Min bror var bare 16 år når han tok det valget om å avslutte sitt eget liv. Et valg han tok selv. Hvorfor han tok det valget er det kun han som vet, men jeg har lagt den skylden på meg selv på grunn av en krangel vi hadde kvelden før. Det var egentlig ingen krangel heller, jeg ropte til han, slengte igjen døren og låste den.
Han var en som skilte seg ut. Han gjorde mye ting han ikke burde gjøre, som ingen burde gjøre. Man skal ikke snakke stygt om de døde, er et gammelt uttrykk som har bitt seg fast hos meg. Hvordan kan du snakke slik om din egen bror? Ikke alle er født engler. Jeg tror, nei jeg vet, at mye av min angst er et resultat av hans handlinger. Jeg vil fortelle min historie slik at det kanskje det kan hjelpe andre.
Jeg husker jeg satt på gulvet og lekte meg med et av våre mange dyr. Vi hadde i en periode «halve huset» fylt av bur med fugler, kaniner, marsvin, rotter, og selvfølgelig hund og katt. Jeg husker ikke hvilket dyr jeg lekte meg med, men min bror kom bort til meg med en stor levende flue han hadde fanget. Han sa ingenting, han holdt fluen forsiktig opp mot meg, og med et raskt rykk nappet han den ene vingen av, han lo rått. Han la den ned på gulvet, så hvordan den stakkars fluen strevde med balansen, tok den opp igjen og røsket av den andre vingen. «Det er bare en flue, ingenting å grine av» sa han til meg med den rå latteren i stemmen.
En gang brente han av værhårene på den ene siden til rotta mi. Jeg skjønner ikke hvordan noen kan få seg til å gjøre slikt. Jeg blir uvel av å tenke tilbake på den episoden. Jeg husker den følelsen jeg hadde så godt. All empatien jeg følte for den stakkars uskyldige rotta mi. Jeg kjente fortvilelsen til rotta og hvorfor den måtte bli plaget. Jeg kjente på raseriet overfor min bror som gjorde noe så forferdelig mot et uskyldig dyr.
Jeg har såvidt nevnt den skjeve ryggen min, og som en del av behandlingen måtte jeg gå med et formtilpasset plastikk korsett i noen år. På den ene siden ved ribbeina var det bare tynn skumgummi eller noe. Det syntes han var veldig morsomt, for da kunne han slå meg hardt akkurat på den siden med knyttneven. Lufta gikk utav meg hver gang.
En gang hadde vi kranglet så mye at det rablet helt for han, han tok den største kniven han fant og kastet den mot meg så den traff meg rett i magen. Heldigvis hadde jeg på meg korsettet. Jeg grøsser med tanken på hva som kunne skjedd hvis han hadde truffet meg en annen plass. Det var ikke siste gangen han kastet kniver mot meg.
Han gjorde mye slikt. Og verre ting.
Jeg har tenkt mye på det i ettertid, hvorfor?
Hva gjorde til at han ble slik? Hvorfor nøt han synet av dyr som led? Og gjorde han det, eller var det allerede et rop om hjelp?
Jeg har hatt splittede følelser når det gjelder hans død. Jeg har følt en så stor sorg over å miste han, selv om vi sjeldent var venner. Jeg har følt lettelse for at han ikke kan plage noen igjen. Jeg har følt mye skyld, veldig mye skyld, både for hva jeg har følt og på at han tok det valget pga meg. Jeg tror det er grunnen til at jeg lot meg hjernevaske til å tro at det var pappa som hadde tatt livet av han. Den personen som manipulerte meg til å tro det i så mange år, gjorde meg livredd min egen pappa, kommer aldri til å bli tilgitt av meg. Aldri.
Jeg avslutter her for denne gang, før jeg havner i det store mørke hullet igjen. Hodet sprenger og tårene klarer ikke presse seg fort nok ut. Jeg er tilbake på at det er min skyld, men det er ikke det. Det er ikke det.
Faen.