I dag skal pappa operere hjertet, og jeg er så uendelig nervøs. Jeg ser ikke pappa så ofte som før, og jeg husker faktisk ikke på sist jeg ga han en klem. Jeg gleder meg til denne pandemien er over, da skal det klemmes!
Tiden kommer til å bevege seg i sneglefart i dag. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å ikke bare kjenne på den stadig voksende uroen for at noe kan gå galt. Jeg har lest litt om operasjonen, men bare akkurat nok til å vite hvordan det skal foregå. Jeg kan ikke lese om komplikasjoner, da kommer jeg til å havne på sykehuset med hjertefeil selv. Iallfall symptomene på det.
Jeg har gått glipp av mange år med pappa, og det gjør meg fremdeles vondt å tenke på hvordan han hadde det i den perioden. Jeg har tidligere skrevet litt om det, og det kan du lese her:
miniblogg.no/hjernevasket/114085/hjernevasking-skadene-i-ettertid.html
Pappa er som regel av den optimistiske typen, alt ordner seg, og ting er ikke så farlig. Det er iallfall det han sier til meg, og det er ofte akkurat det jeg trenger å høre.
Skulle ønske jeg hadde arvet litt mer av den biten. Jeg overtenker, analyserer alt opp&ned, ser for meg den værste utveien og det meste er generelt livsfarlig.
Jeg skulle ønske jeg var en så god og støttende forelder, som pappa er til meg, for mine barn. Jeg prøver selvfølgelig så godt jeg kan, men jeg har altfor mange ting som foregår oppe i mitt eget hode.
Jeg har prøvd å skjule mine problemer for mine barn, men barna er så mye klokere enn vi tror. De gjennomskuer og ser alt, slik som jeg merker at pappa er bekymret for operasjonen, selv om han sier det motsatte til meg.
Jeg blir nesten litt religiøs når jeg er så nervøs som jeg er nå, jeg ber alle guder og gudinner om å ta vare på pappa.
Veldig glad i deg, pappa.
Følg meg gjerne på Facebook og Instagram. «Hjernevasket»
