sjokolade er en av mine værste fiender. Er det noe jeg ikke klarer å slutte med så er det sjokolade. Jeg kjenner munnen fyller seg og jeg sitter her og lurer på om det er igjen noe fra i går kveld. Jeg har bestemt meg for at nå er det kun helg det skal nytes sjokolade og andre søtsaker. Vi får se hvor lenge det varer. Til nå har jeg sprukket annenhver dag… Prøver å hjernevaske meg selv til å ikke like sjokolade eller andre søtsaker. Klin umulig. Djevelen på skulderen min ler rått hver gang jeg prøver å overtale meg selv til at sjokolade smaker forferdelig.
Det er så lett å mobbe seg selv, snakke nedlatende og overbevise seg selv om at du ikke er bra nok. Hvorfor er det ikke like lett å framsnakke og rose oss selv?
Fra og med nå skal jeg si minst 1 positiv ting om meg selv i speilet når jeg står opp. Djevelen på skulderen skal jeg kneble med gaffateip så han ikke får komme med sine spydigheter.
