Rockesokk markerer verdensdagen for Downs syndrom, og det blir jeg gjerne med på i år også, selv om jeg egentlig ikke bruker sokker.
Jeg har tidligere jobbet på et dagsenter for funksjonshemmede, det er en arbeidsplass jeg virkelig savner. Når jeg først ble anbefalt å søke dit hadde jeg veldig liten kunnskap om mennesker med Down Syndrom. Jeg hadde av en eller annen merkelig grunn fått det for meg at alle med down syndrom var sinte og aggressive mennesker.
Altså, jeg skjemmes når jeg tenker tilbake på hvor dømmende jeg var, for finere mennesker skal man lete lenge etter. Jeg ble alltid, uten unntak, møtt i døren med en god klem og spørsmål om hvordan jeg hadde det. Så omsorgsfulle, så gode og verdens beste klemmer.
Jeg lo og hadde det veldig morro på jobben min, selv om det kunne være slitsomt enkelte ganger så veide det opp at jeg så hvor glad de var for å se meg når jeg kom på jobb. Og jeg var virkelig glad i alle de.
Jeg savner virkelig den jobben, kanskje til og med mere enn jeg savner å jobbe som skomaker.
Jeg jobbet en tid med å være fritidskontakt for et par eldre damer og jeg likte det også veldig godt. Den jobben ble satt på pause pga pandemien og etterhvert tok angsten min helt over og jeg sa opp jobben. Den angsten ødelegger enormt mye for meg, men jeg skal få overtaket igjen, og denne gangen skal den ikke få lov til å komme tilbake og ta styringen. Det har jeg bestemt meg for. Jeg savner veldig å ha en jobb, det å føle at jeg gjør litt nytte i hverdagen.
Det samme gjelder for oss alle, om vi har Down syndrom eller ikke. Det å ha en jobb eller aktivitet å gå til en dag eller flere dager i uken kan utgjøre en enorm forskjell. Det er ikke så lett å finne seg en jobb hvis man har ulike utfordringer i hverdagen, om det er psykisk eller fysisk. Jeg håper at det kan bli mere inkludering i arbeidslivet, uansett antall kromosoner eller utfordringen vi har.
Ja til et fargerikt fellesskap.