Jeg er min største mobber, uten tvil.
miniblogg.no/hjernevasket/113451/mobbe-meg-selv.html
Det er en så jævla vond sirkel som jeg ikke klarer å komme meg ut av. Den minste lille ting kan bikke meg rett over, det skal ikke mye til. Rett på trøstespising. Fy fader det er så sinnsykt vanskelig å komme seg utav.
I dag hadde jeg egentlig en avtale som ble avlyst i siste liten, ikke jeg som avlyste faktisk, greit en gang det også. Jeg hadde gledet meg til denne avtalen, så når den ble avlyst kjørte jeg rett på butikken for å kjøpe meg noe godt å trykke ned i kjeften. Trøstespising fungere jo bestandig bra, nesten like bra som kjedespising. Jeg er rimelig god på begge deler. Tror alle kjøkkenskap må ha nye hengsler snart, så mye som jeg åpner og lukker for å lete etter noe godt å spise.
Jeg slukte et wienerbrød på turen hjem. Vel hjemme spiste jeg opp en sjokolade så fort at smaksløkene mine ikke greide å registrere at her var det noe søtt på gang. Samtidig som smaksløkene mine smatter og lurer på hva faen det var som skjedde der så har jeg haken langt nede på brystet for å forsikre meg om at dobbelthaken er der. Kliper litt rundt og teller hvor mange det egentlig er. Jeg tar begge hender over den største valken på magen og tar i et ekstra hardt grep. «Joda Nina, du er rimelig godt stappa enda.» Djevelen på skulderen min ler rått…
Er så lei av å ha det slik. Nå er det nok mobbing av meg selv! Jeg ville aldri snakket til noen andre slik, så hvorfor skal jeg snakke slik til meg selv?
Du er du og du duger!