I dag har jeg latt en vilt fremmed komme hjem til min lille trygge sone for å snakke åpent om min psykiske helse, min oppvekst og mine traumer. Dette er jo noe jeg vil, jeg vil jo snakke høyt om hvordan det er å leve med så mye angst og depresjon. Min angst, lave selvfølelse og følelsen av skam har hindret meg lenge i å snakke, både med kjente og ukjente, om hva jeg har med meg av erfaring innen psykisk helse.
Det var ganske tungt for meg å være så åpen i dag til en fremmed, selv om jeg øyeblikkelig følte at henne kan jeg senke skuldrene til, henne kan jeg åpne meg til. Hadde egentlig bestemt meg for å ikke gråte, men det tok jo ikke mange minuttene før de trillet nedover kinnene, men jeg lot de bare falle istedenfor å kjempe imot. Og jeg tror det hjalp, det ble lettere å få ut ordene og jeg følte meg ikke dum som lar tårene trille. Ofte har jeg følt skam, den skammen henger over meg for det meste jeg gjør, eller har gjort. Skam fordi jeg gråter over noe som har skjedd for 30 år siden.
På tide å ta seg sammen!
Nei, det er ikke bare å ta seg sammen, det vet jeg alt om. Så altfor godt. Jeg er et følelsesmenneske, og jeg gråter, ingenting å skamme seg over. Men den ligger der og ulmer, den skammen, selv om fornuften prøver å overbevise meg om noe annet. Det er vel den lave selvfølelsen som tar overhånd, jeg vet ikke.
Det eneste jeg vet, og er trygg på, er at det må snakkes åpent om våre tanker og følelser. Vi må snakke det i hjel! Ikke hold alt inne slik som jeg har gjort i flere tiår. Flere tiår faktisk, det er helt absurd å tenke på. Et par anledninger har jeg prøvd å åpne meg, men like raskt trekt meg tilbake og lagt lokk på det. Før eller senere koker det over i en kjele med lokk, og lokket blir blåst av. Det lokket skal aldri tilbake hos meg, det skal være av.
Et vandrende nervevrak som ikke har noen mestringsfølelse eller selvfølelse er ikke et ønsket liv. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller meg at jeg er flink eller at jeg er god, jeg tror det ikke selv. Jeg har hjernevasket meg selv i så mange år til å ha null verdi. Men kanskje, jeg har et håp, kanskje kan mitt liv være til hjelp for andre. Kanskje kan min åpenhet om skam, selvmord, psykiske lidelser, lav selvfølelse og psykisk selvskading være til hjelp. Kanskje får vi blåst av lokket på mange tabu emner, og kanskje kan det redde liv. Jeg begynner å føle en anelse trygghet og en litt voksende selvfølelse på at jeg gjør noe riktig. Jeg gjør noe som kan forandre liv. Det er en deilig følelse.
Det blir en liten artikkel om meg i avisen, og hvem vet, kanskje om noen år så står jeg og holder foredrag om psykisk helse. Det knyter seg i magen og jeg kjenner på at det er en fryktelig skummel tanke, men samtidig er det noe jeg vil.
Dagen i dag gjorde meg veldig godt, jeg beviste at jeg kan snakke med fremmede om psyken min, og jeg klarte det uten å knekke helt sammen.
Jeg er veldig sliten, men det er så inderlig verdt det.
#snakkdetihjel
Klem fra Nina
