Tenk deg at du er introvert, plages mye med sosial angst og har veldig lav selvfølelse og tror selv at det er ingen i hele verden som har en mer skamfert kropp enn det du har. Du skal nede på badestranden og der krydde det av mennesker, noe som snodig nok kom som et sjokk.
Trekker, løfter og suger inn det som kan på vei nedover til stranden, tenkte ikke på å ha noe over badedrakten som ikke sitter helt som den skal. Kun en litt for liten shorts over. Valkene tyter frem både her og der. Skulle jo bare ta en kjapp dukkert med ungene, tenkte ikke over å sjekke i speilet for å se hvordan man egentlig ser ut, eller tenke såpass langt at det antagelig var mange andre som også ville bade i denne varmen.
Det knyter seg i magen og den vante følelsen av å bli sakte kvalt er på plass og det blir ekstra vanskelig å puste. Jeg kjenner at dette vil jeg ikke i det hele tatt, men jeg må for ungene sin del. Tårene som presser på er lett å skjule, svetten renner i strie strømmer nedover ansiktet. Det eneste jeg vil er å kjøle meg ned. Takler ikke denne intense varmen.
Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg, en populær badeplass helt for oss selv på en så varm dag? Hjernen min fungerer ikke helt som den skal. Enten er den på høygir og overtenker alt og ingenting, eller så er den helt skrudd av og slike ting skjer. Noe som egentlig er veldig logisk tankegang kommer som et lyn fra klar himmel og jeg sitter igjen som et forfjamset spørsmålstegn.
Denne kroppen har bært og født frem 4 flotte barn, og det er mange tigerstriper på denne lange kroppen. «Bær tigerstripene med stolthet», roper damer med et par omtrent usynlige striper på innsiden av låret. Jeg har prøvd i mange år, jeg godtar de litt mere nå enn i min ungdom, men stolt over det? Nope. Mine strekkmerker ligner aller mest på zebrastriper, de dypeste stripene blir aldri brune, de er hvite eller lettere rød, mens resten av kroppen er brun. Jeg har vurdert å tatovere zebramønster på magen og nedover lårene, da blir det iallfall kunst utav det. Jeg elsker tatoveringer og jeg føler meg litt bedre for hver tatovering jeg tar, jeg får litt bedre selvfølelse for hver gang.
Jeg veier altfor mye, og det hjelper heller ikke på selvfølelsen på en strand full av spretne brune sommerkropper uten noen form for feil eller mangler. Alle er så fine, og jeg føler meg som den stygge andungen. Klarer ikke gå ned og bade med ungene, sitter bare og følger med de og håper de aldri får den samme følelsen som jeg har om meg selv.
Jeg tar uansett denne som en seier, selv om jeg ikke klarte å gå ned for å bade så holdt jeg ut i mange timer på en badeplass med altfor mange mennesker på en gang i en ikke så veldig flatterende, men behagelig badedrakt.
Neste gang skal jeg klare å bade sammen med ungene, uansett hvor mange mennesker det er på badeplassen.
Klem fra Nina
#snakkdetihjel
Ååååh kjenner meg så godt igjen!!
Takk for at du delte!
🥰🥰🥰
Takk for at du deler! ❤️
Det du ikke tenker på, er at hun du ser med den flate magen og lange slanke beina har revet ut hele skapet i en fåfengt jakt etter en bikinitopp som på mirakuløst vis kan skape illusjonen av et minstemål av pupper? – For så å ile avgårde til den dyreste undertøysbutikken i byen for å få tak i et sett silkeundertøy som passerer som bikini, da det som regel kun er BH’er som har innlegg??
Den ‘overlegne minen’ eller ‘nedlatende blikket’ du føler, er snarere et speilbilde av deg selv, da den perfeksjonen du ser i henne, er den hun ser i deg! Vi alle ser kun våre egne skavanker, mens vi overser andres! For mange er det så galt at de opererer fremmedlegemer inn i kroppen, med alt av komplikasjoner sånt kan medføre, -og ofte gjør!
– Jeg vet at dette ikke vil fjerne dine komplekser, liksom denne vissheten ikke vil fjerne mine.. Jeg vil etter alt å dømme foreta mine bad iført ei flatterende knyttet t-skjorte under påskudd av at jeg er solbrent på skuldrene dersom jeg ikke finner bikinioverdel-substituttet (som gjerne har en pris tilsvarende statsbudsjettet til et gjennomsnitts sentralafrikansk land) som funker.. Alternativt, så kan det være jeg har klart å skjule en BH under ei badedrakt..
Men om en ikke evner å legge crappet til side selv om en får vite at alle føler det samme som en selv, så hjelper faktisk bittelitt, iallfall 😉
Når angsten er som værst føles det som om at hjernen min blir helt skrudd av, og logisk eller realistisk tankegang er ikke eksisterende. Jeg tror nok, dessverre, at de aller fleste har noen komplekser for kropp og utseende, uansett hvor vakre de er. Det er trist.
Kjenner følelsen, nektet å dra på stranda da ungene var små. Striper her og der, valker og gud vet hva. Men i syden er jeg på stranda bader og koser meg og er glad for den kroppen jeg har. Vi er jo ulike alle sammen, og ingen bryr seg om hvordan man ser ut. Det er bare noe vi tror. Her er det regn i strie strømmer. God helg.
👍🥰