Det er så godt å være på vei ut fra det dypeste mørket. Det mørkeste av alle der nesten ingenting gir deg glede eller lyst til å stå opp på morgenen. Jeg har barn som går på barneskolen, det må jo være glede nok å stå opp til dem? Man skulle tro det. Jeg skulle så gjerne sagt at det var nok til å dra meg opp fra mørket. Men når jeg var lengst nede i det dype sorte hullet tenkte jeg at de har det jo så mye bedre uten meg. Hvilken glede gir jeg til dem? Hvem har glede av meg? Det beste er vel om jeg aldri står opp igjen.
For noen år siden plana jeg selvmord. Jeg hadde planen klar, var lei av alt. Det ble for mye minner, for mange konflikter, for mye snakk, det bare ble så altfor mye. Merkelig nok var det i en periode der jeg brukte antidepressiva. Skal ikke det på magisk vis løse alle disse flokene i tankemønsteret? Simsalabim, du er ikke trist! Som faen.
Nei, jeg vet at det ikke fungerer slik, men jeg skulle ønske det fantes noe slikt. Men det å snakke om det hjelper. Skrive om det hjelper. For meg.
Hva som hjalp meg den gangen husker jeg faktisk ikke. Jeg sliter med dårlig hukommelse, det er ikke plass til alt i minnekortet. Ikke det at jeg laster inn ting slik som Sjaman Durek, men vi er laget slik at vi ikke skal huske på alt.
I min familie har det vært flere som har tatt selvmord. Broren min tar jeg veldig skyld for når jeg har de mørke periodene. Men jeg vet jo innerst inne at det er ikke min feil. Han valgte det selv. Men jeg har den der jævelen på skulderen som pirker på meg og hvisker inn i øret mitt «du vet at det var pga det du sa til han, den kvelden før han døde?» Kanskje han ikke hadde gjort det hvis vi ikke hadde kranglet kvelden før? Men vi kranglet jo hele tiden. Vi var aldri venner.
Han tok livet sitt noen år etter vår onkel tok livet sitt. Er det vår familie det er noe galt med? Er selvmord smittsomt? Hvorfor snakket ingen om det i etterkant?
Jeg flyttet fra den lille bygda jeg vokste opp i, og på den nye plassen var det omtrent ingen som viste at jeg hadde hatt en bror. Foruten de gangene jeg drakk meg sanseløs og åpnet fossen av tårer. Endte som regel med selvskading. Det føltes så mye bedre å ha vondt utenpå kroppen enn inni kroppen. Men hvis jeg bare kunne vært mere åpen og snakket om skyldfølelsen og skammen, så hadde jeg ikke trengt å drukne alt i alkohol og selvskading. Men det var så mye skam og skyldfølelse. Jeg kunne ikke la noen få vite det.
Vi må få skammen vekk.
Vi må snakke om selvmord, ikke dysse det ned med skam. Vi må kunne snakke om de mørke tankene slik at vi kan forebygge selvmord.
Jeg håper du der ute har noen å snakke med hvis du har tanker om selvmord eller du har mørke tanker. Det hjelper å snakke om det. Det finnes mange hjelpetelefoner hvis du ikke har noen i nærheten du vil åpne deg til. Det er bestandig hjelp å få. Strekk ut en hånd før det er for sent.
Varme klemmer fra Nina.
