Selvtillit er noe jeg hadde med skinnarbeidet mitt, som jeg skrev om i helgen. Det var noe som vokste og ble høyere og høyere for hvert hjerte og kommentar jeg fikk, enten på Facebook eller Instagram. Jeg ble stolt over at andre likte det jeg lagde.
Men en eller annen plass så mistet jeg den stoltheten og tryggheten på at dette kunne jeg.
Jeg mistet mestringsfølelsen og selvtillitten.
Det ble mindre og mindre «likes», og jeg ble enda mere usikker på om det jeg lagde var bra nok. Helt tullete å ha fokus på, men sånn har det blitt.
De fleste av oss vil ha flest mulig hjerter og kommentarer når vi legger ut noe på SoMe, det er vel derfor vi legger ut noe? Hva skjer når hjertene og kommentarene uteblir? Jeg kan ikke si hva det gjør til andre, men til meg så resulterte det i at djevelen på skulderen fikk fart på seg. Minnet meg stadig om at det der er enda en ting du ikke er god på. «Det der kunne alle ha laget, så slutt å legg ut skrytebilder av det der. Ikke tro du er noe.»
Det hjalp jo heller ikke på at de fleste ville prute på prisene mine heller. Jeg følte at min egen verdi var veldig lav. Og da er vi inne på selvfølelsen.
Selvfølelsen er den verdien du ser i deg selv. Hos meg har den vært veldig lav så lenge jeg kan huske. Som ung har jeg måtte høre på alle feil og mangler min pappa hadde, og samtidig fått høre hvor lik han jeg er. Det gjør noe med et lite barn.
Jeg fikk også høre at jeg var overvektig hvis lårene mine rørte hverandre. Jeg grudde meg til hver gymtime for jeg ville ikke vise frem hvor tykk jeg var. Jeg kunne ikke uttale latinske ord eller vite betydningen. Det ble ledd mye av meg. Det gjør noe med et barn.
Jeg har opplevd mye i min barndom, og jeg tror det har mye skyld for min lave selvfølelse. Jeg er veldig utrygg på meg selv og jeg unngår som regel enhver diskusjon i frykt for å virke dum eller bli ledd av. Jeg er usikker på min egen hukommelse og må stadig få bekreftelse på ting jeg tror jeg husker. Jeg føler ikke at jeg har noen stor verdi. Min selvfølelse er veldig lav.