I går var jeg til legen, jeg trodde jeg skulle greie å holde igjen tårene når jeg skulle fortelle at jeg trenger hjelp igjen, men neida. Fossen den åpnet seg som vanlig, og når den først er åpen tar det tid før den er rolig igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne snakke om hvordan jeg har det uten å grine så sinnssykt mye. Jeg klarer omtrent aldri å snakke om hvordan jeg har det uten å falle sammen i tårer. Jeg føler meg trygg hos legen min, og jeg kan le av meg selv når jeg ikke får til å slutte å gråte, men det er likevel irriterende for meg. Jeg blir så sliten av å gråte hele tiden.
Det er nok ikke alle som er like heldige og har en lege de er trygge på. Jeg har hatt leger jeg ikke føler jeg kan åpne meg til, leger som mener jeg ikke har så vondt i ryggen når jeg ikke vil ha vanedannende smertestillende. Leger som ikke tar ansvar når de mistenker overgrep. Jeg klarer ikke helt å la den ligge, jeg burde la det slippe, men samtidig så roper det lille barnet i meg etter rettferdighet. Jeg har skrevet litt om det i innlegget Benekter konsekvent overgrep.
Jeg føler meg egentlig ikke så spesielt deprimert for tiden, jeg er bare veldig frustrert over at angsten tar så stor plass i livet mitt. Men depresjonen følger vel med meg og angsten uansett om jeg er klar over det eller ikke. De to har fulgt meg gjennom hele livet, minst 30 år nå, og det blir ikke bedre. Denne pandemien har ikke akkurat lagt en demper på angsten min, heller tvert imot. Den er mye større nå enn den noensinne har vært. Heldigvis er det hjelp å få, og jeg skal tilbake på DPS, jeg gleder meg litt. Men jeg vet at det også er ganske tungt, jeg må nok presse meg selv enda mer i forhold til angsten min. Men jeg føler meg helt tom, jeg har ikke mer energi å hente, jeg har ikke noe reservelager.
Jeg vil ikke begynne med vanedannende medisiner for angsten heller, jeg er redd for å bli avhengig. Men samtidig ser jeg ikke en utvei der jeg ikke tar medisin resten av livet for angsten. Jeg er enda i tenkeboksen på hva jeg vil gjøre.
Jeg har tenkt litt de siste dagen på hvem jeg er uten angsten. Jeg er ikke mine psykiske lidelser, men hvem er jeg uten de? Kan jeg noensinne bli helt fri fra angst? Jeg tviler, men jeg håper den kan bli litt lettere å leve med.
Jeg vil bare være normal, jeg vet at enkelte reagerer når jeg skriver at jeg vil bare være normal, jeg vil være som alle andre, men når angsten tar meg ned i knestående da føler jeg meg så alene. Jeg føler meg som verdens rareste og udugeligste personen i verden. Jeg føler meg så liten. Jeg føler meg helt alene. Og selv om jeg egentlig vet at jeg ikke er alene så er det den følelsen som henger over meg i lang tid etter jeg har hatt en liten «breakdown». Jeg orker ikke leve slik lenger. Jeg klarer det ikke.
Jeg lurer på om denne griningen min skyldes mine psykiske lidelser, eller om jeg bare er slik.
Jeg liker ikke å grine, blir så innmari sliten etterpå. Jeg griner når jeg er sint, glad, lei meg, når jeg er sliten.
Griner fordi jeg er sliten, og blir sliten av å grine.
Tårene triller når jeg hører på trist musikk. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hikstet etter luft når jeg har hørt på Emma Steinbakken sim sang «Jeg glemmer deg aldri». Jeg har ikke sett serien Rådebank, der sangen er fra, men jeg skal begynne å se den i helgen. Jeg er forberedt på å felle noen tårer.
Klem fra Nina
#snakkdetihjel
Jeg tror du kan bli fri fra angsten, men det kommer sikkert til å koste tid og tårer.
De fleste som kjenner meg nå kjenner ei beintøff kjerring som klarer det meste. Psykisk sterk, og en støtte for så mange.
Men du hvor jeg har grått tårer. Bøttevis når flommen satte i gang. Og en periode skulle det ikke mye til… var oppløst i tårer ukentlig.
Gud hvor jeg har følt meg verdiløs, dum, stygg, rar, merkelig ..
Ta i mot den hjelp legen kan gi. Bruk medisiner for en periode hvis en klok og flink lege mener det er hensiktsmessig. Jeg kjenner flere som har brukt det for en periode og fint klart å slutte når behovet ikke er der lengre.
Lykke til og ja du kan helt klart klare å bli angstfri. Du er tøff!!
Så bra at du kom deg opp fra den perioden ❤️ Det er helt forferdelig å ha det slik. Jeg har gått på flere runder med medisin men hadde noen kraftige bivirkninger på den siste medisinen, så både jeg og samboeren min er veldig skeptiske. Men jeg skal bruke helgen til å tenke over det. Kunne jeg blitt halvparten så tøff og sterk som du virker å være så hadde jeg vært fornøyd ❤️
God pinse til deg og dine
Kanskje du kan prøve andre medisiner? Alle har ikke de samme bivirkningene.
Du er ikke alene om å grine hos legen. Jeg har felt tårer jeg med. Heldigvis har jeg en forståelsesfull lege og en som tar meg på alvor. Har kranglet nok. Hvor bra at du får hjelp for den trenger du for at ting skal bli bedre! Anbefaler deg Rådebank, har sett den og jeg felte helt klart noen tårer.
Vært på kjøpesentret og fikk handlet nye øreklokker og mat. Men jeg ila like fort hjem. Takler ikke masse folk. Nå er jeg i plantingen av sommerblomster, men de skal i drivhuset. Litt for tidlig å sette ut i kasser. God pinsehelg til deg.
Jeg glede og gruer meg til en ny runde på DPS, håper det blir siste gang.
Mye bedre å holde på med planter enn å være på kjøpesenter 😁Kos deg med plantene og god pinse til deg også 🌹