Jeg fikk boken «Else går til psykolog» i gave av datter for flere år siden, enda har jeg ikke klart å lese den ferdig. Jeg har lest mange bøker i mitt liv, men plutselig ble det brå stopp, klarer ikke konsentrere meg lenge nok til å lese ferdig en bok jeg tidligere kunne brukt bare et par dager på. Jeg tror det stoppet opp samtidig med den mørkeste depresjonen min. Den mørkeste av alle. Da jeg hadde alvorlige selvmordstanker, og jeg strevde med å finne lyset. Selv om jeg har en super familie som bestandig stiller opp for meg.
Slike tanker kan komme plutselig på for noen, det kom egentlig som et Lyn fra klar himmel for meg også. Selv om jeg har vert deprimert og sterkt plaget med psykiske lidelser og traumer fra barndommen i mange år, så har jeg aldri vert der at jeg virkelig har planlagt å avslutte livet. Ikke før den gangen. Jeg hadde avsluttet behandling på DPS, og jeg gikk på medisiner. Jeg følte meg helt topp, kanskje litt for ovenpå, for jeg ville løse alle problemer og jeg ville snakke om alt til alle.
Jeg husker egentlig lite av den tiden. Det var en veldig tung tid, hverken jeg eller kjærest klarer å huske alle detaljene rundt de dagene da jeg var så langt nede at livet virket umulig å leve. Jeg er skeptisk til å begynne med medisiner igjen, men jeg tror ikke jeg har noe valg. Jeg har hatt mange streiftanker i etterkant, men det har bare vert som et blaff innom og blåst bort før tankene har klart å feste seg.
Jeg gleder og gruer meg til nye samtaler, hvis jeg får komme inn på DPS igjen da, jeg er jo bare søkt inn. Jeg er veldig ubestemt angående en ny runde med medisin enda, en del av meg vil, og en annen del av meg er så sta og vil ikke. Men hjelp trenger jeg, det er det ingen tvil om.
Nå skal jeg prøve å lese et par kapitler i boken, hvis jeg får det stille nok rundt meg til å konsentrere meg. Det er ikke så lett når jeg er helt allergisk mot alt av lyder til tider. Men jeg skal prøve mitt beste, og det er bra nok.
God Pinse klem fra Nina
#snakkdetihjel
Jeg hadde noen psykologtimer da jeg gikk på en smell for noen år siden, og min erfaring, er at de faktisk evner å ‘fikse hue ditt’. Men det forutsetter at du er innstilt på å få mest mulig ut av det selv. Jeg tror også det er av avgjørende betydning at det er en god kjemi mellom pasient og behandler. Med andre ord, anbefaler jeg virkelig å gå til psykolog når du sliter såpass med angst som det du gjør <3
Jeg har gått flere år sammenhengende med opptil 2 ganger i uken til behandling. Ble «friskmeldt», men knapt et år eller noe etterpå fikk jeg de sterkeste selvmordstankene jeg noensinne har hatt. Men jeg skal prøve en gang til, får prøve til jeg blir så frisk som mulig.