I dag er det 3 måneder siden jeg skrev mitt første blogg innlegg inne hos miniblogg.

Jeg hadde aldri i verden tenkt at jeg skulle skrive blogg. Jeg har i mange år tenkt på å skrive en bok, men jeg ville bruke et pseudonym.  Jeg ville gjemme meg bak den berømte masken, jeg ville skrive om min historie men ville ikke vise frem hvem jeg er.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det var egentlig det jeg tenkte da jeg laget bloggen min også, jeg skulle aldri vise frem hvem jeg var, jeg skulle bare gjemme meg bak masken.

Det tok ikke så innmari lang tid etter jeg lagde bloggen min at jeg skjønte at dette var helt på trynet dobbeltmoralsk. Jeg kan ikke skrive om at vi må ha åpenhet om vår psykiske helse og samtidig gjemme meg bak en maske. Jeg liker ikke å bli tatt bilder av, eller å vise meg frem, men jeg deler bilder av meg her på bloggen så dere kan få se at det er en ekte person bak masken. En veldig sårbar person.

Jeg vil jo aller helst at hele Norge skal lese bloggen min, dele hvert eneste innlegg, så flest mulig mennesker kan få et innblikk og kanskje en forståelse for hvordan det er å leve med psykiske lidelser. Jeg vil spre åpenhet om hvordan det er å leve med angst, depresjon og PTSD. Jeg velger å ikke skrive om andre lidelser, for det er ikke meg, jeg har ikke den erfaringen. Jeg skriver om hvordan min hverdag er, og hvilke hindringer spesielt angsten gjør for meg.

Jeg kan være en stor hissigpropp, og når noen bastant sier at “ta deg sammen og gå deg en tur ut i frisk luft” er løsningen på alle psykiske problemer da kan jeg se rødt. Jeg skal skrive det til jeg får krampe i fingrene. Frisk luft er bestandig godt, men det kurerer faen meg ikke psykiske lidelser. 

Jeg skal mase og gnåle om at dere må dele og spre bloggen min til krampen tar meg, jeg gir meg ikke før det har blitt større forståelse rundt psykisk helse. Min blogg er kanskje til tider en tung og mørk blogg å lese, men slik er det å være psykisk syk. Jeg er det de kaller for høytfungerende, jeg klarer meg i hverdagen, jeg klarer å stå opp hver eneste dag og gjøre mine gjøremål for dagen. Det er ikke alle psykisk syke som greier det, noen klarer ikke gå ut døren eller komme seg opp fra sengen. Tenk litt på det når du sier at det er bare å ta seg sammen. Jeg er også veldig heldig som har en støttende kjerne familie rundt meg som forstår (prøver å forstå) hvordan mine tanker fungerer. Jeg skjønner det ikke hele tiden selv, så jeg kan ikke forlange at andre forstår 100% hvordan det er. Men de prøver, og det er jeg evig takknemlig for.

Jeg har en tankesykdom, har jeg forklart til mine små barn, tvillingene på snart 8 år.  Jeg elsker det ordet, det beskriver det så perfekt. Det har jeg lånt fra en annen sterk kvinne fra Trøndelag som sto frem med sin Bipolare lidelse. Jeg har ofte lurt på om min bror hadde noen psykiske lidelser, jeg tror ikke han hadde det så greit. På den tiden så snakket man i alle fall ikke om psykiske lidelser eller om noe annet som var utenfor “normalen”. Ikke i min familie i alle fall. Selvmordet til min onkel ble ikke snakket om, og selvmordet til min bror bare 2 år etter ble plutselig et mord. Det ble aldri snakket om noe annet enn at det var ikke selvmord min bror gjorde, det var et mord.

Jeg har så mange følelser og tanker rundt dette som jeg aldri får svar på, eller blir kvitt. Jeg følte så mye skyld for min brors selvmord, og jeg følte så mye redsel og frykt. Redsel og frykt fordi jeg trodde selvmord var smittsomt, det er helt absurd, men jeg trodde det. Jeg følte redsel og frykt fordi jeg ble manipulert til å tro at min egen pappa hadde tatt livet av bror.

Jeg blir bare matt og tom når jeg tenker på det i dag. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke bare ble tatt vare på isteden for å få enda mer frykt i meg. Jeg skjønner det bare ikke. Men jeg skal ikke bruke mer energi på å tenke på det i dag, jeg får ingen svar uansett. Jeg og pappa ordnet et meklingsmøte for et par år siden der vi ville få slutt på alt snakket om at han var skyldig i min brors død. Det har sporadisk kommet opp som tema, og mine voksne barn har også fått høre små hint om at det var pappa som tok livet av han. Slikt er ikke greit. Det gikk vel egentlig som forventet, alt ble nektet på og jeg ga beskjed om at jeg kutter all kontakt hvis det ikke kommer en unnskyldning til både meg og pappa. Vi fikk ingen unnskyldning.

Min bønn til dere der ute som leser min blogg, hjelp meg å spre åpenhet og forståelse for psykisk helse.

#snakkdetihjel

Klem Nina