Når tungen krøller seg

Jeg har aldri vært glad i å bruke store fancy ord, voksenord som jeg liker å kalle det, men det er det virkelig mange andre som liker. 

 

Jeg skjønner at mange elsker store ord og uttrykk, og det er helt sikkert et behov for det som jeg ikke skjønner.  Store voksenord kan gjøre meg veldig oppgitt når jeg gang etter gang må lese noe som egentlig er enkelt, men som blir så vanskeliggjort at jeg gir opp.

 

Jeg kjenner på en følelse av dumhet, at jeg som godt voksen kvinne ikke kan lese en enkel artikkel uten at ordboka må frem. Den følelsen av dumhet henger igjen fra barndommen, en følelse jeg ikke unner noen.

 

 

Greit nok, jeg bestemte meg i ganske ung alder at alle disse råflotte, helt umulig å uttale ordene, skal ikke jeg bruke noe energi på. Det finnes lettere alternativer. Jeg har ingen behov for å fremstå som smartere ved å bruke ord jeg ikke forstår, jeg liker den enkleste måten. Tungen krøller seg nok fra før av.

 

Jeg kunne ikke uttale lange latinske ord som ung, så jeg ble ledd av og i samme åndedrag fikk jeg høre hvor lik min far jeg var. Og han var jo ikke så smart. Det fikk jeg stadig høre. Med andre ord, jeg var også dum. Det har satt seg fast i benmargen min og fulgt meg gjennom hele mitt voksne liv. Det har blitt gjentatt så ofte at jeg begynte å tro at jeg ikke var så smart. Kanskje det er der jeg begynte mobbingen av meg selv? Jeg har mobbet meg selv lenge, men jeg har ikke skjønt det før nå. 

 

 

Mulig jeg ikke er så smart, men jeg har et hjerte fylt med empati og jeg prøver alt jeg kan for at andre skal ha det bra. Jeg vet hva som betyr mest for meg, empati og omsorg vinner det glatte lag over høy intelligens. Du kan være så smart du vil for meg, men det er måten du behandler andre mennesker på som betyr noe. Det er det som gir deg en verdi. 
 
 

Som voksen kan jeg knapt uttale mitt eget navn når jeg er nervøs nok. Har faktisk presentert meg med feil navn, og jeg heter Nina. Hvor vanskelig kan det være å si sitt eget navn, spesielt når det er kun 4 bokstaver? Hvordan forklarer man det? «Oi shit, jeg heter ikke Aina, jeg husket feil.» Blir ganske så rød i kinnene av noe slikt, rødglødende. 

 

Det er ganske så typisk meg, men det er også en typisk ting jeg kan le av. Jeg har heldigvis en god dose humor og selvironi. Tror jeg da. Jeg mobber ikke meg selv for absolutt alt jeg gjør, så det at jeg sier mye feil og ikke klarer å uttale lange teite ord kan jeg le av. Jeg kan bli lei meg hvis noen skal gjøre narr av meg, det har blitt gjort veldig ofte, og det er veldig unødvendig. Gjerne le med meg, men ikke av meg. 

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg