I går skrev TV2 Nyhetene om en mann som sliter både psykisk og fysisk på grunn av konsekvensene av denne pandemien vi har vært i over 1 år nå. 

Jeg bruker sjeldent å lese kommentarfeltet, men denne gangen ville jeg ta en titt. 
 

Jeg er skuffet og lei meg for hvor mange det er som enda mener det er bare å «ta seg sammen å gå en tur ut i frisk luft». 

Jeg skulle ønske det var så enkelt. 

Jeg skulle ønske alle mine mørke tanker og selvskading med mobbing av meg selv forsvant med en gang jeg åpnet døren og fikk frisk luft i ansiktet. 

Jeg skulle ønske at alle disse tankene mine om skyld for min bror og bestemors dødsfall forsvant for hver sopp jeg plukker når jeg er på en av mine mange soppturer.

Jeg skulle ønske at hver dag jeg går på fjellet oppe på hytta så forsvant både djevelen på skulderen og alle destruktive tanker.
 

Jeg ønsker at andre kan forstå at det ikke er en ønsket situasjon å være så langt nede i det mørke. Jeg sitter ikke å synes synd på meg selv og valter meg i selvmedlidenhet. Men det virker som enkelte enda tror at hvis man snakker om hvor vondt man har det på innsiden, så er det det samme som å synes synd på seg selv. 

Jeg forstår det ikke. 

 
Jeg har skrevet tidligere om det å «ta seg sammen», det kan du lese her:

miniblogg.no/hjernevasket/117355/kjoep-deg-fri-for-angst.html

Forstår dere hvor mye skade dere forårsaker med å si slikt til de som sliter med den psykiske helsen? Det er slitsomt nok å være så langt nede. Det hjelper absolutt ingenting at noen påstår at det er bare å «ta seg sammen – spis mindre – vær ute blant mennesker». 
 

Jeg har skrevet det tidligere, og jeg skriver det igjen: DET FINNES INGEN FASIT. 
Hva som hjalp DEG ut av din krise er ikke nødvendigvis det som hjelper for noen andre. 
 

«Jeg ble frisk av å gå en tur hver dag.» 

Så fint for deg! 
Så fint at en tur om dagen hjalp akkurat deg, men JEG har gått mange turer uten at det hjalp noe. Tror du ikke jeg prøver alt jeg kan? Tror du at det er så lett å komme seg opp og ut av døren når det er på det mørkeste? 
 

Det er ikke så enkelt å få hjelp heller, det er enormt lang tid for å komme seg inn til samtaler. Det er hjelpetelefoner man kan ringe, men det er ikke alle som klarer det heller. Jeg vet selv hvor vanskelig det kan være å ta en telefon eller be om hjelp. Jeg er så heldig at jeg har en fastlege som skjønner og bryr seg, men det er ikke alle som har det heller. Prøv å forstå at det er ikke så enkelt. Prøv å forstå at det ikke er en lettvint løsning på psykiske problemer. Du sier ikke til noen som sitter i rullestol at de må bare skjerpe seg, reise seg opp å gå. Du kan ikke se på utsiden hvor vondt det er på innsiden.

JEG elsker å gå tur, men nå i det siste halvåret har det vært veldig lite. Jeg liker ikke vinteren så spesielt og ikke klarer jeg å være så lenge ute når det er kaldt pga lungene mine. Kulde og KOLS passer svært dårlig sammen. 

Hagearbeid og sopp plukking er noe av det som gir meg påfyll i hverdagen. Påfyll av energi. 
Det er ikke min kur for å bli frisk fra noen av mine psykiske lidelser. Hjelper det der og da? Tja, angsten min er med meg på hver eneste sopptur, jeg er livredd for å gå meg vill. Angsten min er skyhøy når ungene er med, livredd for at det skal skje noe med dem. Men når jeg klarer å slappe av, så nyter jeg den friske skogsduften og ikke minst stillheten. Men blir jeg frisk av det? Neppe. Hjelper det meg å skrive/snakke om det. Et stort rungende JA! 

SNAKK DET IHJEL!