Musikk har bestandig vært en stor del av livet mitt, helt fra jeg satt på jenterommet mitt. Rommet mitt hadde to vegger i en mørk oker farge, og de to andre veggene i en mørk rød farge. Sengen min var full av bamser og dukker, og alle hadde hver sin faste soveplass. Det var ikke store rommet jeg hadde, og jeg tror ikke jeg hadde så mange leker heller foruten de bamsene og dukkene mine.
Jeg hadde kassettspiller, og den brukte jeg flittig. Jeg brukte å høre på radio og ta opp de sangene jeg likte på en gammel kassett jeg hadde tapet over hullene på. Det fantes kassetter som var laget for å ta opp med, men de var så dyre, så jeg brukte gamle kassetter jeg ikke likte musikken på. Gjenbruk sto høyt på listen allerede den gangen. Jeg kunne bruke mange timer på å sitte klar med en kassett og lytte etter musikk jeg kunne samle på. Datidens Spotify. Det måtte det være helt stille i rommet, hvis ikke ble de lydene også med. Jeg skal ha en kassett enda der bror står og erter meg mens jeg tar opp noen låter fra serien Twin Peaks.
Jeg var ikke klar over det da jeg skrev mitt første blogg innlegg, at det også var min brors bursdag den dagen. Jeg er enormt dårlig på å huske bursdager, både til levende og døde. Jeg klarer ikke huske slike dager uansett hvor nære eller fjærne de er. Det gikk et par uker tror jeg før jeg skjønte at jeg begynte å skrive om min historie, min brors historie, på hans bursdag. Jeg tror det finnes mye mellom himmel og jord, og når slike ting skjer får jeg frysninger og tenker at det må være et tegn. Det er meningen at jeg skal skrive denne bloggen, at jeg skal være åpen om min psykiske helse der han har en stor rolle i mine traumer. Kanskje han ga meg sin tillatelse? Hvem vet.
I begravelsen til bror så spilte vi Guns’n’Roses – Don’t cry. Jeg husker ikke så mye av begravelsen, hverken tiden før eller etter, men jeg husker veldig godt når den sangen ble spilt i kirken. Hele kirken ble fylt av Slash sin sarte og såre gitarintro, lyden spredde seg langt oppe i kirketårnet og jeg ville bare synke ned i gulvet. Jeg ville ikke være der, jeg ville ikke høre, jeg ville ikke føle.
Jeg tror kanskje det var første gangen jeg begynte å ta på meg skylappene. Min beskyttelse for når ting blir for ubehagelig eller vondt. Jeg husker såvidt at det ene søskenbarnet vårt kom og ga meg en klem, mer enn det husker jeg ikke. Vil ikke huske heller, men jeg skal la minnene få komme frem hvis de vil. Kanskje.
Jeg sitter og har den berømte klumpen i halsen som vil presse seg opp og ut. Hodepinen har allerede brutt igjennom, det gjorde den i helgen og den har enda ikke sluppet taket. Det er mange minner som skal frem, men jeg er redd. Redd for hva jeg skal huske av detaljer. Jeg vil ikke huske. Må jeg huske? Hodet verker og smertene har satt seg i nakke og skuldre. Jeg føler meg helt sprø. Jeg vet ikke hva jeg vil, eller hva som er best for meg.
Er det noe som kan få meg til å roe ned så er det musikken. Akkurat nå sitter jeg og hører på sangen som ble spilt i begravelsen, det gjør vondt å høre den enda, selv etter så mange år. Bror døde 14.desember 1991. Den datoen vil jeg aldri glemme. Jeg bruker å skru av hvis jeg hører Don’t cry på radioen, men jeg har bestemt meg for å høre den til det ikke gjør så vondt. Hvis det er mulig.
Jeg er omtrent altetende innen musikk, veldig glad i metal, men når jeg har de mørke periodene mine hører jeg på mer munter musikk. Gjerne soundtrack fra filmen Dirty Dancing. Det er en av mine favoritt filmer, og jeg blir glad av å tenke på en hoftevrikkende Patrick Swayze. Datter fikk ikke kallenavnet «Baby» for ingenting.
Musikk er god terapi, ikke bare for meg, men det brukes mye musikk i forskjellige former for terapi og behandling. Det kan du lese litt om her hvis du ønsker. Musikk som terapi Jeg skulle egentlig skrive litt fakta om musikk som terapi men det ble ikke slik denne gangen. Jeg må bare skrive det som kommer, noe annet nytter ikke. Det nytter ikke for meg å ha en plan om å skrive noe, for som regel kommer det en blanding av tanker, minner og følelser og de tar over styringen på fingrene mine.
Jeg avslutter med å legge ut musikkvideoen til Guns’n’Roses – Don’t cry.
Genialt låtvalg. Tiden med Don’t Cry og November Rain var jo episk. Forresten så er all musikken du nevner her favoritter jeg har hatt gjennom livet. Twin Peaks og Dirty Dancing er genial filmmusikk. Tror jeg skal sette på Twin Peaks Soundtracket nå jeg. Lenge siden jeg har hørt.
Lurer på om jeg skal gjøre det samme, veldig lenge siden jeg har hørt den. Fikk nesten lyst til å se serien igjen, kanskje gi ny versjonen en sjangse.