Det er så merkelig, de periodene jeg har det greit med meg selv, når jeg ikke er i de supermørke periodene, så ser jeg ting på en helt annen måte. Det er som om jeg får på meg realitetsbriller.
Jeg tar ikke på meg så stor skyld for alt som har skjedd. Min brors selvmord, eller min bestemors dødsfall. Når bestemor døde var det noen som sa til meg «hvis du bare hadde latt henne ligge på gulvet så hadde hun overlevd.» De ordene har fulgt meg i mange år. Hun døde knappe 2 år etter min bror, så det å føle at jeg var skyldig for enda et dødsfall tok helt knekken på meg. Jeg har så mange store sorte hull fra den tiden der. Jeg drakk som en svamp allerede, og drakk enda mere etter bestemor døde. Jeg husker ikke engang om jeg var i begravelsen hennes.
Her har jeg skrevet litt om min bror: miniblogg.no/hjernevasket/113857/skyldfoelelse-og-selvmord.html
Bestemor falt på badegulvet, og hun ropte på meg om at jeg måtte hjelpe henne opp til sengen. Hun var benskjør og jeg husker henne som veldig skrøpelig, selv om hun ikke var så gammel. Jeg løftet henne opp fra badegulvet og bærte henne til sengen og ringte etter hjelp. Jeg prøvde å gjøre det beste jeg kunne. Bestemor var alt for meg.
Jeg var til henne så ofte jeg kunne, vi lo bestandig mye sammen og spiste søtsaker i smug. Hun brukte å hviske i øret mitt «du er en perle blant svin». Hun fikk meg til å føle meg som verdens heldigste, og jeg kunne sitte lenge og holde henne i hånden og se på når hun sov. Hun var alt for meg.
Bestemor slet også med KOLS, og hun var avhengig av oksygenmaske. Jeg tenker veldig mye på om jeg også blir slik, eller, når jeg blir slik.
Jeg savner henne så utrolig mye.
Jeg har gått mange runder med meg selv, og når jeg er i de mørke periodene tar jeg på meg skylden for at bestemor døde. Hun ville kanskje overlevd hvis jeg lot henne ligge, men jeg som ung tenåring ville bare hjelpe bestemor så godt jeg kunne. Jeg hjalp henne til sengen og ringte etter hjelp. Jeg prøvde mitt beste, jeg visste ikke bedre.
Dette er utsikten fra hytta vår.
Nå er virkelighetsbrillene på, og jeg prøver iallfall å overbevise meg selv så godt jeg kan om at jeg ikke har skyld i hverken min bror eller bestemor sine dødsfall. Jeg vet egentlig at det ikke er min feil, men tvilen murrer godt i bunn. Jeg vet ikke om den tvilen noen gang blir helt borte. Jeg skal overbevise meg selv om at bror tok det valget helt alene, selv om noen hjernevasket meg i mange år til å tro at han ble myrdet av min far.
Hvilke mennesker sier slike ting? Tenker de ikke over konsekvense i ettertid? Jeg har også sagt mye i affeksjon og angret på veldig mye som har ramlet ut av kjeften min, men aldri har jeg sunket så lavt.
Manipulerer meg til å bli livredd min egen pappa. Sier til meg som ung tenåring at bestemor ville levd hvis jeg ikke hadde løftet henne i sengen. Hvilke mennesker er det som gjør slikt?
Jeg er så glad for at jeg endelig klarte å ta det valget om å ta avstand fra disse menneskene.
Jeg har fått det mye bedre med meg selv, men det var faktisk et tungt og vanskelig valg. Jeg er trygg og veldig sikker på at jeg tok det riktige valget nå. Jeg trenger ikke slike mennesker rundt meg. Jeg kan ikke ha slike mennesker rundt meg, det burde ingen.