I morgen tenkte jeg å ta med meg kjæresten min på en liten tur i skogen. Kanskje finner vi noe Skarlagen vårbeger hvis vi er heldige.
Jeg har enda ikke plukket den soppen, men det er ikke så lenge siden den ble matsopp så jeg har bare sett den, og aldri plukket den.
Som regel velger jeg meg ut en eller to nye sopper for hvert år som jeg prøver å lære meg, men jeg tror jeg skal forsøke å lære meg noe annet å sanke fra naturen i år.
Jeg følger Trøndelag Sankeri på Facebook og YouTube, og der lærer jeg stadig noe matnyttig fra naturen. I dag så jeg de skrev om skvallerkål som god mat. Bare kom å plukk fra alle mine blomsterbed, ta så mye dere vil.
Hvor mange timer jeg har stått på kne med rumpa opp i været for å plukke hver eneste skvallerkål tust aner jeg ikke, men det er mange.
Jeg har tenkt å utfordre meg litt i år, enda mer enn tidligere, jeg skal prøve å gå tur i skogen alene. Min angst hindrer meg i så mye i hverdagen. Jeg har innsett at jeg aldri blir helt fri for angst, men jeg vil bare leve litt enklere, litt mere uavhengig av at andre må være med meg. Jeg liker selskap i skogen også, men av og til er det jo deilig å være helt alene og bare lytte til skogens stemmer.
Jeg har gått på tur alene i skogen rett ved her vi bor, men den var jeg godt kjent med. Da kunne jeg ha med hunden vi hadde til låns før allergien brøt ut på minstemann. Jeg følte meg så fri da jeg og hunden var på tur. Nå er den borte, både hund og skog, og selv om det er mulig å gå der på tur så vil jeg helst ha noe å plukke samtidig, og det er lite å plukke der etter at skogsmaskinene har vært der. Litt trist for meg, men samtidig skjønner jeg at slikt må til.
Kanskje jeg klarer å gå på tur dit vi skal i morgen, men da må jeg kjøre bil dit. Og bilkjøring, det er farlig det…
-Klem fra Nina